I dag har jeg lyst til å fortelle om en lærer jeg hadde. Han gav oss en oppgave, han, en gang, å finne et dikt eller fortelling eller noe, om noen som hadde det vanskelig. Og mor, hun hadde samlet viser, blant annet fra norsk ukeblad (tror jeg det var), der Alf Prøysen en gang hadde en spalte med gode gamle viser.

Der, i den spalten, fantes gamle skillingsviser, sånne som «Tullingen», «I en sal på hospitalet» og «Bruno». Og der, i samlingen hennes mor,  var også Inger Hagerup sin vise «Våre små søsken».

Så da sang jeg den for klassa.

Her Wenche Foss som ikke synger, men som leser Inger Hagerups dikt:

Jeg er ikke helt enig i diktet. For man har aldri mer behov for å være sterk, enn akkurat når man rent faktisk er annerledes enn andre. Og jeg var ikke enig i diktet den gang som tiåring, heller, fordi jeg ikke skjønte eller ikke ville skjønne at noen liksom skulle være svake fordi de var annerledes.

For selv skjønte jeg at jeg også var annerledes, på et slags vis, men forklaringen jeg fant på det var at alle var annerledes alle andre, sånn at det at jeg var litt annerledes, det var sånn sett normalt, for sånn trodde jeg altså det var med alle. En bortforklaring, det kanskje, men sånn var det nok jeg tenkte den gang.

Jeg kunne nok trengt en lærer som så meg akkurat sånn som jeg var, og kanskje så hadde jeg på en måte det, jeg også, selv om jeg ikke hadde noen diagnose. For alltid siden, da den læreren traff på mor, så snakket den læreren om akkurat den episoden med at jeg sang «Våre små søsken» for klassa. Så det er mulig han på ett eller annet slags plan allikevel så meg, selv om jeg ikke hadde noen asperger diagnose dengang.

Her en annen god lærer:

Jeg har ADHD og aspergers. En samtale med læreren forandret livet mitt