På fredag var jeg utenfor leiligheta, det er ikke så ofte nå for tida, det, at jeg er det. Og var i Oslo og så Les miserables, som jo omhandler den franske revolusjonen. Så jeg tenkte jeg skulle skrive littegrann om revolusjoner, og om vi og dem.
For jeg stusset over tankegangen, som jeg kjenner igjen, i fra vår tid. Mistenksomheten overfor fattige, den har holdt seg, den, det nye er at politikerne ser ut til å leve i den villfarelse at de har skapt noe nytt noe, mens det egentlig er så sidræva som det vel får blitt, og har eksistert altså hele tida, forakten for det svake, forakten for fattigdom, og at man hyller enerne.

Senere på kvelden, hjemme igjen, begynte jeg å hoste endel, og resten av helga, nå, så har jeg sovet endel, så det tok på, den turen dit til Oslo.
Men tilbake til revolusjonens dager, og de forskjelligste revolusjoner som kan finnes her i verden. For fascismen, den er ikke tatt ut av det blå, det er selve evolusjonslæra, her, som åpenbarer seg i all sin stygghet, den sterkestes overlevelsesrett. Og pussig nok gjør det seg også gjeldende hva funksjonssvikt angår, da er det også enerne som hylles, alle som trosser handikappet, og allikevel får til de svære tingene. Sånn at da blir det vi og dem.

En med asperger (AST) som bor i omsorgsbolig, så vidt jeg vet, ennå, om enn ikke samme hele tiden, og i en omsorgsbolig der han bodde tidligere ihvertfall, der var det også mennesker med downs som bodde. Og kunne fortelle at også de menneskene med downs, de hadde begynt å bruke ordet eller begrepet nevrotypiker, forkortelse NT. For alle dem ikke er annerledes, for alle som passer, så og si, innenfor A4 malen, og dermed altså går innunder fripasset normalt menneske. Hvis det altså finnes noe sånt noe, da, et normalt menneske. For alle er vi jo annerledes enn alle andre. Sånn at egentlig så finnes det ikke noe vi og dem.

Revolusjonen i den frie tanke, det ville vel vært når alle mennesker skjønner med logikk og hjertet at det finnes ikke noe vi og dem, det finnes bare ett vi. Da finnes det ikke fattige og rike, funksjonsfriske og funksjonsviktede, fargede og hvite, kristne og muslimer, trygdede og arbeidsfolk, alle disse kategorier som man kan dele inn i vi og dem. Da finnes det bare ett vi. Altså menneskeheten. Alle brødre og søstre under solen, alle de av oss som nå kriger, og herjer, og huserer med hverandre, og gjør vondt imot hverandre.

Alle er det VI. Ikke vi og dem. Men allikevel, frem til den tida, hvis det kommer til å skje, noengang, det, at vi kommer så langt, så er det altså vi og dem, i alle mulige slags kategorier, for alltid så lar vi oss skilles ad og splittes. Frem til da må man kjempe seg igjennom ting og tang, for å passe inn i malen.

Ari Ne’eman, han ville ikke dette, han startet en bevegelse for nevrodiversitet, og sammenlikner det med en borgerrettighetsbevegelse, noe det da også er, det å kjempe for at som menneske så skal man ha like rettigheter. Istedet så kjemper man for å tilpasse seg malen. Hele tiden gjør man det. Men mister sine menneskerettigheter på veien. For det er virkelig akkurat sånn som Ari Ne’eman sa i et intervju med Silberman i 2010:

«Dagliglivet i en verden bygget for nevrotypiske folk kan være som å vandre gjennom et minefelt. Det er en mengde sosiale regler vi ikke forstår, og enorme konsekvenser påføres oss for å bryte dem» (oversettelse av Thomas Owren, vernepleier)»

Blogg Plos Blogs Diverse perspectives on science and medicine

Hvilke konsekvenser, sier du kanskje, i dagens samfunn, i dagens Norge, med menneskerettighetserklæringene og alt det der? Jo, som utviklingshemmet og som såkalt lavtfungerende autist, eksempelvis, så blir man sperret inne som i fengsel, fremdeles, på institusjoner. Uten å noensinne ha gjort noe galt, lever man resten av livet sitt i fengsel.

Som menneske med AST blir man trakassert i skoleverket, gjennomgår mobbing, får angst, og blir tilført fysiske og psykiske sykdommer fordi man ikke passer inn i malen. Og man lever ikke så lenge som andre. Konsekvensene er mange, de, for ikke å passe inn i malen. De konsekvensene kunne jeg sikkert skrevet side opp og side ned om. Her om nevrodiversitet, ihvertfall:

Nevrodiversitet NÅ, av Thomas Owren

Og også fra Les miserables: