Fremhevet

Revolusjon i den frie tanke og nevrodiversitet.

På fredag var jeg utenfor leiligheta, det er ikke så ofte nå for tida, det, at jeg er det. Og var i Oslo og så Les miserables, som jo omhandler den franske revolusjonen. Så jeg tenkte jeg skulle skrive littegrann om revolusjoner, og om vi og dem.
For jeg stusset over tankegangen, som jeg kjenner igjen, i fra vår tid. Mistenksomheten overfor fattige, den har holdt seg, den, det nye er at politikerne ser ut til å leve i den villfarelse at de har skapt noe nytt noe, mens det egentlig er så sidræva som det vel får blitt, og har eksistert altså hele tida, forakten for det svake, forakten for fattigdom, og at man hyller enerne.

Senere på kvelden, hjemme igjen, begynte jeg å hoste endel, og resten av helga, nå, så har jeg sovet endel, så det tok på, den turen dit til Oslo.
Men tilbake til revolusjonens dager, og de forskjelligste revolusjoner som kan finnes her i verden. For fascismen, den er ikke tatt ut av det blå, det er selve evolusjonslæra, her, som åpenbarer seg i all sin stygghet, den sterkestes overlevelsesrett. Og pussig nok gjør det seg også gjeldende hva funksjonssvikt angår, da er det også enerne som hylles, alle som trosser handikappet, og allikevel får til de svære tingene. Sånn at da blir det vi og dem.

En med asperger (AST) som bor i omsorgsbolig, så vidt jeg vet, ennå, om enn ikke samme hele tiden, og i en omsorgsbolig der han bodde tidligere ihvertfall, der var det også mennesker med downs som bodde. Og kunne fortelle at også de menneskene med downs, de hadde begynt å bruke ordet eller begrepet nevrotypiker, forkortelse NT. For alle dem ikke er annerledes, for alle som passer, så og si, innenfor A4 malen, og dermed altså går innunder fripasset normalt menneske. Hvis det altså finnes noe sånt noe, da, et normalt menneske. For alle er vi jo annerledes enn alle andre. Sånn at egentlig så finnes det ikke noe vi og dem.

Revolusjonen i den frie tanke, det ville vel vært når alle mennesker skjønner med logikk og hjertet at det finnes ikke noe vi og dem, det finnes bare ett vi. Da finnes det ikke fattige og rike, funksjonsfriske og funksjonsviktede, fargede og hvite, kristne og muslimer, trygdede og arbeidsfolk, alle disse kategorier som man kan dele inn i vi og dem. Da finnes det bare ett vi. Altså menneskeheten. Alle brødre og søstre under solen, alle de av oss som nå kriger, og herjer, og huserer med hverandre, og gjør vondt imot hverandre.

Alle er det VI. Ikke vi og dem. Men allikevel, frem til den tida, hvis det kommer til å skje, noengang, det, at vi kommer så langt, så er det altså vi og dem, i alle mulige slags kategorier, for alltid så lar vi oss skilles ad og splittes. Frem til da må man kjempe seg igjennom ting og tang, for å passe inn i malen.

Ari Ne’eman, han ville ikke dette, han startet en bevegelse for nevrodiversitet, og sammenlikner det med en borgerrettighetsbevegelse, noe det da også er, det å kjempe for at som menneske så skal man ha like rettigheter. Istedet så kjemper man for å tilpasse seg malen. Hele tiden gjør man det. Men mister sine menneskerettigheter på veien. For det er virkelig akkurat sånn som Ari Ne’eman sa i et intervju med Silberman i 2010:

«Dagliglivet i en verden bygget for nevrotypiske folk kan være som å vandre gjennom et minefelt. Det er en mengde sosiale regler vi ikke forstår, og enorme konsekvenser påføres oss for å bryte dem» (oversettelse av Thomas Owren, vernepleier)»

Blogg Plos Blogs Diverse perspectives on science and medicine

Hvilke konsekvenser, sier du kanskje, i dagens samfunn, i dagens Norge, med menneskerettighetserklæringene og alt det der? Jo, som utviklingshemmet og som såkalt lavtfungerende autist, eksempelvis, så blir man sperret inne som i fengsel, fremdeles, på institusjoner. Uten å noensinne ha gjort noe galt, lever man resten av livet sitt i fengsel.

Som menneske med AST blir man trakassert i skoleverket, gjennomgår mobbing, får angst, og blir tilført fysiske og psykiske sykdommer fordi man ikke passer inn i malen. Og man lever ikke så lenge som andre. Konsekvensene er mange, de, for ikke å passe inn i malen. De konsekvensene kunne jeg sikkert skrevet side opp og side ned om. Her om nevrodiversitet, ihvertfall:

Nevrodiversitet NÅ, av Thomas Owren

Og også fra Les miserables:

Reklamer

Mannen og Lothepus

MANNEN OG LOTHEPUS

Han er jysla seig, denne Mannen
Så no har dei kopla inn sjølve Alfahannen!
Vil me no sjå at sjølvaste Lothepus
Får gjera Mannen om til ein haug med grus?

Då vil det bli raus omgang med dynamitten
Sannsynlegvis ei ladning på storleik med Monolitten.
På eit blunk vil ladninga vera klar
Og Lothepus kveikjer lunta med sigar.

Då kjem heile Mannen til å eksplo-faen-meg-dera
Så dei høyrer smellen over heile verda.
Heile Mannen kjem til å knea
-får håpa ikkje Trumpen trur det er Nord Korea!

Heile nuten kjeme å løsna i eit lass
Og kjem til å landa som steinrøys på Austlandet ein plass!
Mannen landa i ei utmark på ein utedass
Ferdig planert til å byggja eit palass.

Der kjem Petter Pilgård til å byggja hus
På ferdig nysprengd Lothegrus.
I Rauma står NRK og direktesende
-og lure på kva i helsiken hende?

Arne 50 år. Konsekvensutgreiar.

Våre ord

Våre ord

Kan treffe som strenger
På en gitar
Både ustemte falske tonedøve 
Skjærende
Dystre mørke
Og stemte vakre lyse lette
Berikende givende glade toner
De kan tilføre noe viktig
Essensielt
Være oppbyggende
Til vekst
Eller bryte ned ,skjære over
Gjennomsyre ,ødelegge ..
Noen toner som ikke kommer frem og er på avveie eller for svake
Vil også kunne gi en følelse av
å miste noe av essensen , dynamikken
I hele opplevelsen av melodien

Man kan enten gjenvinne , lære nye toner, gjenoppbygge eller for alltid
å miste noen dyrebare toner..
‘Evig eies kun det tapte’ er ord som beskriver dette ..

Ønsket er at tonene gir samklang i en dyp og vakker musikalsk opplevelse
For når tonene virkelig treffer godt
– er det virkelig litt av et eventyr .. 🙂😘❤️😂😇🙏

🍭 Elin Skogmo 16.okt-17

Fremhevet

Usynlighet, funksjonssvikt og fascisme.

Kanskje noen lurer på hvorfor jeg så og si har sluttet med å skrive om autisme og asperger på tidslinjen min. Det er ikke så snodig, egentlig, det, for jeg har følelsen av at det bare blir ignorert og mislikt eller i beste fall misforstått. Åpenhet er vanskelig, det, spesielt når det gjelder ting som folk ønsker skal være usynlig. All slags funksjonssvikt og sykdom, skade, lyte ser ut til å være av de ting man fortsatt ønsker skal være usynlig. Selv når det er medfødt. Her en tanke: Hvis ALLE mennesker var født blinde, døve, stumme, homofile, autistiske, med downs, rullende i rullestol eller med andre former for sykdommer, skader eller lyter, så ville det vært akseptert, dette, for da var også alle andre slik. Og verden ville da være i vater for alle såkalt perfekte, nevrotypiske mennesker som da tydeligvis mener at da det perfekte mennesket ble skapt, knuste man malen, sånn at bare A4 formatet (aka folk flest) hadde og har lov til å eksistere. Vel, det blir et tomt, fargeløst samfunn, det. Et fascistisk ett! Og et mistenksomt ett, også! Og vi ser ut til å være på full fart inn i det. Eller har det alltid vært slik?

Jeg skal helst være usynlig. Vel, så får jeg være synlig her, da, for her føler jeg at jeg er 100% blant venner. Det at jeg ikke føler det sånn på min egen tidslinje, det får jeg vel kanskje ta på egen kappe, sånn sett, men det er vanskelig å avvise noen, også, syns jeg. Og jeg vet jo at mange også der, blant facebookvennene mine, setter pris på åpenhet. Men ikke alle, tror jeg. Noen er jeg skuffet over, av mine egne facebookvenner.  Selv om jeg er stolt av de samme vennene, men da på ANDRE felt enn det som har med autisme å gjøre.

Alle facebookvennene mine er jo der av en grunn, ellers ville jeg jo bare latt være å slippe dem til. Og jeg kjenner meg derfor også plagsomt igjen i John Lennons working class hero. For 60% av voksne aspergere/autister oppgir selve å ha blitt mobbet gjennom hele skolegangen, både med og uten diagnose. Med de tilleggslidelser det medfører, sånn som søvnløshet, vansker med innsovning allerede i barneskolealder. Tankesvirr. Repetisjoner. Redsel. Skam.

Jeg husker selv hvordan jeg måtte begynne å lese bøker eller tegneserier på barneskolen for å lulle meg selv i søvn, og sovnet med brillene på nesa, mor hun begynte å komme innom for å ta vekk brillene fra nesa mi, hun, og har i ettertid sagt at hun er kjempestolt av hva jeg til tross for medfødt funksjonssvikt allikevel greide å få til, alle de gangene jeg har trosset angsten min. Det viser at du har TÆL, det, sier hun, og jeg vet hun mener det! 

22281854_10154871479840598_3081958703227743747_n (1)

Men det greier jeg liksom ikke lenger. Jeg er en eremitt, blitt, jeg, en sofagris som tar søvn hver gang jeg får det til, og som regel er ikke dette, dessverre, på nattestider. Da vrir og vender jeg meg, og tankene og følelsene mine skaper sånt kaos i topplokket, at da får jeg meg ikke til å sove. Selve dagene som går, de kan være tortur bare å komme seg igjennom. Jeg er glad, jeg, hver gang jeg greier å få til å sove meg igjennom det. Hver gang jeg greier å skape et flik av livskvalitet her inne i mitt pene fengsel, min egen leilighet. Så jeg er nokså egoistisk, jeg ønsker meg jo et liv, tross alt, selv om jeg ofte, også, kan føle meg som en byrde.

Andre lenker sånn cirka innenfor samme tema, jeg har også en kategori som heter egne skriverier.

Krigen i huet

Hvor mange sysselsettinger er en Asperger verdt?

Jeg ga mitt barn autisme

En avviker

 

 

ET DIKT OM BÆREKRAFT

av
Sven Henriksen

Nei, vi kan ikke ha ting som ikke lønner seg!
sier ministeren der hun står i sin smarte drakt
nei?
hvor mye veier magi? hva koster den?
på hvilken post noteres sangen som leget et hjerte som brast?
kan du gi meg den eksakte prisen på gåsehud?
en tåre jeg ser der nede i salens blå lys
erkjennelsen som sank inn da det rette ordet falt
og alt ble håp?
hva koster øyeblikket
når et barn treffer det rette hullet på en fløyte
og en ren tone fyller rommet
øyeblikket av mestring når fryden renner som lava
nedover ryggen på hun som trodde hun var fortapt?
– nei, vi kan ikke ha ting som ikke lønner seg, sier ministeren
der hun haster inn til et møte med lakeiene
som hvisker henne meningsløse floskler i øret
hva koster ministerens smarte drakt?
vil den lønne seg i det lange løp?
hva fikk hun som tegnet og sydde den betalt?
hva er prisen på frysningene som en ensom kjenner
når han står foran et stykke kunst og tenker:
det er her jeg hører til
hva er kroneverdien av en plutselig frigjørende tanke
utløst av en roman som ingen egentlig ville gi ut?
– jeg kunne båret all applaus jeg har høstet til ditt bord
alle dyrekjøpte øyeblikk som har gjort meg til den jeg er
jeg er av det stoff som drømmer veves av
sett en pris på meg om du kan
min dør er alltid åpen.

La oss ta en idealist

La oss ta en idealist
La oss ta de som kom hit sist
La oss ta de som ligger nede
La oss ta de som ikke er til stede
La oss ta alle som glor
La oss ta de som mangler ord
La oss ta de med langt hår
Og de som snakker språk vi ikke forstår

La oss ta de deprimerte
La oss ta de prostituerte
La oss ta tjukken og poeten
La oss ta tiggeren og analfabeten
Alle som ikke passer inn
Alle som har gjort et lite feiltrinn
Kom la oss ta alle de sære
Sånn som Mao tok de kontrarevolusjonære

La oss ta kvinner som vil
La oss ta de som dekker seg til
La oss ta hun høye og hun lave
Og hun med det asiatiske opphavet
Og hun med små bryst
La oss ta hun som viser lyst
La oss kalle hun en madrass
Kom la oss sett alle kvinner på plass

La oss ta diplomaten
Og han på den andre siden av gaten
La oss ta de med stor nese
Og de som liker å lese
La oss ta hun med underbitt
Og han som drikker alkoholfritt
La oss være på let
Etter en med en skavank eller en minoritet

La oss ta den minste i klassen
La oss ta hun som jobber i kassen
La oss ta en transvestitt
La oss se verden i svart og hvitt
La oss bli kvitt alle nyanser
La oss ta alle som danser
Og er på feil side av gjerdet
Kom la oss gi makten til de autoritære

Eller la være

(Eduardo Andersen)