Usynlighet, funksjonssvikt og fascisme.

Kanskje noen lurer på hvorfor jeg så og si har sluttet med å skrive om autisme og asperger på tidslinjen min. Det er ikke så snodig, egentlig, det, for jeg har følelsen av at det bare blir ignorert og mislikt eller i beste fall misforstått. Åpenhet er vanskelig, det, spesielt når det gjelder ting som folk ønsker skal være usynlig. All slags funksjonssvikt og sykdom, skade, lyte ser ut til å være av de ting man fortsatt ønsker skal være usynlig. Selv når det er medfødt. Her en tanke: Hvis ALLE mennesker var født blinde, døve, stumme, homofile, autistiske, med downs, rullende i rullestol eller med andre former for sykdommer, skader eller lyter, så ville det vært akseptert, dette, for da var også alle andre slik. Og verden ville da være i vater for alle såkalt perfekte, nevrotypiske mennesker som da tydeligvis mener at da det perfekte mennesket ble skapt, knuste man malen, sånn at bare A4 formatet (aka folk flest) hadde og har lov til å eksistere. Vel, det blir et tomt, fargeløst samfunn, det. Et fascistisk ett! Og et mistenksomt ett, også! Og vi ser ut til å være på full fart inn i det. Eller har det alltid vært slik?

Jeg skal helst være usynlig. Vel, så får jeg være synlig her, da, for her føler jeg at jeg er 100% blant venner. Det at jeg ikke føler det sånn på min egen tidslinje, det får jeg vel kanskje ta på egen kappe, sånn sett, men det er vanskelig å avvise noen, også, syns jeg. Og jeg vet jo at mange også der, blant facebookvennene mine, setter pris på åpenhet. Men ikke alle, tror jeg. Noen er jeg skuffet over, av mine egne facebookvenner.  Selv om jeg er stolt av de samme vennene, men da på ANDRE felt enn det som har med autisme å gjøre.

Alle facebookvennene mine er jo der av en grunn, ellers ville jeg jo bare latt være å slippe dem til. Og jeg kjenner meg derfor også plagsomt igjen i John Lennons working class hero. For 60% av voksne aspergere/autister oppgir selve å ha blitt mobbet gjennom hele skolegangen, både med og uten diagnose. Med de tilleggslidelser det medfører, sånn som søvnløshet, vansker med innsovning allerede i barneskolealder. Tankesvirr. Repetisjoner. Redsel. Skam.

Jeg husker selv hvordan jeg måtte begynne å lese bøker eller tegneserier på barneskolen for å lulle meg selv i søvn, og sovnet med brillene på nesa, mor hun begynte å komme innom for å ta vekk brillene fra nesa mi, hun, og har i ettertid sagt at hun er kjempestolt av hva jeg til tross for medfødt funksjonssvikt allikevel greide å få til, alle de gangene jeg har trosset angsten min. Det viser at du har TÆL, det, sier hun, og jeg vet hun mener det! 

22281854_10154871479840598_3081958703227743747_n (1)

Men det greier jeg liksom ikke lenger. Jeg er en eremitt, blitt, jeg, en sofagris som tar søvn hver gang jeg får det til, og som regel er ikke dette, dessverre, på nattestider. Da vrir og vender jeg meg, og tankene og følelsene mine skaper sånt kaos i topplokket, at da får jeg meg ikke til å sove. Selve dagene som går, de kan være tortur bare å komme seg igjennom. Jeg er glad, jeg, hver gang jeg greier å få til å sove meg igjennom det. Hver gang jeg greier å skape et flik av livskvalitet her inne i mitt pene fengsel, min egen leilighet. Så jeg er nokså egoistisk, jeg ønsker meg jo et liv, tross alt, selv om jeg ofte, også, kan føle meg som en byrde.

Andre lenker sånn cirka innenfor samme tema, jeg har også en kategori som heter egne skriverier.

Krigen i huet

Hvor mange sysselsettinger er en Asperger verdt?

Jeg ga mitt barn autisme

En avviker

 

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s