Jeg har, så lenge jeg har hatt asperger diagnosen, som jeg fikk i alder av 35 år, som konklusjonen etter at jeg gjennomgikk full nevropsykologisk utredning, reagert sårt på hvorvidt jeg er krenkbar, som muligens er del av «asperger-symptomene». Fordi jeg har oppfattet det som bagatellisering av følelsene mine når jeg altså blir krenket eller som jeg selv ønsker å uttrykke det: Såret. Men vet at jeg blir lett såret. Og er intens. Og omstendelig. Men hva så, liksom? Man får «væra som en er, når en itte vart som en sku….» Hvorvidt vi er «like inni, både jeg og både du», det kan nok diskuteres.

Slår fremdeles et slag for nevrodiversitet, at alle bør få lov til å være akkurat sånn som man er, med eventuell sårbarhet og det hele.

Artikkelen Nevrodiversitet: Å akseptere autistisk annerledeshet 

av Thomas Owren, stipendiat v/Høgskulen på Vestlandet, Mohnsenteret for innovasjon og regional utvikling.

Trude Stenhammer, vernepleier og Fagkonsulent hos Autismeforeningen:

http://steinkjelleren.no/resources/Owren_og_Stenhammer_2019_Nevrodiversitet_a_akseptere_autistisk_annerledeshet.pdf

I USA,  der har Donald Trump visstnok støttet opp om den feilaktigheten at vaksiner skaper autisme, noe det ikke finnes noen som helst vitenskapelige bevis for. Man kan sannsynligvis alltid stole på at Trump støtter alt som er gæernt, med andre ord. Det finnes heller ingen autismeepidemi, vi er sannsynligvis så mange, i andel av befolkningen, som vi alltid har vært. Forskjellen består i at flere av oss blir diagnostiserte, som sannsynligvis gikk udiagnostiserte tidligere.

https://backfromnature.blogspot.com/2015/03/i-gave-my-child-autism.html

Å ha tillit til andre, det syns jeg er vanskelig. Ikke fordi jeg ser på andre som liksom «ute etter å ta meg», men fordi jeg ikke stoler på min egen evne til å takle eventuell kritikk som måtte komme min vei. Eller stoler på at jeg oppfatter ting riktig, som kanskje ikke var ment som kritikk, men som jeg tolker dithen.

Jeg har kanskje et hjerte som spurven, jeg, skjørt og ømtålig. Men foreløpig er jeg og andre autister/aspergere ikke utrydningstruet, sånn som småfuglene over hele Europa nærmer seg å være for tida, grunnet kulturlandskap og urbanisering.

Øystein Sunde har ikke skrevet om småfuglene som nærmer seg å være utrydningstruet, deriblant gjøk, sisik, spurv og stær, men en fugl har han imidlertid skrevet om, boltiten, så her er den: