Jeg blir oppgitt av alt det hatet som er ute blant folk. Men sånn må det kanskje bli, når man har folk i regjering som benytter splitt og hersk-teknikker så det holder, noe av dette kommer ovenfra og nedover, det. Det signaliserer at det er legitimt å tråkke nedover, uansett på hvilken måte man gjør det, enten overfor flyktninger, eller overfor barn, eller overfor begge deler, og da skiller jeg ikke på hvilkes barn det gjelder. Barn er barn. Og folk er folk.

Søppel i julegave til barn

Men litt mer oppløftende er da denne visa her:

Matteus 35-40: «For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; 36 jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.’ 37 Da skal de rettferdige svare: ‘Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? 38 Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? 39 Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?’ 40 Og kongen skal svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.»

Og Erik Bye i sin tolkning av Jørgen hattemaker (Alf Prøysen).

Ja, fysst så vil je nevne min stilling og min stæinn:
je står og svarve hatter i Salomo sitt læinn.
Sjøl bær’ je navnet Jørgen, så skilnaden er stor,
men både je og Salomo kom nakne tel vår jord.

Sola skinn’ på deg
så skuggen fell på meg,
men graset er grønt for æille.

Når liljene på marken i fager blomstring står
og æille himlens fugler sin glade trille slår
Je nynne såmmå strofa i Hattemakergrend
og morgendagen, Salomo, -hva veit vel vi om den.

Sola skinn’ på deg
så skuggen fell på meg,
men graset er grønt for æille

Har Salomo sitt måltid med vin og fyllte fat,
je sug på harde skorper og kæille det for mat.
Men det vi gjer ifrå øss dit vi i lønndom går
blir gras til hyrdens hvite lam og Sarons sorte får.

Sola skinn’ på deg
så skuggen fell på meg,
men graset er grønt for æille

Når dronninga av Saba gjør Salomo visitt,
je ser ‘a Lea Lettvint og hu har tenkt seg hit.
Om leiet blir forskjellig frå silkeseng tel strå,
vi går mot såmmå paradis og hører harper slå.

Sola skinn’ på deg
så skuggen fell på meg,
men graset er grønt for æille

Når sola synk og dale bak slottets tårn og tind,
da kjæm den mørke natta med drøm og tankespinn.
Da blir je sjøl kong Salomo, og hæinn blir kæinnskje den
som står og svarve hatter uti hattemakergrenn,

Og sola skinn på meg
så skuggen fell på deg,
men graset er grønt for æille.

Alf Prøysen sang ikke bare om solskinnsdager, han sang også om løgn, svik og mangel på kjærlighet. Men i alt som han skrev, syns jeg kjærligheten stråler igjennom allikevel. Et lite kjærtegn kan bety så mye.

Et lite kjærtegn, av Alf Prøysen