Smått og stort.

Nå, på en søndagskveld, nå i advent, undres jeg over de små og store spørsmål i livet og politikken. Hvor blir alle sokkene av, hvor er pinsettene når man trenger dem, hvorfor greier de aldri å lage noen gode boksåpnere, hvor har jeg gjort av tilogfralappene, julepapiret, julesnøret fra i fjor, hvor er saksa og teipen blitt av, hvordan skal ribbe og kalkun stekes, igjen, og hvorfor kan ikke Sylvi Listhaug følge de demokratiske parlamentariske reglene? Dermed kunne hun jo la være å erte på seg, antakeligvis, samtlige politikere i de politiske partiene(muligens med unntak av de fra Høyre og FRP). Og hvorfor går statsministeren så stille i dørene alltid?…… Her fra dagsnytt 18, syntes jeg måtte bevare den sendingen, for å minne meg selv, og kanskje andre, om at vi har et politisk styresett som man ikke bør prøve å orme seg unna, men altså følge de demokratiske spillereglene som man har hatt her i landet svært så lenge allerede.  En bør ikke trenere stortingsvedtak.

Dagsnytt 18, NRK, 15.12.2017

Og så fant jeg et dikt, også, i dag, helt tilfeldig ute på nettet, så her er også det:

Skuggar (til Sylvi Listhaug)

Fortsatt god advent.

 

 

Skuggar (til Sylvi Listhaug)

SKUGGAR
(til Sylvi Listhaug)

 

Då månen hadde kvesst seg sylskarp
på stjernehimmelen kraup dei som
ormar ut av det fuktige kjellarmyrkret
og heldt seg tett inn mot restane av murvegger
i Aleppo by, mest usynlege skuggevesen
i myrke klede. Det er ikkje regn

av klasebomber glasskår spikrar
over dei no, dei listar seg fram og Maryam
ammar barnet ho fødde på murgolvet: Dei kom
med profetiske ord og reiv av henne kleda,
trengde inn i henne alle stader, éin etter éin
til ho låg der blant daude og halvdaude.

Dei er berre skuggar og restar av bål, sur blåsvart oske
i skogkanten. Maryam ammar
sin farlause son. Dei lista seg sakte
ut av luktene av stram urin
sveitte og rotnande matrestar, frå rotteaugo
som skein i bålet dei hadde tendt
av samanbrotne møblar på steingolvet.

I måneskinet viklar dei seg ut
av ein veldig spindelvev som klistrar seg til dei
der dei slit seg ut av veven
med flugevenger myglande matrestar
i dei klisne trådane. Grønt månelys.

grønt månelys.
Dei er augo som lyser i grønt måneskin
i utkanten av ein småby.
No hengjer dei opp klesfiller på snorer
dei har strekt ut mellom trea her,
Maryam fugletynn skugge, papirlaus
i si ferd vekk frå kjellarmyrkret

Maryams magre føter, dei går
gjennom ørken, sand sand i hudporene sand, lite mjølk
i brysta hennar som trør i ørkenen men sonen teier
ikkje mat ikkje vatn ikkje vern 40 grader hete sol logar

og dette fylgjet kjem til ei strand
der Europa kviskrar og lokkar i bylgjer frå andre sida,
ho minnest ord om eit lova land av mjølk og honning
og pressar fram av sårskorpene i munnen
ein smil til guten: Mjølk mjølk honning syng ho
for han og såra opnast att i leppene hennar, blodet
dryp i sand.

Dei kom dit ei natt utan månens skin, der var
eit piggtrådgjerde dei skar opp huda si på: Dei kom til ei strand der bylgjene kviskrar Europa,
ikkje krig ikkje svolt ikkje valdtekt.
Mjølk mjølk og honning åt deg barnet mitt
song Maryam

Månelaus natt og det skreik
i myrkret, menneskerøyster som rovfugl som ulv.
To av dei vart borte den natta,
då morgonen kom fanst dei to brørne: Låg slengde
i busker med utskorne nyrer, tome
augnehòler.

Morgon kom, bylgjene leika så blåe
i brisen.
Der brørne vart borte låg no
ein gummibåt, ei betaling kanskje åt dei tolv
som var att? Ikkje tenkja no, syngja berre
for barnet mjølk og mjølk og

På sjøen kom vinden med kraftige tak, han hogg
i båten. Kvelvde han
midtvegs på havet.
Tre av dei nådde ikkje båtsida
med dei iskalde fingrane sine, dei dreiv bort
frå dei og Maryam og barnet sokk i si våte grav
som var grøn og myrkna nedover
mot havbotnen. Tare og underlege fiskar
tok mot dei der dei gleid ned
i havbotnens tussmyrker som sakte
svartna heilt. Ho heldt den farlause
tett inn mot sine mjølketome bryst.

-Poet Knut Ødegård

Du er enestående (Antijanteloven).

Du er enestående.
Du er mer verd enn noen kan måle.
Du kan noe som er spesielt for deg.
Du har noe å gi andre.
Du har gjort noe du kan være stolt av.
Du har store ubrukte ressurser.
Du duger til noe.
Du kan godta andre.
Du har evne til å forstå og lære av andre.
Det er noen som er glad i deg.
♡♡♡
Dikt av Erling Førland.

Snipp, snapp, snute, du er ute.

Noen ganger kommer man over noe artig noe, når man googler etter noe helt annet. Så her en mulig forklaring på en av våre barneregler, i hht dette jeg da fant, så stammer regla fra ca. 900-tallet, og altså vikingtida i Norge, og omhandler leidangen, et forsvarsverk av båter når det kom fiender som man måtte forsvare Norge og kystlinja imot. Elle melle deg fortelle, det betyr å tenne ild på vetene (vardene) som da altså varsler om fiendtlige skip i sikte. Skipet går, ut i år, betyr at forsvarsskipene setter ut av havn. Det var bruk av årer på skipene, og man satt da rygg i rand, to i spann. Og snipp, snapp, snute, det er et år på en primstav, antakeligvis. Sånn at det betød, da, antakeligvis, at man da var ute på leidangen i ett år, hvis man altså ble valgt ut til å måtte være med.

Akkurat den aksjonsformen, å tenne varder, husker jeg også var brukt mot GAT og den avtalen der, i 1994 eller 95 eller deromkring, nå WTO, og enslags forløper til det med TISA/TTIP. Da ble det tent varder, husker jeg. 🙂 

Wikispaces Barnesanger.

Se også: Knut Nærum: artikkel i dagbladet om TISA/TTIP

 

 

Fordi du fortjener det?

Hender det du syns at ting tilter? Jeg syns det. Si at du kommer på besøk hos en venn som du ikke har sett på endel år. Midt på veggen hans, der henger det et bilde. Ett bittelite bilde på en kjempesvær vegg. På toppen av alt henger bildet skjevt. Det tilter. Eller du sitter på en restaurant og ser rett på et landskapsmaleri, der kunstneren ikke har malt inn skygger under trærne. Da tilter både det og jeg, nærmest….alvorlig talt, har man ikke sett at det er skygger under trær? Hvor skal en stakkar finne skygge for sola foruten skyggene under trærne, liksom……

Eller noen har laget en dekorasjon, og det er overvekt av blomster på den ene siden, og så og si intet på den andre siden. Det tilter. Og slik er det jammen med verden vår, også, den tilter, siden 1% av jordas befolkning besitter 99% av ressursene, og så syns endel at det fortjener den ene prosenten å ha, også. Her om dagen skrev jeg det rett ut, til en innvandringskritisk herremann som ville ha det til at asylsøkere var kriminelle, at hva er det som gjør at nettopp du syns du fortjener å bo her? For meg så tilter det. Gjør det det for deg, så er vi nok enige om at jorda tilter, den og. Vi har visst malt oss inn i et hjørne, alle mann alle, nå når klimaet er blitt som det er blitt. Men fortsatt god advent, alle sammen i vår tiltende verden.  

 

The emperors new clothes rap

Spurvehjertet

Et spurvehjerte bever. I frost og vind, fryser. Skjelver. Skjørt, sart, og stille bankende i en spurvekropp. Kroppen min kan neppe liknes med noen spurv, men hjertet mitt kan kanskje. Litt for skjørt for verden. Så det er tryggest inne. Innendørs, utenfor rekkevidden av kikkende, kanskje dømmende, blikk. I utenforskapet innendørs. Jeg tror det finnes mange spurvehjerter her i verden. Hvis kropper ikke har altfor spisse albuer til å komme seg ut, opp og fram. Mange spurvehjertebarn av menneskearten.

Det er vanskelig å plassere asperger syndrom (AST) noe steds hen. Det er psykisk, det er funksjonshemmende, men det er ikke en psykisk funksjonshemming, idet intelligensen for øvrig er normal. Sånn at man er utenfor alt og alle, liksom, det finnes ingen boks man egentlig passer inn i. Normal, men allikevel ikke helt. Utenfor alle maler, liksom. Både veldig A4, såpass A4 at det blir en sta form for A4, men allikevel slett ikke A4. Søkende, og alltid spørrende.

Men er man så en spurv, da, med spurvehjertet sitt, så er man allikevel fullt menneskelig.

Som barn identifiserte jeg meg bittelittegrann med tullingen, jeg så noen få likhetstrekk, men allikevel ble det ikke helt sånn det var, heller. Langtderifra. Så jeg undret meg. En annen med asperger, han skrev en gang, på en autismeside her på internett, at som barn undret seg han over hvordan det kunne ha seg slik at alle mennesker var redd alle andre mennesker. Hva var vitsen med å ha skapt mennesket slik, liksom? Men senere så oppdaget han kanskje at slik var ikke alle mennesker, ikke alle var redd alle? Eller er det sånn, at alle er redd alle, men at noen bare behersker det bedre enn andre? Sånne spørsmål kan man ha.

Men Tullingen er ei fin vise, en av de som Alf Prøysen samlet i et norsk ukeblad, under en spalte som het noe sånt noe som Gamle viser.

 

Se også: Tillit og sårbarhet. Og spurven.  Og Stemorsblomsten, løvetannen og andre blomster