Da jeg ble født, sa jordmoren: Det ble ei jente! Og den jenta var meg. De skulle finne navn til meg, mamma og pappa. Menneskebarn får menneskenavn og selv om mitt navn også er navnet til Prøysens hare, passer det godt på mennesker.

Helene betyr den strålende. Men på veien til å bli dette mennesket jeg var født til å være, ble det en evig kamp. Jeg ville ikke ha menneskelige behov. Et menneske trenger mat, søvn og kjærlighet. Og å gå på do.

På skolen verken spiste jeg eller gikk på do. Men jeg var menneske likevel, med de grunnleggende behov for søvn og mat når jeg kom meg hjem i mitt trygge hus, som var eid av mine foreldre. Det var huset vårt, det. For mennesker flest, passer ikke til å være uteliggere. Vi er ikke urfolk lenger.

Vi trives i en komfortsone, vi menneskeskapninger. Det mystiske er…