Et spurvehjerte bever. I frost og vind, fryser. Skjelver. Skjørt, sart, og stille bankende i en spurvekropp. Kroppen min kan neppe liknes med noen spurv, men hjertet mitt kan kanskje. Litt for skjørt for verden. Så det er tryggest inne. Innendørs, utenfor rekkevidden av kikkende, kanskje dømmende, blikk. I utenforskapet innendørs. Jeg tror det finnes mange spurvehjerter her i verden. Hvis kropper ikke har altfor spisse albuer til å komme seg ut, opp og fram. Mange spurvehjertebarn av menneskearten.

Det er vanskelig å plassere asperger syndrom (AST) noe steds hen. Det er psykisk, det er funksjonshemmende, men det er ikke en psykisk funksjonshemming, idet intelligensen for øvrig er normal. Sånn at man er utenfor alt og alle, liksom, det finnes ingen boks man egentlig passer inn i. Normal, men allikevel ikke helt. Utenfor alle maler, liksom. Både veldig A4, såpass A4 at det blir en sta form for A4, men allikevel slett ikke A4. Søkende, og alltid spørrende.

Men er man så en spurv, da, med spurvehjertet sitt, så er man allikevel fullt menneskelig.

Som barn identifiserte jeg meg bittelittegrann med tullingen, jeg så noen få likhetstrekk, men allikevel ble det ikke helt sånn det var, heller. Langtderifra. Så jeg undret meg. En annen med asperger, han skrev en gang, på en autismeside her på internett, at som barn undret seg han over hvordan det kunne ha seg slik at alle mennesker var redd alle andre mennesker. Hva var vitsen med å ha skapt mennesket slik, liksom? Men senere så oppdaget han kanskje at slik var ikke alle mennesker, ikke alle var redd alle? Eller er det sånn, at alle er redd alle, men at noen bare behersker det bedre enn andre? Sånne spørsmål kan man ha.

Men Tullingen er ei fin vise, en av de som Alf Prøysen samlet i et norsk ukeblad, under en spalte som het noe sånt noe som Gamle viser.

Se også: Tillit og sårbarhet. Og spurven.  Og Stemorsblomsten, løvetannen og andre blomster