Strekkmerkene og strikken

Nei, jeg mener ikke de strekkmerker man får etter svangerskap.

Jeg strekker meg. Svært ofte gjør jeg det. I debatter og i livet for øvrig. Strekker meg lengre enn langt for å forsøke å skjønne. Og allikevel kommer til kort, føler jeg ofte. Og blir redd for å ytre meg, selv om de helt uskyldigste ting, i tilfelle jeg skulle såre noen, støte noen, eller det kanskje ikke er presist nok det jeg uttrykker, også.

Ikke enkelt å skulle skjønne andre menneskers følelser, hensikter og intensjoner. Og så kan det hende jeg er for opptatt av å beskytte meg selv, også, som sneglen i sitt sneglehus, som er redd for å stikke huet ut av skallet.

Noen tankeleser ble jeg ihvertfall aldri. Strikken strekkes allikevel langt og noen ganger lengre enn langt, i ønsket om å skjønne andre mennesker bedre. Merkelig hvor godt den strikken allikevel, så vidt det er, tror jeg, holder. Merker av det får jeg jo, om enn de er usynlige utenpå som oftest.

 

Slukkøret gutt

Flyduren og stillheten.

Forandring – seksordsnovelle

Om et T-ord.

Byråkratikamp, gråtekuler og pølsevev

Våpenet

Reklamer

Du må ikke sove, av Arnulf Øverland.

Du må ikke sove

Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til mig,
fjern som en underjordisk strøm –
og jeg reiste mig op: Hvad er det du vil mig?

– Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!
Igår blev jeg dømt.
I natt har de reist skafottet i gården.
De henter mig klokken fem imorgen!

Hele kjelleren her er full,
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!

Vi vet ikke selv, hvad vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker – men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?

Ingen får se oss.
Ingen får vite, hvad der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro, hvad her daglig skjer!

Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
Bror, du har ennu meget å lære!

Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det – forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!

Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
og tenke på hvad der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!

Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!

Du vet jo, at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og opglødd av mødrenes fromme svig,
vil verge sitt land og vil gå i krig!

Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære –
du vet, at en helt, det vil barnet være,
du vet, han vil vifte med sabel og flag!

Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådsvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!

Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i en flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!

Jeg roper i mørket – å, kunde du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg dig, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!

Jeg skaket av frost. Jeg fikk på mig klær.
Ute var glitrende stjernevær.
Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:

Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brand,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!

Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. –
Vår tid er forbi – Europa brenner!

Arnulf Øverland

Kjente jeg deg. Av Rolf Jacobsen.

Kjente jeg deg?

Kjente jeg deg
egentlig. Noe
du aldri fikk sagt eller
vi lot ligge. Halv-
tenkte tanker. En skygge
som strøk over ansiktet.
Noe i øynene. Nei
jeg vil ikke tro det.
Men det kommer igjen. Natten
har ingen lyd,
bare rare tanker. Ord
som stiger opp av søvnen:
Kjente jeg deg?

-Rolf Jacobsen

En bønn for Abassi-familien.

Jeg har nettopp hørt og sett på noen av Eminems låter og videoer på youtube, blant annet den låta han kom ut av asperger-skapet med, Wicked ways. I en setning der, så lurer han på hvorfor alle disse folka som backer ham opp, gjør det.

Og jeg vet jo ikke, for jeg kjenner ikke Eminem, jeg kjenner ham ikke, jeg har ikke sett og hørt alle låtene hans, bare noen få av dem, tror jeg. Og vet fint lite om ham, også. Så jeg vet jo ikke. Men jeg har lurt på det samme selv, hvorfor jeg har alle vennene jeg har. Hva er det med meg som gjør at jeg blir likt eller mislikt av noen, liksom? Og kjenner noen av dem meg egentlig ? Så hvorfor. Har fått svar på det spørsmålet, da, av noen, men vet ikke om jeg er helt enig i svarene, alltid.

Så hvem kjenner man egentlig? Alle er unike, absolutt alle. Så kjenner man egentlig noen?

Og allikevel så kan man sette seg til doms over andre mennesker. Og forkludre andres liv på den måten.

I dag har jeg tenkt å skrive litt om Abassifamilien,  asylsøkere i en familie jeg ikke kjenner, men som står i fare for å bli sendt tilbake til Afghanistan, kanskje allerede på mandag. De har gått i skjul, og jeg håper de greier å holde seg skjulte, også. For jeg tror ikke at Afghanistan er et trygt sted å sende noen tilbake til. Og jeg tror at UDI og UNE har en litt for kreativ tolkning av rapportene som finnes om Afghanistan, for å kunne tolke Kabul i Afghanistan som trygt nok.

Amnesty har startet en egen underskriftskampanje der, som jeg håper så mange som mulig skriver under.

I Kabul er det ingen fremtid for meg og brødrene mine. Vi kommer til å føle på kroppen hvordan det er å være en utsatt minoritet. Som jente er jeg spesielt utsatt. Drømmen min om utdannelse og jobb kommer til å bli lagt i grus, sier Taibeh.

 

Fra Norge vil Abassifamilien da sannsynligvis bli sendt tilbake til Kabul.

 Ifølge UN Assistance Mission in Afghanistan (UNAMA) er imidlertid Kabul den farligste provinsen i hele Afghanistan og der hvor flest sivile blir drept og skadet. Ifølge NATO-general Kristian Arildsen er Kabul verdens farligste by.

Så skriv under på kampanjen! Gjør en forskjell! Vær så snill!

https://www.amnesty.no/aksjon/stans-tvangsreturen-av-taibeh

 

 

 

Hvorfor skal jeg trøstes?

Nå skal jeg plage dere litt igjen. Og ja, jeg vet jeg kan repetere meg selv. Selv bruker jeg også repetisjoner av ting og tang jevnlig, jeg kan se på tv-opptak om og om igjen. Og jeg kan være intens og omstendelig. Noen ganger kan jeg i konversasjoner springe fra tema til tema, fordi det er et ord eller sammensetning av ord i konversasjonen som gir meg assosiasjoner til noe helt annet. Og tusen andre ting relatert til asperger diagnosen. Så bær litt over med meg, hvis jeg nå kjeder livet av deg og suger liksom livet ut av deg.

Men jeg har et brennende spørsmål som jeg skulle likt å få et vettugt svar på, jeg allikevel. Hvorfor skal jeg trøstes fordi jeg er født akkurat sånn som jeg er? Litt annerledes, og litt innafor, men også litt utafor det A4 formatet? Hvorfor skal jeg trøstes, når jeg alltid har vært sånn? Det er det jeg aldri har greid å vri huet mitt rundt. For sånn er jeg altså født. Og sånn er jeg. Mange setter dessuten pris på at jeg er akkurat sånn som jeg er, vet jeg. Det finnes positive aspekter ved det, også.

Det finnes mange mennesker med autisme eller asperger som gjør seg bemerket her i verden. Jeg er ikke en av de, jeg er ingen kjendis, slik som Eminem (som kom ut av asperger-skapet i 2013 med låta Wicked ways). Ei heller er jeg noen Albert Einstein eller Susan Boyle. Eller Dan Bull. For å nevne noen som har profilert seg og som i tillegg er  innehaver av asperger eller andre former for diagnoser innenfor autismespekteret. Ei heller er jeg Bill Gates (som aldri har hatt noen offisiell autismediagnose, men der mange ser trekk hos ham som er forenlig med asperger eller autisme). Som verdens rikeste eller nest rikeste mann, så vil neppe Bill Gates noen gang komme i noen posisjon der han rent faktisk TRENGER å bli diagnostisert, da, vil jeg tro.

Men altså, med eller uten diagnose, jeg er jo sånn jeg alltid har vært. Og syns ikke jeg trenger noen overdreven trøsting fordi jeg altså er sånn, når det nå er sånn at dette er medfødte greier. 🙂 Stusse over tendensen, det har jeg gjort lenge, og har lurt på om jeg ubevisst sender ut noen slags signaler som gjør at folk tror jeg trenger å trøstes. Det hender seg visst det, at mennesker med asperger/autisme kan sende ut feil kroppssignaler, slik at vi av den grunn blir misforståtte.

Selv så har jeg vel alltid visst jeg er annerledes, og har ikke skjønt hvorfor andre greier seg bedre sosialt enn det jeg selv syns jeg greier. Men har tenkt, bare, at alle er jo annerledes enn alle andre. Hadde heller aldri hørt om at det fantes et sånt syndrom, før jeg fikk asperger diagnosen min presentert på nevropsykologens kontor, etter fullført nevropsykologisk utredning. Jeg gikk, i sin tid, til rettssak mot NAV, for å få etterbetalt deler av uføretrygden (for de 3 siste år før uførevedtak). Og stridsspørsmålet da, det var svært enkelt. Kunne jeg visst om at jeg hadde asperger syndrom tidligere, og følgelig da også søkt om uføretrygd på et tidligere stadium?

Den ene dommeren ga seg ikke på det spørsmålet, og spurte om og om igjen, forsøkte seg med omformuleringer av spørsmålet, men jeg kunne faktisk ikke svare hverken det ene eller det andre på det spørsmålet. Der og da visste jeg da heller ikke så mye om selve asperger diagnosen som det jeg gjør nå. Så nei, jeg kunne ikke visst det, på sett og vis, men på et sett og vis var ikke det helt dekkende, det heller. Så jeg svarte som sant var, at det spørsmålet kan jeg ikke svare på.

Til slutt ble jeg så frustrert av at legdommeren ikke ga seg på å spørre meg ut om det, så jeg svarte at «hva er det du vil frem til»?

Etterpå vitnet Kari Steindal (jobber ved autismeenheten, og er spesialpedagog og fagekspert på selve asperger syndrom), som var utnevnt som sakkyndig i fbm. rettssaken, og forklarte inngående hvorfor jeg nettopp IKKE kunne svare på det spørsmålet, hverken det ene eller det andre.

Og jeg vant den rettssaken, i 2007. Allikevel skylder NAV, ifølge advokaten min dengangen, meg ca. 95 000…. men det fikk de bare beholde, for jeg orket ikke mere av det, og å dessuten måtte betale egenandel for den rettshjelpa jeg da måtte ha fortsatt med.

Så der kom den historia også, om den rettssaken.

Men altså, tilbake til spørsmålet, hvorfor må vi trøstes, vi med AST? Må man trøstes om man er littegrann annerledes?

Og så tenkte jeg at jeg også skulle trekke fram to videoer, nå også, denne gang av Eminem, og av Susan Boyle. Dels pga Susan Boyle sin aldeles nyyyydelige sangstemme, og Eminem fordi jeg syns han her har en knallbra tekst i sangen Beautiful.

 

 

 

Og også låta som Eminem kom ut av asperger-skapet med, i 2013:

Og her er teksten til Wicked ways:

I’m getting by with my wicked ways
I’m loading up and I’m taking names
I wanna dig my way to hell
I wanna dig my way to hell

[Verse 1]
Guess I got a way with words, I could get away with murder
Ever heard of Aspergers? It’s a rare condition
It’s what you’re suffering from when you simply don’t care if it’s an
80 degree day and there’s no fricken air conditioning
And you can’t see the bitch’s hair is frizzing
Cause you got the windows up blaring the system in your Chevrolet Prism
The devil ain’t on the level same as him
Picture someone who revels in straight masochism
And imagine him giving him an adjective an ass whooping
So bad they should put his ass in prison
A word bully, I verbally abuse verbs like he did something to me personally
Used to get bullied so I cut class and ditched it
Now I bully rap, I’m the shit, faggot (sniff it)
Cadillac from a K Car
My ass from a hole in the ground, still can’t tell em apart
Came straight out the trailer park screaming I’m proud
To shop at K-Mart and it became art
And I’m still fed up and as pissed off as they are
To this day I still get in fights with the same broad
At the same Walmart arguing over the same cart
In the middle of the aisle whilin’ I don’t give a fuck I don’t play!
Bitch You think you saw this basket first?
Your ass backwards like motherfucking Bob and Silent Jay
Illest shit you could think I would say
Mind’s like a pile of clay
When’s the last time you saw a villain with a cape?
Ripped a gaping hole in it
Flipped out, ripped down the drapes
Tied them around my neck, went down the fire escape of the Empire State
Slipped fell straight down to the ground splattered all over the entire state
And straight to hell got an impaled by the gates
So Satan stuck his face in an ashtray
While I sacheted around flames with a match and I gave him the gas face gibberish
And this ain’t got nothing to do with escaler being gay ya
Little faggot. but By the way thoughts are getting darker by the day
I’m a combination of Skylar Grey, Tyler the Creator, and Violent Jay
It’s a fucking miracle to be this lyrical
Paint my face with clown make up and a smiley face I’m insane
Every rhyme I say, sons you, like an ultra violet ray
I’m selling hatred buffet style all the shit you can eat
$11.99 so come on and pile a plate
I’m throwin’ down the gauntlet to see what hell I can raise
With the rhyme I’m spittin’ while I’m shittin’ on the competition
In the meantime it’s always mean time

[Hook]

[Verse 2]
I’ve been a career asshole
I don’t see why these people always got my back
I done said so much fucked up shit, I was born a mistake
But I was put here not by accident
I had a purpose and that purpose was to beat a beat purplish
Slaughter tracks, I done put my two dimes and a nickel in this shit
And I’m coming to get that quarter back
Like Ndamukong the drama can build
Your mama can ask me for my autograph
That cougar’s a MILF, she’s the oldest trick in the book
But I sure would fall for that
You done brought a bat to a rocket launcher fight
When I get on the mic I’mma snap
Make you wish the ambulance that took me to the hospital
When I overdosed would have caught a flat
If it makes you sick to your stomach acid
Indigestion, my suggestion’s Kaopectate
If it feels like I’m running away with the game
It’s cause I am don’t speculate, spectate
All I got is dick for days and insults for decades
But I get by my wicked ways
Lady you can suck a dick till your neck aches
Cry till you get puffy eyes red face
But I’m leaving on this jet plane
You ain’t fly, you’re an airhead
I’m sick of pounding a square peg in a round hole sorry another catchphrase
But your baggage ain’t gonna fit in my storage over headspace
Cause you just ain’t big enough to fit your damaged goods
Other words don’t try to put the heart in a headcase
Cause baby stable mentally I ain’t I need my meds I peed my bed
I’m going blind I don’t see my legs I keep on falling down
No wonder you can’t stand me I need my cane
Someone help me I think my face is melting
If you felt these migraines and see these maggots eat my brain
This G-I-A-N-T hole in my empty head
If you read my mind you can see my pain
Then you’d see why I be this way
Ever since I was knee high playin’ with G.I. Joes
Told these hoes shut the P-I-E holes, now peep my game

Cause I’m ’bout it ’bout it like a lyco fucking (fucking fuck it)
Echo… Pyscho on a cyclone cycle
Spiraling, here I go, I`m outta control like no
Other mic go, stab you til’ the knife goes dull
I’m nothing but a hole inside your skull where your eye goes
‘Cos I’mma sock it to you
Like ho, you don’t like it
Get on your Harley Davidson menstrual cycle
And ride it like a motorbike
I’m finna blow the mic the whole night so
Strike up the fucking mystro, I’m nitro
And hi ho, hand me my shovel, I’m liable to dig my hole
Deeper in, and it’s off to H.E double hockey sticks I go

 

Her den sangen, også, som Eminem kanskje er aller mest kjent for, jeg syns videoen er spennende og morsom.