Hvilken planet?

Jeg har ikke alltid vært så veldig bevisst meg selv og hva som faktisk utgjør meg, i langsommelige tider lurte jeg allikevel på dette endel, hvordan det kunne ha seg at andre så ut til å få til det sosiale og en hel haug andre ting så mye bedre enn meg. Helt i fra barneskolen gjorde jeg det. Andre la kanskje ikke så godt merke til det, for i ettertid så har jeg jo fått vite at det var ikke så mye forvirring i blant andre, som det var i mitt eget indre, om hvem og hva jeg var. At jeg var distré ble imidlertid lagt merke til, og at det hendte jeg gikk inn i feil klasserom. Blant annet.

Selv husker jeg at jeg forsøkte å se om det var riktig klasserom ved å titte på de andre, men uten helt å vite om dette var de samme som gikk i klassen min, alltid. Så jeg fikk panikk inni hodet mitt, for nå hadde jeg havnet i en pinlig situasjon, igjen. Og igjen. Og atter igjen. Aller mest husker jeg ensomheten, og den er der fremdeles, selv om jeg har venner, og hadde venner den gangen også.

Jeg slo det fra meg med at alle er annerledes enn alle andre, eller rettere sagt, forsøkte å slå det fra meg.

Man skulle da tro at undringen sluttet da jeg fikk asperger diagnosen, men den fortsatte, den undringen og den letingen etter meg selv og hva som var og er meg. Dette ser ut til å være nokså vanlig, har jeg etterhvert skjønt, blant mennesker med asperger/autisme. For det er ikke gitt å kjenne seg godt igjen i tingliggjøringen som hører selve asperger diagnose-kriteriene til. Dette sett med kriterier som liksom skal båsplassere oss, en gang for alle.

Som om det gikk an, liksom? Å plassere et menneske, et hvilketsomhelst menneske, i bås. Inn i en tabell eller det berømmelige A4 arket.

Selv ikke nevrotypiske mennesker går det an å gjøre det med, og der er det heller ingen som har gjort noe genuint forsøk på det, å liksom lage en «diagnose» på hva det er å være et vanlig, normalt menneske. Dette var det jo noen som syntes var litt for ille, da, at ikke nevrotypiske mennesker også skulle ha en diagnose, så dermed kom denne parodien her til verden:

Nevrotypisk syndrom

Eminem er også inne på det, her, disse tankene han har hatt om dette, blant annet i setningene

I used to be the type of kid that would always think the sky is fallin’

Why am I so differently wired?

Am I a martian?

What kind of twisted experiment am I involved in?

Disse er tatt fra rapen Legacy, her:

Legacy – Eminem

Eminem kom ut av «asperger-skapet» i 2013 med rapen «Wicked ways», en rap som jeg syns er god nettopp fordi den virkelig understreker individualiteten i blant autisme/asperger – minoriteten.

Wicked ways – Eminem

Se også:

Nevrodiversitet nå! Av Thomas Owren, vernepleier

Våpenet

Verdifull og vakker

The final countdown – Europe

 

 

 

 

 

Reklamer

3 kommentarer om “Hvilken planet?

  1. Det er ikke så enkelt, å være verken innenfor eller utenfor dette settet med kriterier. Fordi, vi er så ulike og så enten eller. I det ene passer vi på en prikk, og i det andre er vi stikk i strid. Som med empati. Noen ganger virker vi empatiløse, mens i andre situasjoner er vi nettopp overfølsomme. Ingen skjønner og de rister på hodet eller kjefter. Jeg kjenner meg som det lille, umulige barnet. Og så smiler jeg, for det er jeg forbanna god på.

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s