Du må ikke glemme

 

Diktet  her er delvis inspirert av Arnulf Øverland, skrevet av Freja Dohrn Ellefsen (17)

Dikt Du må ikke glemme – Aftenposten 19. sep. 2016

Reklamer

Rosetogene og utenforskapfølelsen.

I rosetogene følte jeg meg, såvidt, innenfor, jeg la ned roser på kirkegården i Oslo, skrev meg inn i sørgeprotokollene på to steder. Siden følte jeg meg utenfor igjen, den gang pga diagnosen min, som var en av mange som ble nevnt opp som mulige diagnoser på terroristen som jeg fremdeles har vondt for å skrive helt ut navnet til. Skjøvet ut på sidelinjen, så og si. Vet ikke hvorfor det føltes og føles slik, men det gjorde og gjør det altså. Så jeg lurer på om det finnes andre med diagnoser innenfor DSM-5  eller ICD-10, som føler seg skjøvet vekk i fra rosetogene og ut på sidelinjen, hva nasjonen vår og fellesskapet angår.  For følelsen var jo ikke ny, og den oppstod ikke der og da, heller. Den ble ikke skapt den 22. juli 2011, ei heller av rettssaken, direkte. Men sommeren 2012 syntes jeg var brutal å komme igjennom. Tårene som fylte begeret og fikk det til å flyte over. Isnende sorg.

Selv angret jeg meg for å ha fulgt rettssaken, og hadde dagen før Ulrik Malts redegjørelse i rettssaken fått råd av psykologen min om ikke å følge rettssaken på tv lenger, siden det tydelig satte meg ut. Jeg så en veldig ensom mann. – TV2 8.06.2012- av Kjersti Johannessen Mange var de som uttalte seg etterpå, både om Ulrik Malt sitt forhold til etikk og kritiserte ham for  å bringe diagnosen som jeg og mange andre har på dagsorden i rettsprosessen. Har ikke funnet igjen en kronikk om dette skrevet av filosof Einar Øverenget, men fant en annen artikkel med/om Einar Øverenget, denne, om psykiatriske observasjoner, tilregnelighet eller utilregnelighet og filosofi i den sammenheng:

VG- 5.6. 2012 – Filosof: – Utilregnelighet betyr at man ikke har noe valg

Og om etikk ble det også skrevet om fra (dengang) leder Trond Markestad i legeetisk råd og nestleder Karstein Hytten: -Legetikkens dilemmaer. – av Karstein Hytten og Trond Markestad

Rådet mitt fra psykologen min var ett jeg dessverre ikke fulgte, jeg trodde på det tidspunktet at noe skadelig for meg kunne vel ikke komme fra psykiatrien i  Norge. Der tok jeg visst gruelig feil, gitt. På koordineringsmøte med kommunen, fastlege og psykologen min like etterpå (samme uke, såvidt jeg kan huske), sa jeg at «En sten kan ikke fly. Mor Nille kan ikke fly., Ergo er mor Nille en sten.» (fra Jeppe på bjerget, Holberg) Da HOPPET fastlegen min nærmest opp av stolen, og sa at «JA; akkurat slik er det.» Hvorvidt han har eller ikke har asperger, så forklarer det jo ikke terrorhandlingene uansett, og jeg syns det var galt av Ulrik Malt å trekke fram den diagnosen i fbm. rettssaken. Ikke forklarer det noe, og det ville heller ikke gitt noen utslag i rettssaken, siden asperger syndrom er en tilregnelighetsdiagnose.

Allikevel plaget det meg, og plager meg fremdeles, den tanken på at han liksom skulle ha noen autismespekterdiagnose. Jeg syns at den nevrotypiske delen av menneskeheten må kunne finne seg i at han hører til blant dem, og i den delen av dem som har de type personlighetsforstyrrelsesdiagnoser som retten etterhvert fant at han tilfredsstilte kriteriene til, og som derfor ble stående som diagnoser. Det ville dessuten ikke utgjort noen fordel for ham, tror jeg, det å ha asperger, snarere tvertimot, han burde jo ha hatt gode evner til å tolke kroppsspråk, ut i fra det jeg har fått med meg av opptredenen hans da han ankom Utøya. Allikevel kan jeg jo ikke være sikker på hvorvidt han har eller ikke har asperger, bare at det altså ikke har noe å si for hvorfor han gjennomførte de terrorhandlingene. Terroristen likte ikke denne sangen, men det gjør jeg, så her kommer den, sangen om regnbuebarna.

Barn av regnbuen-Lillebjørn Nilsen Gitarkameratene pluss originalen på amerikansk.: The rainbow race. – Pete Seeger

Rettssaken var fryktelig og grusom å skue, gjerningsmannen dum og ond.  Mange som selve har asperger, tror antakeligvis fremdeles at ABB kunne ha hatt asperger syndrom. Min eksmann syntes det var latterlig, og at det neppe kunne stemme, min fastlege likeså. Selv er jeg ikke så sikker. Men fremdeles plager det meg å tenke at han kanskje, kanskje ikke hadde/har asperger. Og det plager meg at det tar lang tid å lese gjennom 77 navn. Ett av Utøya-ofrene hadde dessuten asperger syndrom. Så jeg forsøkte og forsøker å fokusere på henne framfor terroristen. Og her er en artikkel om henne fra 2015, og om en pris delt ut fra hennes minnefond.

Da Benedichte (15) døde, bestemte moren seg for at flere skulle få vite hvordan det er å leve med et barn med Asperger

Se gjerne også:

Søndagsordet.

Trygdebil gruppe 1 ordningen. Voteringsoversikt i fbm. forsøk på å gjeninnføre ordningen også for mennesker som ikke er i arbeid/skole/kurs.

Trygdebil gruppe 1 ordningen. Voteringsoversikt i fbm. forsøk på å gjeninnføre ordningen også for mennesker som ikke er i arbeid/skole/kurs.

En intens og rik indre verden.

Jeg ser bagateller, derfor er jeg. Jeg smiler, ergo er jeg. Jeg blir sint over tingenes iboende faenskap, og ikke finne tilbake til en avdeling på et sykehus, ergo er jeg. Så jeg har definitivt et temperament som ikke alltid tillater meg å tenke meg om for å finne de fineste ordene for å få uttrykt dette sinnet mitt, over de tingene som ikke helt går i hop, over løftebrudd, sånn som at en sykepleier sier hun skal følge meg til CT-undersøkelse, og så ikke gjør det, men nøyer seg med å peke og si det er til venstre (når det egentlig viste seg å være til høyre, DEN glippen tillater jeg, og tillot henne å ha, da, for akkurat det hender det jeg selv også sier eller oppfatter feil.

Etterhvert oppfattet jeg at hun hadde angitt feil retning…… men etterat CT-undersøkelsen var over, hvor skulle jeg da gå, for å finne veien tilbake igjen, liksom. Så spurte jeg ved en annen resepsjonsdisk, men hun som var der, hun visste ikke…. og jeg brettet da ut hele min frustrasjon til henne, og selvsagt kunne jeg ha fått sagt dette på penere måter, hvis jeg altså hadde tenkt meg om, og dessuten at jeg hadde fått sovet godt om natta. Den gang ei, natta før jeg skulle inn til rikshospitalet for undersøkelse, hadde jeg kun fått sovet 2 timer, så min tålmodighet var allerede prøvet, og den feilet fullstendig. Siden hun hadde sagt hun skulle følge meg, lot jeg den brukerstyrte assistenten min sitte igjen, hadde jeg visst hun ikke skulle følge meg, så ville jeg ha tatt ham med meg. Så ville vi vært to om å lete oss fram, om ikke noe annet.

Så jeg ser bagateller, men greier tydeligvis ikke å sette dem sammen godt nok til å finne tilbake til hvor jeg nå engang var. Sånne situasjoner har jeg faktisk hatt drømmer om, en typisk drøm der vil være at jeg befinner meg på et hotellrom, og skal ta et fly. På veien til flyplassen oppdager jeg at jeg har glemt igjen veska mi, med lommebok, pass og flybillett i. Og må finne tilbake til hotellet før flyet går. Og hvert skritt jeg tar bringer meg lengre og lengre enn langt vekk i fra hotellrommet, og tiden tikker og går, det er bare en snau time igjen til flyet skal gå, og jeg vet jeg skal innom både utsjekkingsdisk og passkontroll før jeg kan sette meg på flyet. Da våkner jeg, fordi jeg innser at tiden nå er altfor knapp, og jeg kommer ikke til å nå det flyet.

Og jeg lengter tilbake til den tid da sånt noe ikke stresser meg, men der jeg hadde en intens, rik indre verden, et sluk av et kjemperom av fantasier og drømming. Før jeg innså at jeg måtte pugge veier, før jeg lot meg stresse av å bli voksen. Tenk om jeg kunne dra tilbake, liksom, til den verden jeg vet fremdeles er der inne, verdenen til en tenåring som fremdeles ikke hadde lært seg å bli tilstrekkelig nevrotypisk til å passe i den verden alle vil ha meg inn i, men som egentlig fremdeles er låst og lukket for meg.

Og fremdeles forventes det at man skal greie å uttrykke seg pent…….men det greier jeg altså ikke alltid, hjernen fungerer ikke fort nok til å få det til, der og da. Så da ber man om unnskyldning, da, heldig nok traff jeg den samme resepsjonisten litt senere, og jeg fikk forklart at jeg bare hadde blitt veldig stresset og at jeg ikke hadde sovet godt om natta. Og ba om unnskyldning. For selvsagt var HUN fullstendig uskyldig i det hele, og hun var ny der, sånn at det var forståelig at hun ikke visste hvor alle sykehusavdelingene befinner seg, rikshospitalet er en stor institusjon.

Rikshospitalet, de skryter nærmest av å ha et godt system for å tilrettelegge for autister/aspergere?…har jeg også fått med meg (link under) Og diagnosen min, F 84,5, den står det om i journalen min, og jeg pleier alltid å opplyse om det ved første anledning jeg får, for jeg syns at åpenhet er viktig. Jeg sier det bare…..?…….

Men kanskje anser de ikke asperger som noen autismespekterforstyrrelse, men det er det faktisk, altså, sånn er det bare. Det gikk jo allikevel tålelig bra, og jeg kunne hvile ut etter alskens undersøkelser hjemme. Grunnen til at jeg var der, var at jeg i tillegg til asperger syndrom har polykondritt, så jeg ble innlagt for å få gjennomgått diverse undersøkelser i den forbindelse. Oppmøte tidlig om morgenen samme dag som mange av undersøkelsene skulle foretas, deri lå da også grunnen til søvnvansker natta før. Men jeg antar de gjør så godt som de kan, og får lov til, for alt skal jo skje så fort i sykehus-Norge. ❤

Vil øke forståelsen for pasienter med autismespekterforstyrrelse (ASF) ved sykehusinnleggelse. –

Selv lengter jeg altså litt tilbake til min rikeste indre verden. 🙂 ❤

008 (2)

 

Se også: Hvilken planet?

Den indre krigen

Litt rapmusikk her: Eminem- The way I am.