Jeg ser bagateller, derfor er jeg. Jeg smiler, ergo er jeg. Jeg blir sint over tingenes iboende faenskap, og ikke finne tilbake til en avdeling på et sykehus, ergo er jeg. Så jeg har definitivt et temperament som ikke alltid tillater meg å tenke meg om for å finne de fineste ordene for å få uttrykt dette sinnet mitt, over de tingene som ikke helt går i hop, over løftebrudd, sånn som at en sykepleier sier hun skal følge meg til CT-undersøkelse, og så ikke gjør det, men nøyer seg med å peke og si det er til venstre (når det egentlig viste seg å være til høyre, DEN glippen tillater jeg, og tillot henne å ha, da, for akkurat det hender det jeg selv også sier eller oppfatter feil.
Etterhvert oppfattet jeg at hun hadde angitt feil retning…… men etterat CT-undersøkelsen var over, hvor skulle jeg da gå, for å finne veien tilbake igjen, liksom. Så spurte jeg ved en annen resepsjonsdisk, men hun som var der, hun visste ikke…. og jeg brettet da ut hele min frustrasjon til henne, og selvsagt kunne jeg ha fått sagt dette på penere måter, hvis jeg altså hadde tenkt meg om, og dessuten at jeg hadde fått sovet godt om natta. Den gang ei, natta før jeg skulle inn til rikshospitalet for undersøkelse, hadde jeg kun fått sovet 2 timer, så min tålmodighet var allerede prøvet, og den feilet fullstendig. Siden hun hadde sagt hun skulle følge meg, lot jeg den brukerstyrte assistenten min sitte igjen, hadde jeg visst hun ikke skulle følge meg, så ville jeg ha tatt ham med meg. Så ville vi vært to om å lete oss fram, om ikke noe annet.
Så jeg ser bagateller, men greier tydeligvis ikke å sette dem sammen godt nok til å finne tilbake til hvor jeg nå engang var. Sånne situasjoner har jeg faktisk hatt drømmer om, en typisk drøm der vil være at jeg befinner meg på et hotellrom, og skal ta et fly. På veien til flyplassen oppdager jeg at jeg har glemt igjen veska mi, med lommebok, pass og flybillett i. Og må finne tilbake til hotellet før flyet går. Og hvert skritt jeg tar bringer meg lengre og lengre enn langt vekk i fra hotellrommet, og tiden tikker og går, det er bare en snau time igjen til flyet skal gå, og jeg vet jeg skal innom både utsjekkingsdisk og passkontroll før jeg kan sette meg på flyet. Da våkner jeg, fordi jeg innser at tiden nå er altfor knapp, og jeg kommer ikke til å nå det flyet.
Og jeg lengter tilbake til den tid da sånt noe ikke stresser meg, men der jeg hadde en intens, rik indre verden, et sluk av et kjemperom av fantasier og drømming. Før jeg innså at jeg måtte pugge veier, før jeg lot meg stresse av å bli voksen. Tenk om jeg kunne dra tilbake, liksom, til den verden jeg vet fremdeles er der inne, verdenen til en tenåring som fremdeles ikke hadde lært seg å bli tilstrekkelig nevrotypisk til å passe i den verden alle vil ha meg inn i, men som egentlig fremdeles er låst og lukket for meg.
Og fremdeles forventes det at man skal greie å uttrykke seg pent…….men det greier jeg altså ikke alltid, hjernen fungerer ikke fort nok til å få det til, der og da. Så da ber man om unnskyldning, da, heldig nok traff jeg den samme resepsjonisten litt senere, og jeg fikk forklart at jeg bare hadde blitt veldig stresset og at jeg ikke hadde sovet godt om natta. Og ba om unnskyldning. For selvsagt var HUN fullstendig uskyldig i det hele, og hun var ny der, sånn at det var forståelig at hun ikke visste hvor alle sykehusavdelingene befinner seg, rikshospitalet er en stor institusjon.
Rikshospitalet, de skryter nærmest av å ha et godt system for å tilrettelegge for autister/aspergere?…har jeg også fått med meg (link under) Og diagnosen min, F 84,5, den står det om i journalen min, og jeg pleier alltid å opplyse om det ved første anledning jeg får, for jeg syns at åpenhet er viktig. Jeg sier det bare…..?…….
Men kanskje anser de ikke asperger som noen autismespekterforstyrrelse, men det er det faktisk, altså, sånn er det bare. Det gikk jo allikevel tålelig bra, og jeg kunne hvile ut etter alskens undersøkelser hjemme. Grunnen til at jeg var der, var at jeg i tillegg til asperger syndrom har polykondritt, så jeg ble innlagt for å få gjennomgått diverse undersøkelser i den forbindelse. Oppmøte tidlig om morgenen samme dag som mange av undersøkelsene skulle foretas, deri lå da også grunnen til søvnvansker natta før. Men jeg antar de gjør så godt som de kan, og får lov til, for alt skal jo skje så fort i sykehus-Norge. ❤
Vil øke forståelsen for pasienter med autismespekterforstyrrelse (ASF) ved sykehusinnleggelse. –
Selv lengter jeg altså litt tilbake til min rikeste indre verden. 🙂 ❤
Se også: Hvilken planet?
Litt rapmusikk her: Eminem- The way I am.
Ninnorskabloggen 
Et «løftebrudd» av denne typen (feilinformasjon fra helsepersonell) er ingen bagatell, og du har legitim grunn til å reagere negativt på dette. Har du meldt hendelsen til pasientombudet?
LikerLikt av 1 person
Nei, jeg har ikke meldt det til pas. ombudet, det kunne jeg kanskje gjort, men der og da anså jeg ikke dette som noen alvorlig hendelse, men strengt tatt, omstendighetene tatt i betraktning, så var det faktisk det, iom at CT-avdelingen anså meg som smittsom inntil det motsatte var bevist, og KUN av den grunn, så burde jeg ha blitt fulgt av portør. Grunnen til at jeg ble ansett som poitensielt smittefarlig, var at det på naboavdelingen til der jeg var innlagt, der hadde det tidligere vært en smittsom sykehusinfeksjon. Så strengt tatt var det ikke bare løftebrudd, men også litt småfarlig for medpasientene at jeg virret rundt og ikke fant fram. Så nei, noen bagatell var det kanskje ikke, samtidig så skjønner jeg pleiepersonalet på riksen, også, at det av og til kan gå litt fort i svingene. Men altså, av ren smittefare, så burde jeg absolutt ha blitt fulgt, sånn som det ble sagt at jeg skulle bli.
LikerLiker