Jeg har tenkt litt rundt det med forventninger og forventningspress. Selv legger jeg enormt mye press på meg selv for å være så god en kameleon som overhodet mulig, noe som selvsagt virker mot sin hensikt på utallige måter, hvorav jeg har blitt klar over bare noen få, tror jeg kanskje. Og så har jeg, atter igjen, noen spørsmål som jeg håper noen vil svare meg på, hvis noen av dere har svarene på det, da. 1) Hva mener folk når de sier at det finnes så mange måter å ha asperger syndrom?

Jeg har alltid blitt, og blir alltid såret av det, fordi jeg da føler jeg ikke greier å møte en eller annen ullen forventning om å være slik eller sånn, for ellers har jeg ikke «nok» aspergersk over meg, mens egentlig så tar jeg meg jo sammen for å greie å være så vanlig eller nevrotypisk (les her om Nevrotypisk syndrom) som mulig. Og det greier jeg heller ikke å slutte med, det sitter sånn i ryggmargen min at det makter jeg visst ikke. Selv om jeg skulle hatt lyst, mener jeg. Fordi at jeg da ikke makter å innfri mine egne forventninger til meg selv, heller. Enten det, eller så dreier det seg om at gammel vane er vond å vende, jeg fikk asperger diagnosen som 35 åring, sånn at naturlig nok har jeg i alle år forut for det latt som om jeg er som alle andre, eller i hvert fall forsøkt å være helt som alle andre.

Med andre ord, i møte med andre mennesker er jeg aldri helt fullstendig meg selv. Meg selv er jeg bare når jeg er helt alene. Da kan jeg gjøre helt som jeg vil. Noe har jeg blitt litt flinkere til, allikevel, da, for eksempel å spørre om igjen når det er noe jeg ikke har fått med meg, fordi huet mitt har tatt seg en pause i sted og tid, med andre ord; jeg har da tatt meg en spasertur i verdensrommet/zoomet ut/Spacet ut (kjært og ukjært barn har mange uttrykk).

Og 2) Blir aspergere der det synes utenpå mer aksepterte som de er, enn f.eks. meg, der det synes så lite utenpå, hvis det i det hele tatt synes?

Og 3) Hvorfor insisterer sykehusleger og andre fagfolk (selv de ålreite), på å ignorere asperger diagnosen og behandle oss helt som om vi er nevrotypiske mennesker? Les: Jeg er så lei av sykehusleger og andre fagfolk som maser på meg om røyking og vekttap, og skaper forventningspress som jeg så allikevel aldri greier å nå opp angående, jeg har rett og slett ikke energien som trenges til det. Og jeg føler at jeg slettes ikke blir sett, og knapt nok hørt, men at de bare kjører på med sin egen agenda, og nekter å ta hensyn til at jeg faktisk har en asperger diagnose, og ikke minst angst. Og i tillegg fysisk sykdom. Det nekter de visst å forholde seg til i det hele tatt.

Med andre ord, hva er det med asperger diagnosen (eller annet annerledes) som gjør at andre synes de har lov til å tråkke på oss?…? Kan noen av dere hjelpe meg med å tolke det? For jeg syns det er forvirrende og frustrerende, nemlig. Og dessuten syns jeg det er diskriminerende, for jeg har jo faktisk de utfordringene jeg har, da, selv om de ikke synes utenpå ute blant andre folk.

Jeg tenker på Eminem, han er visst seg selv, for det meste, han, muligens. Livsfilosofien hans ser visst ut til å være noe sånt noe som at «Jeg er negativ, ergo er jeg. Aksepter meg som jeg er» ! Jeg beundrer faktisk den filosofien, jeg, så jeg tror jeg liker Eminem, selv om jeg tidligere har følt at han kanskje har satt et dårlig lys på det å ha asperger syndrom. Men det var altså tidligere. Nå beundrer jeg ham for den velsignede ærligheten!

Her Eminem om det å ha asperger syndrom, hans versjon av det:

Eminem Wicked ways.

Og om å være seg selv, før han ble diagnostisert med asperger syndrom (så vidt jeg vet):

Eminem: The way I am.

Det er jo flere tekster av Eminem som kunne trekkes fram, om samme tema, men også denne her syns jeg da hører med:

Eminem: White America.

Og for dere med asperger syndrom som tilfeldigvis snubler over denne bloggen, dere er helt ålreite akkurat sånn som dere er! Eminem har også en sang om det, å være seg selv, og være vakker akkurat sånn som man er.

Beautiful av Eminem.

Og ikke minst: Legacy av Eminem.