Språket som spøkelse og verdenen vår.

Det finnes utallige måter å skjønne en og samme setning på. Så det blir som å se etter spøkelser, mens man egentlig ser etter mennesket inni. Der feiler jeg gang etter gang etter ørtende gang. Blir såret, forvirret, og i det hele tatt så kan jeg få det veldig vondt inni meg. Språket treffer magen min. Jeg vet ikke om jeg alltid har hatt det sånn, det er mulig jeg har vært mer tykkhudet tidligere. Men det var dengang da, og dette er nå.

Av og til kan jeg også selv føle meg som litt av en bulldog, eller kanskje en liten bjeffende, og hissig terrier…… for jeg kan være hardtslående nok selv, er jeg redd. Hvis jeg selv blir såret av noe. Det sies at angrep er det beste forsvar. Vel, jeg lurer litt på den saken, om det faktisk er sånn. Lurere ville det vel kanskje vært å være overbærende. Men dengang ei…..

Georg Friedrich Nietzshe, filosofen, ser ut til å være ute etter å bekjempe egoismen i oss selve. Kanskje han, som beskrevet i denne sangen her, var ute og søkte etter det gyldne hjertet.

Heart of gold – Johnny Cash

Og undrer seg om Gud virkelig er død, og hvorvidt vi er nær enden, her en komikers tanker om klimaforandringene.

Saving the planet – George Carlin

Og et meningsinnlegg om emnet, også, hvorvidt vi er enden nær, og hvor lite vi får til for å redde oss mennesker og dyr på planeten vår.

Verden går til helvete – Johan B. Mjønes

Så leter man seg fram her i verden, da, som de kroniske turister de aller fleste av oss er?

Det er en god tanke å klamre seg til, og forsøket er vel verdt noe, det også, om man ikke får det helt til?

Ha en god søndag.

Her litt klassisk musikk på en fin sensøndag.:

Ensom vandrer – Grieg

Fin musikk på en tordenværsdag når strømmen har gått, og det er helt stille i leiligheten eller huset. All summing av elektriske artikler og ledninger blir da borte.

Frøsøblomster – Peterson-Berger

Frøsøblomster av Peterson.-Berger er en melodi som jeg synes å huske å ha forstrekket de litt for korte fingrene mine på i ungdommen. Jeg spiller ikke piano lenger, det er kanskje også noe jeg burde ha tatt opp igjen, for pianoet, det står i leiligheten min og samler støv og ustemmer seg……

Og om å se spøkelser, så liker jeg også denne sangen her, av Grieg:

Voktersangen – Edvard Grieg