Sånn ca. i 4 klasse på barneskolen var det kanskje det var.

Jeg husker sånn omtrentlig, tror jeg, når det var jeg begynte å virkelig stusse over annerledesheten mellom meg og andre. Selv om jeg skjønte at alle var annerledes enn alle andre, så skjønte jeg allikevel ikke hvordan andre behersket den individuelle forskjellen så mye bedre enn meg. Og hvorfor. Og det fantes ingen ålreit måte å kunne forklare det uforklarlige for andre, heller. Så det ble bare å holde kjeft om det, og forsøke å tilpasse meg så godt jeg kunne få til.

Dette har jeg skrevet en del om tidligere, blant annet her:

Møkkatanker og andre slags tanker på frigjøringsdagen.

Og her:

Slukkøret gutt

Å forklare det uforklarlige

Akkurat det kan fremdeles være vanskelig, det å skulle forklare det uforklarlige. De tingene som ikke er taktile, av smått og stort. Men her en artikkel som kanskje kan synliggjøre mitt dilemma:

Forskning.no: Mange kvinner skjuler sin autisme så godt at ingen forstår hva de sliter med

Dette med å forklare de, for andre, og dels for meg selv, uforståelige tingene, det er jo noe man allikevel er nødt til å gjøre dersom man vil ha hjelpetiltak for seg selv.

Her et forsøk på å forklare hvilken prosess jeg der har gått igjennom, i forhold til kommunens hjelpeapparat. Akkurat det har jeg ikke helt oversikt over, så dette går etter hukommelse. For selv om jeg har meget god hukommelse, det har jeg tilogmed papir på at jeg har, så heldig eller uheldig er jeg nemlig, så sliter jeg veldig med å komme med noen fullstendig oversikt over akkurat den kampen.

Men skal forsøke å gi en nokså kronologisk oversikt allikevel. Og da begrenset til hva som skjedde i forhold til kommunens helse og omsorgsapparat, samt koordineringstjenesten med mer.

• Så vidt jeg kan huske, så fikk jeg først beskjed om at noen individuell plan hadde ikke jeg rett til. Senere, etter at jeg selv, med hjelp av min eksmann, hadde funnet ut at
• joda, det hadde jeg rett til, så fikk jeg beskjed om å
• skrive den selv. Noe som for meg syntes som en temmelig umulig oppgave,
• idet jeg ikke kjenner meg selv godt nok nå engang, til å kunne greie den biffen. Sånn at
• noen sådan har jeg ikke, så langt jeg kan skjønne. Deretter at jeg
• ikke hadde rett til koordinator.
• Som jeg etter hvert allikevel fikk, etter noe disputt frem og tilbake, mest mellom min
• eksmann og kommunen (min eksmann hadde med tid og stunder gått dyktig lei av å se meg slite nytteløst for å få på plass helsefremmende tiltak for meg selv).
• Og av å se meg kjempe den kampen alene.,
• Langt om lenge og lengre enn langt så fikk jeg etter hvert også på plass først støttekontakttjeneste via kulturtjenesten.
• Men den var ikke individuelt basert, men organisert som
• gruppetilbud.
• Jeg fikk samtidig beskjed om at kommunen her aldri leverer en-til-en støttekontakt.
• Deretter at jeg ikke hadde rett til individuell tilrettelegging
• i hverdagen, derunder å få tjeneste levert av andre enn
• hjemmehjelpstjenesten. Hvorfor det ikke fungerte så bra med hjemmehjelpstjenesten, var at de der sendte ut
• eks antall personer  til min adresse, iført hjemmepleieuniformer, som så skulle følge meg på
• butikkhandling. Jeg ba først om at de i hvert fall kunne
• droppe blåfrakkene sine……… Men disse hadde heller
• ingen som helst  kompetanse om verken autisme eller asperger syndrom.
• Langt om lenge og lengre enn langt, frem og tilbake, så vidt jeg kan huske, så kom jeg etter hvert innunder brukerstyrt assistent-ordningen.
• Den går fremdeles ikke helt på skinner, noe som fremdeles gir meg til dels uutholdelige stressmomenter i hverdagen.

Om disse og annet har jeg skrevet en del innlegg på bloggen min, hvorav disse muligens er noen av de vesentligste, tror jeg. Men let deg/dere gjerne igjennom alt. Linkene blir nok noen ganger repetert, for under hvert blogginnlegg har jeg lagt linker til tidligere innlegg som muligens da kan være av interesse.

Så bær litt over med meg, ganske enkelt fordi at det har jeg måttet gjøre med dere!

Glede i tilværelsen

Våpenet

Mellom himmel og helvete.

Sneglen i sitt hus – når himmelen faller ned.

Og Helene i Aspergerinformator.com, hun skrev en gang dette blogginnlegget her:

Hvor mange sysselsettinger er en Asperger verdt?

Regjeringsskiftene under prosessen.

Skulle jeg ha skrevet om absolutt hele prosessen, så kunne jeg det ikke, fordi det har vært så mye, at det tror jeg ikke noen kunne ha greid, uten å ha hatt Albert Einstein sin intelligens og hukommelse, noe jeg altså ikke har. Og forut for alt dette her, så opplevde jeg et tilnærmet totalhavari mentalt (det føltes i hvert fall slik, selv om så ille var det nok ikke, jeg har aldri vært innlagt på psykiatrisk, noen gang). Men hele prosessen har vært kjempetung, så jeg antar at dette muligens kan være en villet greie fra politisk hold, og der skiller jeg ikke i særlig grad mellom hva slags politisk farge motgangen har blitt generert fra, jeg syns vel at her har hele fargepaletten blant dere sviktet! For jeg fikk diagnosen som 35-åring, og nå er jeg 51 1/2 år gammel.

Så regjeringene har skiftet litt i mellomtider, for å si det sånn. For ikke å forglemme alle regjeringsskiftene under hele mitt liv, sånn som på barneskolen, ungdomsskolen, på videregående og etter at jeg ble voksen, men at ingen altså fant ut hva som feilet meg før jeg altså hadde rukket å bli 35 år.

Og siden du/dere har kommet dere hit ned, så belønnes dere med en sang, her, etter nok en historie i et blogginnlegg fra nokså lenge siden ❤ :

Og nei, jeg er verken sint eller bitter på noen av dere, men jeg syns jo at dere skulle få dere litt oversikt dere også. ❤

Gjerdene

Jeg er ingen økonom, og vil da heller ikke påstå meg å ha de fiks ferdige politiske løsningene og fasitene, hvis det finnes noen (noe jeg jo må tro og håpe på) for å få til den inntektsutjevning som sårt trenges i et stadig mer polarisert forskjells-samfunn. Så jeg forliter meg i relativt stor grad på andre som har tenkt før meg, og gjør meg opp en mening ut i fra det.

Her kan det dessuten finnes sammenfallende politiske standpunkter og meninger som noen ganger kan gå på tvers av hvor man ellers står politisk.

Først litt om årsaker til fattigdom og hva som menes med fattigdom i Norge. Her en definisjon av det gjort i norsk leksikon på nett:

Fattigdom er å ha for lite penger og materielle goder til å leve et tilfredsstillende liv. Det er vanlig å skille mellom absolutt og relativ fattigdom. Absolutt fattigdom er å ikke være i stand til å dekke fysiske primærbehov som nok mat, klær og bolig. Relativ fattigdom er at man ikke har nok midler til å delta fullt ut i det samfunnet man lever i.

Kilde: Norsk leksikon om fattigdom

Og i henhold til statistisk sentralbyrå så lå medianinntekten (den midterste inntekten, ikke gjennomsnittinntekten) for alle husholdninger i 2016 på 497 600 norske kroner. Fattigdomsgrensa for relativ fattigdom skulle da, såvidt jeg kan forstå og i følge min kalkulator, ligge på 298 650 norske kroner.

Annerledes-menneskers levevilkår i denne sammenheng.:

Selv ligger jeg langt under de 298 650 kronene, etterat skatt er betalt, såvidt jeg altså kan begripe. Jeg har uføretrygd som ung ufør, og fordi jeg har hatt uføretrygd sånn ca. siden 2005, så har jeg mer utbetalt enn de som pr. i dag får vedtak som unge uføre. Og ligger personlig sett, allikevel, langt bedre an enn eksempelvis minstepensjonister.

Mange med asperger syndrom/autisme har i varierende grad vansker med enten å komme inn i arbeidslivet, eller å få innvilget uførevedtak som unge uføre, og ofte blir begge deler en utmattende kamp med eller mot NAV-systemet, der endel ikke har personlige ressurser sterke nok til å kunne kjempe for rettighetene sine. Enten den ressursmangelen måtte være av mental eller økonomisk art.

Jeg antar det samme muligens også gjør seg gjeldende også for mennesker med downs syndrom eller andre former for annerledeshet i hjernestrukturen, da enten av varig art, eller av variabel art. Hva angår varig art, så kan man skille mellom eksempelvis ADHD, som skyldes en kjemisk ubalanse i hjernen, som det i noen grad kan medisineres for, og hva som skyldes organiske forhold (hjerneskader og medfødte tilstander, derunder høytfungerende og lavtfungerende autismespektertilstander og eksempelvis også diverse utviklingshemminger, så langt jeg har skjønt).

I tillegg til de innstramminger som fra samfunnets side har blitt gjort angående både hjelpeordninger, fri rettshjelpsordninger, støttekontaktordninger m. mer. Som gjør at man samlet sett står mer sårbare tilbake hva angår både kroppslig og mental helse.

Barnefamilier som ligger under fattigdomsgrensen.

Størst nedgang for barnefamilier

Alle husholdningstyper opplevde realinntektsnedgang i 2016, men størst nedgang hadde barnefamilier. Blant par med barn, der yngste barn var i alderen 0-6 år, var median inntekt etter skatt på 743 600 kroner i 2016. Omregnet i faste priser var dette nesten 19 000 kroner, eller 2,4 prosent, mindre enn året før.

Den store realinntektsnedgangen skyldes både sterk prisstigning – konsumprisindeksen økte med 3,6 prosent fra 2015 til 2016 – men også en svak nominell økning i lønningene og uendrede barnetrygdsatser.

Også enslige med barn var blant de husholdningsgruppene med størst prosentvis nedgang i realinntektene i 2016.

Flere med lavinntekt

Andelen personer med lave husholdningsinntekter økte noe også i 2016. Ut i fra EUs målemetode hadde 11 prosent av befolkningen i 2016 en inntekt etter skatt per forbruksenhet som var lavere enn 60 prosent av medianinntekten i befolkningen. Tilsvarende andel var 10,9 prosent i 2015. Andelen personer i husholdninger med årlig lavinntekt har økt for hvert år siden 2010.

Kilde: Betydelig realinntektsnedgang. Statistisk sentralbyrå (SSB)

Om fattigdom, og i Norge gjelder dette stort sett, håper jeg, relativ fattigdom, finnes det fordypning-stoff fra SSB her:

Fattigdomsproblemer, levekårsundersøkelsen (SSB)

En sedvanlig grunn til å havne i fattigdoms-statistikken er å enten selv være syk, ha en funksjonsnedsettelse eller lyte, at man har barn med særbehov, eller å ha utfordringer med begge deler.

Her noe om det: Sånn. Dette bør komme rekende på en fjøl.

En annen kan være å være født inn i en fattig familie, fattigdom kan ha en tendens til å gå i arv.

Og derfor har FN sett det nødvendig å gi råd til Norge angående dette, i følge dette her:

Barnetrygden uendret i 22 år – nå ber FN Norge om å ta grep – NrK

Og Audun Lysbakken (SV) i denne artikkelen her:

Barnefattigdommen fortsetter å øke – NrK

SV og KrF får støtte i dette fra blant annet Kåre Willoch (tidligere statsminister og parlamentarisk leder i Høyre). Mer om Kåre Willoch her:

Norsk leksikon om Kåre Willoch

og her: Nettavisen om Kåre Willoch – et intervju.

Og en meget god, syns jeg, kronikk av ham her:

Barnetrygden må styrkes, ikke ødelegges -Kåre Willoch

Selv tror jeg at det nok kan finnes mange gode grunner for å øke barnetrygden betydelig og unngå å falle for fristelsen å gjøre barnetrygden behovsprøvd.

Det ene er dette noe egoistisk funderte, realitetsorienterte resonnementet: -Man trenger flere arbeidsdyktige voksne mennesker i befolkningen til å ta seg av de mange eldre som etterhvert kommer, altså den nokså overdrevent (syns jeg) omtalte eldrebølgen. Da må man sørge for bedre oppvekstvilkår, sånn at det er fristende for befolkningen å få flere barn.

Selv syns jeg at gode oppvekstvilkår er så godt et mål som noe, i seg selv.

Og på et høyst personlig plan så drømmer jeg om nyskaping av holdninger i Norge i retning solidaritet, medmenneskelig omtanke og omsorg, og at man setter omtanken for andre enn seg selv høyere enn eksempelvis å få beholde et anbudssystem som tydeligvis fungerer nokså dårlig. Det aller siste eksempel på nokså nedslående resultater av dette anbudssystemet, det har avstedkommet endel høyst, muligens nokså tverrpolitiske, folkelige reaksjoner. Det finnes sannsynligvis pr i dag langt flere «sjøfarts-eksperter» der ute i Norges land enn man noensinne kunne drømt om, muligens en god del i overkant av det som fantes i vikingtiden.

Man har jo hatt en kjempesvær befolkningsøkning siden dengang, og endel nettroll, de kryper og kravler seg fram både i kommentarfelt og andre steder….. men her er i minste en nokså artig variant, syns jeg, for denne mobber ikke de av navigatørene som ikke engang befant seg ombord i fregatten KNM Helge Ingstad på ulykkestidspunktet.

Radio Rock – Ta deg sammen

Og som Øystein Sunde laget sang om så langt tilbake som i 1989. Ting tar jo tid, men jeg syns kanskje at det anbudssystemet, det burde ikke ha den politiske oppslutning som det har vist seg å beholde i mer enn 30 år……

Øystein Sunde – Skal det være noe mer før vi stenger.

Her også om det å avskaffe NPM, som mulig valgkampstrategi og kampsak for Arbeiderpartiet.

Frank Aarebrot om New Public Management. – Kampen mot blåruss-styre i offentlig sektor burde vært Aps viktigste sak

Litt om professor Frank Aarebrot her

Jeg har også tidligere skrevet om fattigdom, blant annet her:

Dyr fattigdom og dominoeffekten

Om funksjonsnedsettelse som primærårsak til fattigdom, står det også om i FN’s menneskerettighetskonvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne

Artikkel 1:

Denne konvensjon har som formål å fremme, verne
om og sikre mennesker med nedsatt funksjonsevne
full og likeverdig rett til å nyte alle menneskerettigheter
og grunnleggende friheter, og å fremme
respekten for deres iboende verdighet.
Mennesker med nedsatt funksjonsevne er blant
annet mennesker med langvarig fysisk, mental,
intellektuell eller sensorisk funksjonsnedsettelse
som i møte med ulike barrierer kan hindre dem i å
delta fullt ut og på en effektiv måte i samfunnet, på
lik linje med andre,

Hele konvensjonen kan lastes ned i PDF fra denne nettsiden her (FN-sambandet):

Konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne

Å være kvinne er også en utbredt årsak til fattigdom, verden over.

Verden er et vakkert sted – Anne Grete Preuss.

 

Hør og les også gjerne:

Scott James – Through my eyes. – sang

 

 

Jeg tenker på den sneglen i sitt sneglehus. Der har den det trygt og godt. Eller kjemper en hard kamp for å kunne se himmelens lys. Akkurat nå er det litt mørkt ute, men himmelen har et teppeslør over seg. Det har jeg ofte nok også, et teppe over meg, liggende på min sofa med tv-en på.

Kanskje burde jeg vært ute.

Jeg burde nok ha vært der ute, kjempet for kvinners rettigheter til selvbestemmelse over egne liv og egen livmor. For å beholde den abortloven som har fungert bra i 40 år. Det er nok mange ute i dag og gjør nettopp det. Kjemper for kvinners livmor og selvbestemmelsesretten. Nå i, siger og skriver, 2018. Det skulle ikke vært nødvendig å fremdeles måtte kjempe elementær kvinnekamp, men vi er vel snegler alle, da, sikkert, levende i våre sneglehus?

Det mener ihvertfall denne debattanten her, at vi burde kommet oss videre, og at Høyresidens og KrF sin plutselige omtanke for mennesker med utfordringer er temmelig søkt:

«For Kristelig Folkeparti, som er den åndelige bremseklossen her, synes den plutselig voldsomme omtanken for unger med downs syndrom svært søkt. Dette handler nok heller om partiets historiske hang til å ønske å regulere og kontrollere folks seksualitet og kvinners selvråderett. Det har de alltid villet.»

Åndelig opphørssalg: Alt skal bort (minus makt)! – Egon Holstad

Når himmelen faller ned.

Se også Helene i bloggen Aspergerinformator sitt innlegg om hvor mange sysselsettinger en asperger er verdt, her:

Hvor mange sysselsettinger er en Asperger verdt?

Og selv har jeg skrevet mange innlegg om det med sortering av mennesker, i noen innlegg her:

Sorteringssamfunnet og konformiteten.

Strekkmerkene og strikken

Og da mener jeg sortering, karakterisering, tilrettelegging og sånt noe for levende mennesker med utfordringer i livet. Man har ikke kommet så langt som man kanskje ønsker å tenke seg.

Men i disputt med en i går, da endte jeg bare opp i en diskusjon om barnetrygd som for det meste omhandlet ren semantikk, og der han tilslutt slengte opp en oversikt for meg å se, om hvor mange barnevernssaker som fantes gående…

Her noen av mine tidligere innlegg som på hver sitt vis på sett og vis omhandler samme tema, de levende barns og voksne menneskers vilkår:

Hvorfor rømmer de? Om noen T-ord.

Om et T-ord.

Bladene, treet, stammen og røttene.

Det var det året det var så bratt -Tro, etikk og humanetikk.

Og en sang:

The man in black – Johnny Cash

Working class hero

Power to the people

Imagine

Watching the wheels

Beautiful boy

In my life

Siste dag i John Lennons liv