Så var det det med veivalg, da….. har gløttet litt på sendingene fra landsmøtet i KrF. Og fant ut at jeg nå skal slå et slag for fremmedheten fremfor konformiteten. Når skal det bli plass for oss med litt egenart i hjernene, og da mener jeg ALLE med annerledes hjerner?
Mennesker med downs og psykisk utviklingshemming, oss med autismespekterforstyrrelser, enten det nå er såkalt lavtfungerende eller høytfungerende, og andre igjen som hverken har det ene eller andre, men som sorterer innunder begrepet annerledeshjerner uansett.
Og jeg mener da levende mennesker, ikke aborterte fostre.
Ligg unna abortloven, det er kvinnens selvbestemmelsesrett som må råde her! Mener ihvertfall jeg. Kvinnens livmor, kvinnens valg!
Stempelet.
1 – En – måned etterat jeg hadde fått asperger syndrom-diagnosen, som 35-åring (er nå 51 år gammel), opplevde jeg mitt første møte med en lege som tydeligvis ikke skjønte seg på noe som helst, ihvertfall ikke når det ville vært lurest, og når han skulle og burde ha ligget unna å kommentere noe som helst.
Hvis han hadde hatt mitt beste for øye, ihvertfall. Dette var i forbindelse med et attføringsopplegg på en attføringsinstitusjon, så dette var altså ikke fastlegen min, men en institusjonslege der, ved den private attføringsinstitusjonen.
Først satte han spørsmålstegn ved om asperger diagnosen min var riktig diagnose, en diagnose som en nevropsykolog hadde kommet frem til etterat jeg hadde gjennomgått full nevropsykologisk utredning. Men det trenges spesialkompetanse for å kunne stille autismespekterdiagnoser.
Han drev og gaulet og pratet, allikevel, da, om kromosomer, nærmere bestemt fragilt x-kromosom,….. det finnes nemlig de som har den varianten av autisme, også, men da er det jo en psykisk utviklingshemming der….
Forvirring
Så det eneste han oppnådde, var å forvirre meg.
Og jeg sendte ham et 3 siders langt brev der jeg protesterte iherdig på den måten å behandle meg som menneske, å forvirre meg på den måten. Jeg tror ikke han vet hvor stor skade han gjorde, heller, for det var da jeg følte, først, at jeg måtte sette meg grundigere inn i hva asperger syndrom egentlig innebar. Og gå på identitetssøk.
Og jeg fikk heller aldri noen unnskyldning fra ham, feigingen! Og ja, jeg kaller ham virkelig en feiging, som sannsynligvis, ihvertfall, satte karrieren sin, og det å unnslippe pasientklager, høyere enn pasienten’s mentale helse! Jeg hadde nemlig tatt imot en slik unnskyldning, jeg, og jeg ville ikke gått videre med noen klage, heller, fordi at å være og opptre idiotisk, det kan vi jo alle gjøre og være fra tid til annen.
Men, jeg oppnådde ihvertfall det, at etterat jeg hadde sendt ham det brevet, så hørte jeg ikke et knyst mer om fragilt x-syndrom fra ham, ihvertfall… mulig han oppdaget, da, at noen psykisk utviklingshemming har jeg ikke, pga måten jeg altså greier, faktisk, å uttrykke meg skriftlig.
Men at jeg altså må ha blitt oppfattet som psykisk utviklingshemmet av den legen, det syns jeg jo også er rart, rent muntlig sett? Virker jeg altså så lite smart, liksom, muntlig sett?…. Og det er jo ikke noe galt i å være psyk. utviklingshemmet, da, må jeg også si, hvis det altså er det man er! Bare for å ha presisert det svært nøye!
Kuren
Det finnes i grunnen lite forskning på autismefeltet, det er ikke det mest populære forskningsfeltet som finnes, men der det finnes forskning, så har det også blitt forsket på det med å finne et genetisk svar. Og med et genetisk svar, så kan det kanskje, i fremtiden, finnes måter å kurere autisme, enten ved abort, eller ved å faktisk kurere det genetiske.
Spørsmålet er om man bør gå den veien. Hvis man kan kurere mennesker med downs, og hvis man kan kurere mennesker med autismespekterforstyrrelser, er det noe man bør gjøre, eller bør man la naturen være sånn som den nå engang er? Hva syns dere, bør man virkelig gjøre verden enda mer strømlinjeformet, eller bør man kunne gå for mangfold? Det finnes gode grunner til å ville kurere, og det finnes også gode grunner til å la være.
Selv lurer jeg. Hvis jeg hadde blitt presentert en pille for å kunne bli såkalt normal over natta, ville jeg tatt den, eller ville jeg latt være? Jeg vet sannelig ikke. Men jeg tror ikke det. Jeg ville vært for redd for hva jeg i så fall ville miste, tror jeg.
Noen av mine malerier. Noen egne malerier.
Politikk, samfunn og verdier
Men hva veivalg angår, så vet jeg ikke om borgerlig side gir oss med annerledeshjerner noen flere muligheter, egentlig så har jeg gitt opp hele fargepaletten der. For dere gjør det vanskeligere for oss med politikken deres, og dere har visst bestemt dere for at hvis man ikke helt passer inn, og er utsortert, så skal man også være fattig, og bli straffet økonomisk for å være annerledes og tilhørende utenforskapet. Og det gjøres vanskelig i forhold til byråkratiet med hjelpeordninger.
Og det gjelder visst begge leire, men borgerlig side vel noe mer enn venstresiden, det har jeg nemlig merket på lommeboka mi. Her også litt om hva slags vansker som man kan ha, og der syns jeg denne artikkelen om jenter med asperger syndrom er rimelig god.:
Usynlig sosialt handikapp – Nils Kaland
Og om slitenhet, en forklaringsmodell her, over hvordan hjernen fungerer:
Ninnorskabloggen 
3 kommentarer om “Sorteringssamfunnet og konformiteten.”
Kommentarer er stengt.