Sånn ca. i 4 klasse på barneskolen var det kanskje det var.

Jeg husker sånn omtrentlig, tror jeg, når det var jeg begynte å virkelig stusse over annerledesheten mellom meg og andre. Selv om jeg skjønte at alle var annerledes enn alle andre, så skjønte jeg allikevel ikke hvordan andre behersket den individuelle forskjellen så mye bedre enn meg. Og hvorfor. Og det fantes ingen ålreit måte å kunne forklare det uforklarlige for andre, heller. Så det ble bare å holde kjeft om det, og forsøke å tilpasse meg så godt jeg kunne få til.

Dette har jeg skrevet en del om tidligere, blant annet her:

Møkkatanker og andre slags tanker på frigjøringsdagen.

Og her:

Slukkøret gutt

Å forklare det uforklarlige

Akkurat det kan fremdeles være vanskelig, det å skulle forklare det uforklarlige. De tingene som ikke er taktile, av smått og stort. Men her en artikkel som kanskje kan synliggjøre mitt dilemma:

Forskning.no: Mange kvinner skjuler sin autisme så godt at ingen forstår hva de sliter med

Dette med å forklare de, for andre, og dels for meg selv, uforståelige tingene, det er jo noe man allikevel er nødt til å gjøre dersom man vil ha hjelpetiltak for seg selv.

Her et forsøk på å forklare hvilken prosess jeg der har gått igjennom, i forhold til kommunens hjelpeapparat. Akkurat det har jeg ikke helt oversikt over, så dette går etter hukommelse. For selv om jeg har meget god hukommelse, det har jeg tilogmed papir på at jeg har, så heldig eller uheldig er jeg nemlig, så sliter jeg veldig med å komme med noen fullstendig oversikt over akkurat den kampen.

Men skal forsøke å gi en nokså kronologisk oversikt allikevel. Og da begrenset til hva som skjedde i forhold til kommunens helse og omsorgsapparat, samt koordineringstjenesten med mer.

• Så vidt jeg kan huske, så fikk jeg først beskjed om at noen individuell plan hadde ikke jeg rett til. Senere, etter at jeg selv, med hjelp av min eksmann, hadde funnet ut at
• joda, det hadde jeg rett til, så fikk jeg beskjed om å
• skrive den selv. Noe som for meg syntes som en temmelig umulig oppgave,
• idet jeg ikke kjenner meg selv godt nok nå engang, til å kunne greie den biffen. Sånn at
• noen sådan har jeg ikke, så langt jeg kan skjønne. Deretter at jeg
• ikke hadde rett til koordinator.
• Som jeg etter hvert allikevel fikk, etter noe disputt frem og tilbake, mest mellom min
• eksmann og kommunen (min eksmann hadde med tid og stunder gått dyktig lei av å se meg slite nytteløst for å få på plass helsefremmende tiltak for meg selv).
• Og av å se meg kjempe den kampen alene.,
• Langt om lenge og lengre enn langt så fikk jeg etter hvert også på plass først støttekontakttjeneste via kulturtjenesten.
• Men den var ikke individuelt basert, men organisert som
• gruppetilbud.
• Jeg fikk samtidig beskjed om at kommunen her aldri leverer en-til-en støttekontakt.
• Deretter at jeg ikke hadde rett til individuell tilrettelegging
• i hverdagen, derunder å få tjeneste levert av andre enn
• hjemmehjelpstjenesten. Hvorfor det ikke fungerte så bra med hjemmehjelpstjenesten, var at de der sendte ut
• eks antall personer  til min adresse, iført hjemmepleieuniformer, som så skulle følge meg på
• butikkhandling. Jeg ba først om at de i hvert fall kunne
• droppe blåfrakkene sine……… Men disse hadde heller
• ingen som helst  kompetanse om verken autisme eller asperger syndrom.
• Langt om lenge og lengre enn langt, frem og tilbake, så vidt jeg kan huske, så kom jeg etter hvert innunder brukerstyrt assistent-ordningen.
• Den går fremdeles ikke helt på skinner, noe som fremdeles gir meg til dels uutholdelige stressmomenter i hverdagen.

Om disse og annet har jeg skrevet en del innlegg på bloggen min, hvorav disse muligens er noen av de vesentligste, tror jeg. Men let deg/dere gjerne igjennom alt. Linkene blir nok noen ganger repetert, for under hvert blogginnlegg har jeg lagt linker til tidligere innlegg som muligens da kan være av interesse.

Så bær litt over med meg, ganske enkelt fordi at det har jeg måttet gjøre med dere!

Glede i tilværelsen

Våpenet

Mellom himmel og helvete.

Sneglen i sitt hus – når himmelen faller ned.

Og Helene i Aspergerinformator.com, hun skrev en gang dette blogginnlegget her:

Hvor mange sysselsettinger er en Asperger verdt?

Regjeringsskiftene under prosessen.

Skulle jeg ha skrevet om absolutt hele prosessen, så kunne jeg det ikke, fordi det har vært så mye, at det tror jeg ikke noen kunne ha greid, uten å ha hatt Albert Einstein sin intelligens og hukommelse, noe jeg altså ikke har. Og forut for alt dette her, så opplevde jeg et tilnærmet totalhavari mentalt (det føltes i hvert fall slik, selv om så ille var det nok ikke, jeg har aldri vært innlagt på psykiatrisk, noen gang). Men hele prosessen har vært kjempetung, så jeg antar at dette muligens kan være en villet greie fra politisk hold, og der skiller jeg ikke i særlig grad mellom hva slags politisk farge motgangen har blitt generert fra, jeg syns vel at her har hele fargepaletten blant dere sviktet! For jeg fikk diagnosen som 35-åring, og nå er jeg 51 1/2 år gammel.

Så regjeringene har skiftet litt i mellomtider, for å si det sånn. For ikke å forglemme alle regjeringsskiftene under hele mitt liv, sånn som på barneskolen, ungdomsskolen, på videregående og etter at jeg ble voksen, men at ingen altså fant ut hva som feilet meg før jeg altså hadde rukket å bli 35 år.

Og siden du/dere har kommet dere hit ned, så belønnes dere med en sang, her, etter nok en historie i et blogginnlegg fra nokså lenge siden ❤ :

Og nei, jeg er verken sint eller bitter på noen av dere, men jeg syns jo at dere skulle få dere litt oversikt dere også. ❤

Gjerdene