Klarte ikke å dy meg nå når jeg leste om dette som Marie Simonsen skrev om her.  Maktskifte i USA Nancy Pelosi vet hvordan hun skal temme Donald Trump Her er den nye sjefen i Washington. Av Marie Simonsen, dagbladet.

Nyåret har ikke begynt så veldig sprekt for meg, først fikk jeg halsbrann, og for sikkerhets skyld var jeg da innom legevakta en tur for å forsikre meg om at det ikke var hjerteinfarkt på gang.  Det er jo greit å være på den sikre sida i så måte. Det mente i hvert fall de fra AMK, som også ga meg skyss dit.

Dagen etter var jeg innom fastlegen min fordi jeg mistenkte bihulebetennelse, og fikk tigget til meg antibiotika i så måte. Hvorfor skal dette være så vanskelig, hver bidige gang, mon tro, det med å få resept på antibiotika? Jeg vet jo at det er det som funker, hvis da ikke bihulebetennelsen går over av seg selv. Jeg er ikke så god på å gi gode nok svar til legen, er jeg redd, kanskje det er derfor det blir så vanskelig for meg å oppnå forståelse hos legen. Det går litt tregt for seg med å få riktige svar ut av meg. Sånn at de svarene som jeg kan greie å komme med sånn umiddelbart, de er ikke nødvendigvis verdt så mye som de burde vært.

Jeg er veldig innadvendt på mange måter, og jeg tenker meg for lenge om, bortsett fra i sånne situasjoner der jeg ikke har den luksus å kunne bruke lang tid på å svare. En luksus som jeg i tillegg har vansker med å innvilge overfor meg selv. Det er liten trøst i at jeg vet hva det kommer av; det er den  autismen min som ligger til grunn for alle mine trege (les: som ikke kommer ut av munnen min da de trengs) og ut i lufta god dag mann-økseskaft kommentarer og svar.

Her om smerte og autisme/asperger.

Dette hører jo innunder det med sensorisk over og under-regulering i kroppen. Noen greier gjør mer vondt enn andre greier. Og bihulebetennelse er langt der oppe når det gjelder smerteopplevelser hos meg. Nå har jeg jo opplevd et hjerteinfarkt, og det likner på halsbrann, som igjen likner på de ganger jeg har bihulebetennelse, i smerteintensitet. Så nå kan jeg i hvert fall, neste gang, hvis jeg har huet med meg den neste gang jeg møter legen i forbindelse med å ha en betennelse som involverer store smerter tilsvarende hjerteinfarktet jeg hadde i august i fjor, å kunne få ytret at det føles, i intensitet, som et hjerteinfarkt.  Er leger notoriske Thomas Vantro’er, mon tro, det hender det jeg lurer på?

Selv er jeg enten over- eller under-sensitiv hva smerteopplevelse angår, det samme gjelder for øvrig de andre sansene mine, sånn som altså syn, hørsel, smak, lukt, og hva angår lys, mørke og hudkontakt. Samt kulde og varme-fornemmelse.

Om smerteopplevelse ved autisme.

Fra før har jeg en mistanke om at legen min kanskje ikke tar det så alvorlig som han burde gjøre det, når CRP-verdiene mine er høye. På onsdag nå så var CRP-verdiene mine på 69, og legen kommenterte at jeg i utgangspunktet har økt CRP hele tiden og at derfor så er en økning vanskeligere å tolke hos meg. Og jeg har lurt på hva han bygger det (tolkningen) på. Sier ikke at det nødvendigvis er feil, da, bare undres litt. For jeg vet fra før at folk oppdager det ikke hvis jeg er sliten. Jeg er svært vanskelig å lese, til tider, hva angår min mentale tilstand, tydeligvis. Når jeg selv føler at huet mitt for lengst trenger fatle, så vet jeg at andre enten ikke ser det, eller ser det som at jeg ser bittelitt sliten ut. Men da er jeg for lengst over alle hauger, ute på tur blant de mange planetene i verdensrommet eller rundt der omkring. Altså ikke tilstede lenger i særlig bevisst forstand. Jeg har altså da spacet ut, noen ganger ettertrykkelig spacet ut.

Men derfor suger jeg til meg alt av gleder, til og med litt sånn pikante skadefryd-gleder, en seier for feminismen verden over, det at Pelosi svinger pisken i Washington.

Heldigvis er huet mitt og bihulene nå nesten friske igjen, så da kan jeg ha håp om at jeg har gjort meg ferdig med det verste dette året av sykdom.

—–Meget forsiktig optimistisk—–

Godt nyttår!

Abba: Happy New year: (2012utgaven, 2019 utgaven ligger under).

2019 utgaven av Happy new year. 🙂

Tillegg til blogginnlegget her, etter å ha fått legens svar, han har nå lest blogginnlegget mitt etter at jeg sendte ham det på pasientsky.

Det med riktig tidsangivelse for når smertene mine oppstår, kan av en eller annen grunn være vanskelig for meg å angi riktig sånn på direkten på et legekontor. Det har nok med stress å gjøre, også, dette, pluss altså det andre som jeg har nevnt. Det riktige svaret til legen min ville vært at jeg kjente smerter i bihulene også i jula, faktisk satte de inn før jul, når jeg nå tenker meg riktig om. Jeg er så vant med å ha smerter, at jeg ikke riktig la merke til smerten før det ble riktig ille, så til legen ga jeg svaret at jeg bare hadde kjent smerten i ca 1 1/2 dag. Altså ga jeg et «god dag, mann, økseskaft»-svar. Hva antibiotika angår, så fikk jeg også et enda mer utfyllende svar fra legen.

Kudos til ham, forresten, for å ha gitt meg utfyllende svar i dag!