Kamuflasjens pris

Hvorfor det å være en slags kamuflasjekunstner ikke er noe å strebe etter, med en uoppdaget diagnose innenfor autismespekteret (eksempelvis asperger syndrom/høytfungerende autisme) Og hvorfor jeg steiler inni meg hver gang jeg møter setninger sånn ca., som : «Jeg ville aldri trodd at du hadde/har autisme/asperger» eller , trøstende bemerkninger om det å ha autisme, der den underliggende meningen som blir formidlet ser ut til å være at det er galt slik jeg er født, skapt, og alltid har vært, innerst inne.

For det er ikke galt, det er bare annerledes, selv om det på den ene siden utgjør et handikapp, men på den annen side at man som medlem av autismeminoriteten allikevel kan besitte gode, både nyttige og «unyttige» menneskelige og medmenneskelige ressurser. Ja, og forglem aldri heller, at man jo først og fremst er et menneske, da, verken mer eller mindre. Her om hva man ikke bør si til ASD-mennesker og forvente at det blir godt mottatt:

Selv ble jeg en gang kalt «velfungerende», vedkommende fra kommunen her mente det muligens godt, og mente kanskje egentlig høytfungerende. Men for det første: Høytfungerende betyr ikke nødvendigvis velfungerende (verken fysisk eller psykisk). Det betyr bare, hovedsakelig, at man har normal språkutvikling, og at man IQ-messig befinner seg i normalområdet eller over.

For det andre, jeg har til gode å møte aspergere/autister, på nettet eller personlig, som faktisk liker begrepene høytfungerende og lavtfungerende. Selv syns jeg det er arrogante, nedlatende måter å beskrive mennesker, samtidig som de faktisk kan være svært feilaktige i formen. Eller som nevnt av Amythest Schaber i videoen overfor, det er en falsk dikotomi. At man er definert som «høytfungerende» behøver ikke å bety at man faktisk fungerer deretter, det finnes nok av eksempler på at såkalt «lavtfungerende» autister kan fungere på høyere nivå enn såkalt «høytfungerende» gjør, det kommer an på livssituasjonen, det kommer an på den enkeltes medfødte hjernestruktur, og i det hele tatt en hel haug med forhold som kan medvirke til at det er det som blir resultatet av det hele.

Og si ikke til en autist/asperger at «slik har jo vi det også», for hele verdenspopulasjonen har faktisk ikke diagnoser innenfor autismespekteret, selv om deler av det med autistiske egenskaper også forekommer, på sett og vis, i den nevrotypiske/allistiske verden, eksempelvis evne til å fokusere intenst på en særinteresse (og at man da blir for eksempel forskere, leger, vitenskapsmenn/kvinner, kunstnere, forfattere eller liknende, noe også aspergere/autister kan bli, dersom det ligger til rette for det). Og ja, det har hendt fra tid til annen at jeg har blitt konfrontert med noe sånt noe som at «du er jo ingen diagnose», noe jeg faktisk ikke skjønner hvorfor noen kommer med, eller hva det innebærer. For nei, selvsagt er jeg ingen diagnose, det er ingen mennesker. Men ut over det, så syns jeg det bare er forvirrende greier……😮🤔😕

Til  fagpersoner:

Og til leger (spesielt institusjons-leger og sykehusleger), det er ikke deres jobb å ydmyke pasientene deres! Det er heller ikke deres jobb å overprøve spesialistdiagnoser fra nevropsykologer eller psykiatere, den kampen får dere i tilfelle ta med den eller de som har stilt diagnosene, ikke pasientene! Dere har nemlig skrevet under og fremsagt en lege-ed i sin tid, der dere, blant annet, lovet å «først å fremst ikke skade!» Og det å forvirre en person som har en diagnose stilt av annet fagpersonale med å foreslå at den diagnosen de har fått er feil, det hører innunder å aktivt skade en annen persons mentale helse. Bare ta mitt ord for det, vær så snille! Jeg har selv altså opplevd det, og skrev om det blant annet her.:

Om å spille en rolle. Et forsvar – og et åpenhetsdilemma.

Vedkommende lege som jobbet ved en attføringsinstitusjon som jeg har nevnt i det innlegget over her, han ble «belønnet» med en klage fra meg, ett 3 siders brev som jeg leverte til ham og kun til ham, der jeg fikk sagt hva jeg mente om måten hans å liksom skulle «frata» meg asperger diagnosen og forsøke å erstatte den med en jeg visste ikke stemte. Og jeg må i samme åndedrag presisere at det er overhodet intet galt i å være psykisk utviklingshemmet (eller altså å ha fragilt X-syndrom), dersom det er det man er og har). Problemet jeg hadde med forslaget hans, det var at jeg jo hadde gjennomgått full nevropsykologisk utredning, og der skal jo alle andre diagnoser enn den man blir sittende med, utelukkes, det er det som er hele formålet med en slik utredning som jeg da altså allerede hadde gjennomgått.

Og om det å fikle, eller stimme, om du vil, her fra filmen «Pretty woman» https://www.youtube.com/watch?v=Pyi5Ihn4f9w

Her en artikkel om det som kan vise seg å bli konsekvensen for mange kameleoner, særlig for kvinnelige kameleoner, og det som kan bli konsekvensene av kunstformen å bedrive kamuflasje:

https://forskning.no/psykologi/mange-kvinner-skjuler-sin-autisme-sa-godt-at-ingen-forstar-hva-de-sliter-med/1263064?fbclid=IwAR2fey-lEmJCulpXRk6uFU0cQGlo43HuAyQPxrAK3hEybrdeVl38Too-lwM

Men her til dere kjempende, slitende kvinner og menn der ute: Så lenge man lever, er det håp, så hold fast i stroppen og vær med på resten av livs-ferden! ❤

2015-07-13_13-30-12_507

Det med å være litt omhyggelig med hvilke ord man bruker i kommunikasjon med andre, det kan uansett være en god ting å ta seg til, uansett hvem man har med å gjøre, for de aller fleste mennesker kan slite med enkelte ting du ikke vet noe som helst om, så det viktigste er nok å forsøke å være snill mot sine medmennesker, forsøke å være vennlige og åpne mot de man møter, samtidig som det er fullt lovlig å si fra hvis ens egne grenser blir brutt. ❤

 

Han lærte noe da alt gikk i vasken
noe av verdi
at risikoen ved å miste masken
er å bli fri
Britt Sundal