Da jeg var lita, hadde vi på gården en hovedsakelig sort kattunge som var så tålmodig av seg, at den fant seg villig i å bli kledt opp i litt for små dukkeklær, og lagt i dukkevogna mi. Der lå den, og det så faktisk ut som om han eller hun faktisk koste seg der inni, mens den ble trillet på av meg. Og den var svært kosete.

Dessverre fikk pusungen sin endelikt da den en morgen fant seg plass inni motorrommet på bilen vår, og kom seg inn i vifta, antakeligvis. Jeg husker jeg holdt den over kjøkkenvasken, den hadde indre blødninger og kastet opp blod. Litt senere kom det en nabo som avlivet kattungen med børse. Det var sorg. Senere kom det mange andre katter inn i mitt liv, det var eksempelvis Kjappen og Slow motion Kid, Pjusken, Klampen og en kattunge jeg snappet med meg fra gården jeg kommer fra, og som ble katt i Berg-byen, her hvor jeg fremdeles bor.

Den ble kalt Lady Macarena, men til daglig het den Pusungen.

Jeg savner å ha en katt, men her jeg bor nå, så ville jeg egentlig anse det som dyreplageri å ha en katt boende, jeg syns det blir for lite tumleplass for et sånt livlig lite ulydig vesen. Og jeg skulle nok gjerne selv bodd et sted med lettere tilgang til natur, bare for å kunne gå usett ut i naturen.

For mye av angsten min består i at jeg ønsker å ikke bli sett av andre, noe som jo er umulig å få til i et borettslag, sånn som der jeg nå bor. Men det blir nok med drømmen, for jeg er jo avhengig, også, av å bo sentralt. Så det finnes fordeler og ulemper med alt. Jeg har tross alt ei leilighet som jeg om bare noen få år kommer til å eie andelen av selv.