Noen ganger har jeg det sånn, at jeg bare sover og spiser (det føles sånn) og får ikke med meg det andre sier. Og det er definitivt ikke viktig for meg det de sier. Jeg er død. I morgen. Lå i sengen og ventet på legen. Lå i senga og tenkte. Lå i senga og bare var.

Jeg vet ikkehva som skjedde. Eller hva som skjer, etter den lille døden. For dette er jo ikke den virkelige døden. Jeg puster. Jeg har puls. Jeg har hjertebank. Jeg engster meg for livet som kommer rullende og trekkes til det destruktive.

Jeg vet ikke om det går over igjen, eller om det da går over for gått eller bare tar en pause. En pause der jeg fotograferer og snakker og sprudler med mitt og ikke bare spiser og sover men gjør det også, slik at jeg ikke dør på ordentlig, av…

Med sosiale medier, har det blitt veldig tydelig at vi mennesker er redde for å ikke få med oss hva som skjer. Vi sjekker disse mediene hyppig. Vi oppdaterer vår status eller historie. Vi vil være med, der det skjer.

Men skjer det egentlig i de sosiale mediene? For en del som faller utenfor fordi vi ikke greier å være sosiale, kan sosiale medier være en arena der vi mestrer. Men vi kan mangle likes og kanskje bli mobbet.

Jeg kjenner en ungdom som blir mobbet via Snap Chat. Det er så lett å spre negativitet og skaffe seg tilskuere og følgere. Når jeg skriver noe positivt, håper jeg at alle deler og klapper med hendene. Men jeg teller ikke likes. Jeg teller delinger av innlegg. Det viser engasjement.

Selv om folk kan skrive negative kommentarer også på Facebook, ønsker jeg å lese hva det står. For meningene der…