Jeg er ikke alltid noe enkelt menneske. Min eks, han kjøpte i sin tid en kløstav til meg, han hadde gått lei av å tidsbestemme huden min ut i fra månedssyklusen…..
-AU!
-Ikke kil meg!
PS jeg lengter til overgangsalderen, for min del…… 😛
Men noen ganger, ikke alltid, men en del ganger, så lurer jeg ikke særlig på hvorfor det blir krig i verden, jeg lurer mer på våre evner til å tross vanskeligheter med kjemi og annet, hvorfor vi ikke kan forsøke, i hvert fall, å være mer rause og se gjennom fingrene med en del ting som i den store sammenhengen blir litt for små til å tære på i evigheter. De små stormene i vannglass, vet dere? ❤
Et dikt i så måte:
EPISODE
av Inger Hagerup
Det var på ingen måte noen trette.
Aldeles ikke, sa han. – Takk for mat
Og ordene falt høflige og lette
og blinkende av gammelt, islagt hat.
Og: Velbekomme! svarte bare hun.
Så skjøv hun stolen inn til spisebordet,
mens hennes smale, sammenknepne munn
bygget en uforsonlig mur bak ordet.
De stod et lydløst øyeblikk på vakt
og lette begge etter nye våpen,
den spisse setningen de skulle sagt,
den aller siste beske, lille dråpen.
Hun følte ordene bli giftig til.
Den gule fryden ved å kunne såre
slo ut i henne, hensynsløs og vill.
Da strøk hans fingrer rådløst gjennom håret.
Og plutselig ble hennes øyne fulle
i en avmektig, uforklarlig smerte.
Hun merket dypt bak hat og nag og kulde
den spente streng fra hans til hennes hjerte
Og en sang:
https://www.youtube.com/watch?v=LjdOJbbCBy0&list=RDLjdOJbbCBy0&start_radio=1
Og enda en sang:
Hvorfor rømmer de? Om noen T-ord
Ninnorskabloggen 