Hvorfor syte? Og hvorfor gråte?

Jeg tror at jeg aldri nok vil slutte å stusse og undres over andre menneskers indre motivasjoner og følelser. Det har nok med den litt nedsatte mentaliserings-evnen jeg har, tror jeg, og som er eller kan være en sentral del av det med asperger og andre autismetilstander. Det er ikke den eneste del, men tross alt, og dessverre, får man vel si, altså en del av det å ha asperger syndrom eller andre former for autismespektertilstander i hjernen.

Finn Skårderud (psykiatriprofessor)  om mentalisering:

https://psykologisk.no/2016/05/hva-er-mentalisering/

Her en mer praktisk og visuell måte å vise hva mentaliseringsevne (theory of mind) er:

https://www.youtube.com/watch?v=8hLubgpY2_w

En klinisk sosionom jeg skulle ha samtale med en gang, under et kuropphold på et rehabiliteringssted, han begynte vår samtale med å snakke om at de aspergere han hadde møtt tidligere, de var så sytete av seg, mente han.

Sånn at da han så hvem som ønsket samtale med ham (meg), så gruet han seg. Selv syntes jeg umiddelbart, der og da, at det må være ille å være så fordomsfull, liksom, bare fordi han hadde møtt enkeltindivider med samme diagnose som meg, liksom.

Og videre sa han at han hadde fått med seg at for folk med asperger, så var ikke kognitiv terapi noe som ville virke, faktisk så kunne det gjøre ting verre. Noe jeg både var og er enig i, slik fungerte den kognitive terapien for meg, også, at i stedet for å gi meg mindre angst, så ga den meg mer bekymringsangst enn noensinne før. På egen og andres vegne.

En svært plausibel forklaring på det fenomenet her (nederst i teksten):

Slukkøret gutt

Så og si hele resten av samtalen vi så hadde, så satt han der og gråt i nokså strie strømmer, og jeg har alltid lurt på hvorfor han gjorde det, jeg syntes det var snodig, fordi jeg syntes ikke de var så ille, de tingene jeg fortalte til ham. Og selvsagt hadde jeg medfølelse med ham, der han satt og hulket.

Og det ergrer meg til dags dato at jeg aldri kom til å få spurt ham hvorfor han sutret, verken da eller ved senere samtaler vi hadde.

Vi ble enige om at samtalene våre kunne være sånn som jeg selv ville, i løpet av den første samtalen.

Kanskje han satt der og gråt fordi han fikk en følelse av at han hadde tatt feil, både den gang han møtte disse andre aspergerne, og tatt feil i det å være forutinntatt. Men det blir en spekulasjon fra min side, det.

Selv blir jeg jevnlig kritisert for å være intens og omstendelig av meg, og at jeg må gjøre meg ferdig med ting. Men jeg føler nok at det de da egentlig kritiserer meg for, er at jeg ønsker å være så sannferdig om ting som overhodet mulig, og for å være det, så blir nødvendigvis det jeg da skriver eller forteller om nøye gjennomtenkt (forhåpentligvis) og omfangsrikt. Så jeg kommer, til tross for kritikk, nok ikke til å endre den delen av meg, selv om det nok gjør at jeg prøver faktisk å være litt mer kortfattet, da (det kan diskuteres om jeg lykkes med det, da, eller mislykkes miserabelt)

Pink Floyd, Hey you:

https://www.youtube.com/watch?v=ymgYEQgSqLI

På den annen side, da, selv om jeg ergrer meg fremdeles over ikke å ha stilt spørsmål om hva det var som gjorde at sosionomen gråt, så var ikke nevropsykologen min særlig kjapp, heller, til å stille spørsmål ved hvorfor jeg gråt da jeg fikk asperger diagnosen, da gråt jeg av  lettelse. Hun satt bare og så på meg med mildt oppsperrede øyne, og det var svært tydelig at hun syntes reaksjonen min var rar, på et slags vis.

Så det trøster jeg meg med, at jeg er ikke alene om ikke å skjønne andre mennesker, det finnes til og med et sitat fra en filosofisk anlagt person angående akkurat det:

Ashleigh Brilliant: Jeg skjønner ikke deg. Du skjønner ikke meg. Er det mer vi har felles?

Og siden jeg da og for så vidt før jeg fikk noen diagnose, også, nokså tidlig faktisk, ble og er blitt klar over at andre mennesker faktisk nok ikke ser verden på samme måte som meg, alltid, så har jeg blitt veldig omstendelig og perfeksjonistisk av meg, slik at det skal finnes minst mulige årsaker til å ikke forstå hverandre. Men blir så til alt overmål også kritisert for det. Men selv ser jeg nødvendigheten av det, selv om den andre part ikke helt skjønner hvorfor jeg gjør det slik.

Her en sang som handler, delvis, om det med å enten si for mye, eller å si for lite, at begge deler kan være nesten like ille. Men «til lags åt alle kan ingen gjera» – Ivar Aasen.

R.E.M. – Losing my religion (med tekst):

https://www.youtube.com/watch?v=u036M7p6-ak

 

Til lags åt alle Tekst: Ivar Aasen

Til lags åt alle kan ingen gjera;
det er no gamalt og vil so vera.
Eg tykkjer stødt, at det høver best
å hjelpa den, som det trenger mest.

Og kor du bryggjar og kor du bakar,
d’er alltid ein, som det ikkje smakar;
og når den eine då gjerer rop,
så ropar sidan den heile hop.

D’er mange nog, som vil domar vera
og læ åt alt, som dei andre gjera.
Og lyte finna dei rundt i kring,
og sjølve gjera dei ingen ting.

Um talen høyra me rødor manga,
og etter storleiken skal det ganga:
er folket stort, so er talen trygg;
er folket smått, so er talen stygg.

Og ymse folk er no alt for rædde,
at dei er havde til spott og gædde.
Dei skulde taka det heller lett;
det kjem vel upp, kven som hadde rett.

Her spyrst no minst um kva mange lika;
mot rett og sanning må allting vika.
Det gjelder litet um tungt og lett;
det gjelder beinast um rangt og rett.

Det er ein ting, som oss tidt må undra,
at stort og smått skal seg alltid sunda,
at alt det store skal vyrdnad få,
og ingi ære når til dei små.

Det var vel lett, når ein slapp å grava,
når utan stræv ein fekk æra hava,
når den fekk prisen, som kravde mest
og berre kallad’ seg alltid best.

Det trur no mange den gamle læra,
at tyngste verket er største æra.
Det trur no mange, det folk er best,
Som krever minst og som strævar mest

Ein fær no høyra so mange grillor.
Det døma folke etter klædefillor.
Er kufta gammal, og kroppen grå,
so skal ein vandt noko vyrdnad få.

Kva råd skal guten her heime hava?
Dei vil, han skal ned i moldi grava
og enda vera so blank og fin,
at skinnet glansar og kragen skin.

Skal alle ganga med kvita hender,
so kjem det armod i mange grender.
Skal guten grava og streva hardt,
so verer neven vel hard og svart.

D’er brotne kvistar i alle skogar;
det henger mold under alle plogar;
på alle leider det lyte finst,
og myket der, som ein ventar minst.

Men når me høyra um gamla tider,
so hadde folket vel verre rider.
Me all den trældom, som no me sjå,
so er det mildare no enn då.

Og dermed vilja me endå vona,
at lang tider må mykje sona,
at eingong sanning skal vinna lett,
at eingong folket skal få sin rett.

 

 

Reklamer