Til den det måtte angå

64225975_10156324858146846_7241629390101020672_n

Her er tingen sånn noenlunde i et nøtteskall; autisme/asperger tilstander lar seg ikke forklare for noen i en håndvending. Da jeg først fikk den asperger syndrom-diagnosen så jeg overhodet ingen motforestillinger mot å være 100% åpen om det. Men fikk jeg reaksjonene på det. Og da ble spørsmålene mine etter hvert nokså mange, her er noen av de spørsmålene i tilfeldig rekkefølge.

  1. Hvorvidt jeg skal opplyse om det

  2. Hvordan jeg skal opplyse om det

  3. Om det i det hele tatt finnes måter å opplyse om det som gir noen som helst resultater annet enn å forvirre og irritere andre mennesker.

Har jo så absolutt fått med meg at folk reagerer nokså forskjellig der, og noen blir visst ikke engang enige med seg selve om det er riktig av meg å verken opplyse om det eller la være. Men, men…… navnet skjemmer ingen, sies det……. skjønt akkurat det, det er sannsynligvis verken sant eller usant når det gjelder  asperger syndrom, fordi forhistorien til hvordan utviklingstilstanden ble «oppdaget», den er nokså brokete i seg selv.

Litt om det her:

https://tidsskriftet.no/2019/04/essay/asperger-nazistene-og-barna-historien-om-en-diagnoses-tilblivelse

Det minner oss på at det er vårt felles ansvar – som samfunn – å verne om et normalitetsbegrep som favner hele spekteret av den menneskelige natur.

I det hele tatt så tror jeg aldri jeg har vært så mye forvirret som akkurat etter at jeg fikk den diagnosen, og det selv om jeg altså har vært autistisk hele mitt liv, siden alle former for autisme er medfødte greier.

Litt musikk til arbeidet med å muligens bli flinkere til hva det nå enn er jeg bør bli flinkere til, er i hvert fall greit.

Nevromangfold NÅ!

https://www.youtube.com/watch?v=7hx4gdlfamo

 

Reklamer