Jeg så debatten på NRK den 19. sept. 2019 , med Fredrik Solvang. Denne: https://tv.nrk.no/serie/debatten/201909/NNFA51091919/avspiller

Jeg har noen spørsmål, tanker og observasjoner i så måte, blant annet hvem er disse folka som skuler på oss uføre fordi de selve har valgt å gå av med pensjon i en alder av 62 og eventuelt syns det er urettferdig at uføre får mer utbetalt enn dem?

Jeg tror dette er en falsk konstruksjon av regjeringen for å kunne gjennomføre nok en smålig sparepakke.

Regjeringas oppvisning i solidaritet:
Bare Anniken Hauglie møtte motvillig i debatten på NRK om å kutte i arbeidsuføres alderspensjon med 50 000 kr, som er regjeringas siste sparepakke som de søker å få gjennomført, kamuflert som sympati med de arbeidstakerne som velger å gå av med alderspensjon i en alder av 62…

Sånn at signaleffekten HER, den må vel være: Kun en for alle! Og aldri eller sjeldent alle for en. Fredrik Solvang har dessuten nokså ofte vansker med å få folk til å stille i debattene sine, nokså særlig politikere fra høyresiden, eller fra arbeidsgiversiden, som vel kan komme ut på det samme.

Passer muligens godt, når hensikten ser ut til å være å så splid mellom arbeidsuføre og lønnsmottakere. Ikke helt ulikt det at man i en årrekke også har sådd splid mellom lavtlønte, arbeidsuføre og flyktninger/asylsøkere. Nå har man bare gått litt lenger, sånn at splittelsen blir så gjennomført som mulig, det neste blir vel å så splid mellom lavtlønte, dersom lavtlønte kan deles inn i flere underkategorier, noe de sikkert kan, og kan de det ikke, så tipper jeg at det sitter noen pr-folk og vurderer og jobber hardt med hvordan de nå enn skal få det til? Splitt og hersk!?

Først: I Norge er det ca. 350 000 arbeidsuføre. For de aller fleste arbeidsuføre innebærer dette å ha gjennomgått en årelang prosess for eventuelt å oppnå uførevedtak, sånn at dette skal være dokumentert så grundig som overhodet mulig, via legerapporter, gjennomgåtte behandlinger og gjennomførte kurs- og arbeidsutredning(er) hos NAV. Hvor lang tid den prosessen tar er individuelt bestemt, men den er så og si alltid flerårig, og kan vare alt i fra 3-4 år frem til 20-30 år, og kanskje til og med enda lenger, for alt hva jeg vet.

Statistikk

Arbeidsuføre utgjør i følge SSB 10,1% av den delen av befolkningen som befinner seg i alderen 18-67 år.

https://forskning.no/arbeid-ntb-statistikk/5000-flere-unge-ufore-siden-2015/1356368

I følge FN så utgjør mennesker med funksjonsnedsettelser i enhver befolkning til enhver tid ca. 15% av befolkningen.

https://www.fn.no/Om-FN/Avtaler/Menneskerettigheter/Konvensjon-om-rettighetene-til-personer-med-nedsatt-funksjonsevne

Og det har blitt en økning i unge uføre i Norge de siste årene. Der tror jeg kanskje man 1)må se på hva slags rolle skoleverket har hatt i dette, og hvor vidt dette kan skyldes 2) tidlig diagnostisering i kombinasjon med 3) manglende eller mangelfull tilrettelegging i skolen for det man har blitt diagnostisert med, og hvor vidt økningen nå skyldes 4)at folk som i tidligere tider gikk på sosialhjelp, nå har blitt fanget opp av systemet tidligere, og derfor går rett over på arbeidsavklaring og eventuelt uføretrygd fremfor å bli sosialhjelpbrukere?

Diskriminering

Funksjonshemmede og kronisk syke blir dobbelt diskriminerte. Først ved at arbeidsgivere ikke tar sjansen på å ansette oss, dernest blir vi straffet økonomisk for ikke å ha annet valg enn å bli uføre. Og sistnevnte diskriminering skjønner jeg, på sett og vis. Men allikevel slett ikke! Fordi at setningen om at det såkalt «skal lønne seg å jobbe», egentlig nok betyr at: «Det er helt OK å sparke folk som ligger nede for telling».

Holder man ikke ut til tidligst 62 års alders avgang til alderspensjon, så må man gå igjennom et utredningsløp hos NAV, som både kan være krevende mentalt og slitsomt fysisk… (så vidt det ikke er helt åpenbart at man aldri kan komme ut eller tilbake i ordinær jobb).

Dette betyr også, antakeligvis, at arbeidsgiver ikke har greid å ta vare på sine ansatte slik at de kan greie eller orke å stå i jobb lenger, og det bør man da ikke straffe de som er arbeidsuføre for? 

Eller hvis man gjør det for å få mer fritid, da bør man faktisk akseptere at det valget koster en litt i pensjon og la være å, fra politisk side, å late som om at dette er en reell problemstilling i blant folk flest, bare for å lage splittelse i blant folk.

Og uansett, det vil alltid lønne seg å jobbe fremfor å være arbeidsufør.

https://www.ffo.no/aktuelt/2019/ny-vurdering-av-tillegg-til-ufores-alderspensjon/?fbclid=IwAR05ORFU6Rwm45w_U4V2R6-iIfveWQIdyaVJw8VpNftCvOLL3ILZLvu74r4

Og hva skjer dersom man som funksjonshemmet i tillegg tilhører en minoritet? (er skeiv, samisk, muslim, eller innvandrer?). Her om det:

https://ungefunksjonshemmede.no/ressurser/publikasjoner/arbeidsliv/dobbelminoritet-dobbelt-diskriminert-2018/

Det samme ble da også Norge kritisert av FNs menneskerettighetskomite for, nå i 2019, og CRPD falt på stortinget atter en gang.

http://www.nhf.no/arkiv/crpd-falt-pa-stortinget/2019/03/28/baa75899-4eb7-4121-b003-de7e2dd21df4

https://ungefunksjonshemmede.no/fn-bekymret-for-unges-menneskerettigheter-i-norge/

https://www.youtube.com/watch?v=UUAc4DOCRmA

Se gjerne også:

https://www.aftenbladet.no/meninger/kommentar/i/jdXr7n/Erna-Solbergs-metode_-del-2?fbclid=IwAR16bR3NRoeoITMsBpmkysHH2jUv4gd8fZkHmOw-JEen7KHgQaJj22Qwkto

En episode jeg særlig husker, er da jeg for mange år siden kom inn på sykehus med spontanabort, og to sykepleiere (den ene attpåtil under opplæring) snakket om meg, over meg, som om jeg ikke var tilstede… jeg ble så vidt sinna, at jeg sa til dem: «Hallo, jeg ER her!» De bare fortsatte å snakke om meg, ufortrødent, som om jeg slettes ikke var til stede. De skulle gjøre meg klar for operasjon, for det må man jo ha når man har abortert, de må rense livmoren. Alt annet enn å gjøre det, kan være livsfarlig…

Siden lo jeg bare litt av episoden, man kunne jo laget sketsj av sånt no’! Imidlertid er det alvorlig, syns jeg, at en sykepleier foretar slik type «opplæring» i behandling av sine medmennesker overfor nye sykepleiere.

Det finnes et ujevnt maktforhold mellom helsepersonell og mennesker som tilfeldigvis har havnet i pasientrollen. Det bør nok helsepersonell være seg bevisst, den maktfaktoren, man er, uansett om dette synes godt eller ei, nokså sårbar som pasient.

Litt om meg og BPA

Jeg har selv BPA ordning, jeg er dermed en av de heldige som rent faktisk har det, men å komme seg dit hen, det var ikke noen enkel affære, og jeg har skrevet om litt om det på bloggen min, blant annet i dette innlegget her:

https://hannekarisblogg.net/2018/11/27/a-skjonne-seg-selv-og-andre-en-noksa-umulig-vandring-inni-kjente-og-ukjente-terreng-til-hele-fargepaletten-av-politikere-ingen-nevnt-ingen-glemt/

Vil samtidig berømme de av politikere som faktisk skjønner at det er forskjell på akutt/midlertidig sykdom og varig/kronisk funksjonsnedsettelse. Dette angår dessverre ikke, ser det ut som, vår folkehelseminister Sylvi Listhaug, her i videoklipp fra NRK brennpunkt-dokumentar om BPA-ordningen (brukerstyrt assistent-ordningen) :

https://www.facebook.com/watch/?v=489252568299781

Holdningsskapende arbeid

Her også litt om sosial modell kontra medisinsk modell:

https://hannekarisblogg.net/2019/05/29/sosial-modell-kontra-medisinsk-modell/

Noe som FN sin menneskerettighetskomite har etterlyst holdningsskifte til i årevis, under skiftende norske regjeringer. Og i Norge har man fremdeles ikke ført menneskerettighetene til mennesker med funksjonshemminger (CRPD) inn i norsk lovverk.
https://ungefunksjonshemmede.no/fn-bekymret-for-unges-menneskerettigheter-i-norge/

Dette medfører i praksis at noen mennesker eksempelvis kan bli utsatt for dette:

https://www.nrk.no/nyheter/tolga-saken-1.14245266

eller eksempelvis dette:

https://www.vg.no/spesial/2019/vergen-kastet-alt/

https://www.gd.no/magasiner/fylkesmannen/oppland/i-ti-maneder-var-gerd-thordis-88-under-vergemal-ble-ribbet-for-alt/f/5-18-361032

Selv har jeg begge deler, både fysisk sykdom (polykondritt), asperger syndrom (=autisme) og generalisert angstlidelse (angsten er autismerelatert, og hører muligens innunder asperger/autisme -diagnosen min, var det i sin tid en nevropsykolog som foreslo).

Ingen sykdom

Autisme er ingen sykdom, og er heller ikke definert som en sådan, det er definert som grunnleggende utviklingsforstyrrelse innenfor autismespekteret. All form for autisme er medfødt, og har å gjøre med hvordan hjernen er strukturert nevrobiologisk.

Det er tilrettelegging og hjelpemidler som gjelder!

Det finnes ingen faglig godkjent behandling for autisme, men det kan finnes gode tilretteleggingsmodeller (lære av sosiale historier, og spesialutstyr: tekst til verbalt språk-apper, ørepropper, solbriller, kule-dyne, pc, mobiltelefon med egnede apper, sanserom, BPA eller støttekontakt m. mer).

Det viktigste er å ha faste tilretteleggings-personer, og begrenset antall personer, gjerne et fast team dersom det er behov for å ha fast oppfølging i hverdagen, forutsigbarhet er svært viktig, og å opparbeide tillit og individkunnskap/individkompetanse.

Viktig: -Uavhengig av autismegraden.

Kjenner du EN autist/asperger/aspie, kjenner du EN autist/asperger/aspie

Her også litt om hva du absolutt ikke bør si til autistiske mennesker dersom du ønsker å komme overens med oss, eller skape et tillitsforhold mellom oss og deg. :

Jeg har selv møtt nesten alle disse variantene som er presentert i videoen over, og de er vanskelige å forholde seg til, min reaksjon er enten at jeg trekker meg unna vedkommende fordi jeg blir såret, eller jeg blir sint og konfronterer vedkommende direkte. En forvirrende måte til å bli møtt, det er at jeg ikke ER min diagnose, noe som bare er en frustrerende og uforståelig sak å bli møtt med, og derfor også ytterst sårende. Så si ikke sånt noe hvis du faktisk ønsker å bli eller være på godfot med meg. ❤

Jeg har forhåndsstemt, i går. Som sedvanlig gruet jeg meg til å skulle ut, noe jeg alltid gjør, uansett hvor langt jeg skal eller hvor jeg skal hen. Min angst er en slags bekymringsangst, som jeg verken skjønner ut eller inn av selv, eller har noen forhåpninger om at andre skal skjønne. Det jeg har hørt, særlig fra eksmannen min, er at angsten min muligens kan komme av selve det med usikkerhet og uforutsigbarhet i hva jeg kan møte utenfor leiligheta, enten av holdninger eller annet. Og kanskje at bare det å skulle møte andre mennesker i seg selv utgjør et problem. Jeg tror vel kanskje, også, at det er der angsten min fortrinnsvis ligger.

Selv føler jeg det som at jeg ikke ønsker å bli sett, samtidig som jeg faktisk ønsker å bli sett, også, men at det er en slags kaotisk konflikt der, oppi det fabelaktige (nope) topplokket mitt. Jeg vet at angsten min også delvis er politisk forankret, og at den kommer av holdninger som er trædd nedover oss ovenfra, og der hjelper det faktisk ikke i særlig grad hvilket politisk parti det er snakk om, alle er visst nesten like ille på akkurat det punktet, selv om noen har mer forutinntatte holdninger enn andre til emnet, og det emnet er rett og slett arbeidslinja.

Jeg er ung ufør, og har aldri greid å skaffe meg noen varig arbeidsstilling noen gang. Det jeg har hatt, det er vikariater o. liknende. Og uansett hvor mye andre da prøver å si til meg at dette er ikke min skam, og at det ikke er jeg som behøver å skamme meg for det, fordi de sier jeg har prøvd nok, det sa de på sett og vis også på NAV da jeg fikk innvilget uføretrygd, så vet jeg ikke det, og jeg vet ikke om det er det som er den reelle holdningen heller, unntatt hos min eks, og antakeligvis også hos min mor, begge de har virkelig sett meg på dette punktet, men det er jo fordi de vet om det, og de kjenner meg.

Mor sier til og med at hun er stolt av de tingene jeg rent faktisk har greid å oppnå, til tross for all den angsten og alle de mentale hindringene jeg har måttet overkomme for å få det til. Bare en sånn enkel ting som å finne fram dit jeg skal, det er en av mine hindringer.

Å skulle stanse noen for å høre om veien, det er for eksempel fånyttes for meg, da husker jeg kanskje den første instruksjonen, og har glemt alle de andre, så vidt jeg ikke skriver de ned. All angsten kommer av enten å få for mye informasjon, eller for lite, og alt blir forverret av at jeg også har en fysisk sykdom, polykondritt, pluss svimmelhet som enten kan komme av polykondritten, av medisinene jeg tar, eller muligens mangelsykdom som følge av medisinene. Jeg har tidligere skrevet en del om hindringene, blant annet her, om hvordan jeg opplever det med kollektiv transport.

-Å skjønne seg selv og andre. En nokså umulig vandring inn i kjente og ukjente terreng. Til hele fargepaletten av politikere! (Ingen nevnt, ingen glemt)!

og her:

Slukkøret gutt 

Strekkmerkene og strikken

Å sitte på et legesenter, på venteværelse, det er helt grusomt, (grunnet kombinasjonen av sykdom, svimmelhet og angst) og jeg skulle ønske meg at legen kom til meg hjemme i stedet, noe som ser helt umulig ut å få til. Derfor også var det at selv om det står på valgkortene at man kan få stemme hjemme, så er jeg redd for den byråkratiske kverna for å få til det, når jeg ikke engang greier å få forståelse for at det er svært vanskelig for meg å ikke få lege på hjemmebesøk. Og det enda dette her er medfødte greier som jeg faktisk ikke kan noe for, det at hjernen min er så umulig, at hjernen min tar seg pauser, blant annet.

Angsten min er så vidt kronisk, at en nevropsykolog (ikke hun som ga meg asperger diagnosen, ei anna ei jeg gikk til samtaler hos på DPS), foreslo at dette ikke var angst, men tilhørende asperger syndromet mitt, altså min måte å være autistisk på i verden. Noe som i alle år var ansett, blant annet, som at jeg var ualminnelig distre av meg. Før jeg altså i en alder av 35 år fikk asperger diagnosen.

Jeg er nå 52 år gammel.

Autisme, av gresk auto, som betyr selv = tilbaketrekning til selvet, i ordboka beskrevet som «tenkningsforstyrrelse; sykelig kontaktløshet», som er en misforståelse i seg selv å si.

Det er ikke sykelig, det skyldes en annerledeshet/funksjonssvikt i hjernen.  Og den funksjonssvikten og kontaktløsheten/tilbaketrekningen, og altså det at hjernestrukturen er litt annerledes er altså en kjerneproblematikk hva angår autisme. Men som tydeligvis, da, kan forveksles med å være distre eller å ha vansker med å ta initiativ, blant annet. Så enkelt, og samtidig så vanskelig, å få formidlet til andre mennesker.

Selv savner jeg veldig den distreheten som jeg hadde som barn.

Autisme er ingen sykdom.

Dere trenger ikke tro blindt på meg hva angår dette, men det samme sier altså anerkjente fageksperter på autismefeltet. Kari Steindal, spesialpedagog ved autismeenheten v/rikshospitalet og verdensanerkjent ekspert på asperger syndrom sier eksempelvis det samme hver eneste gang hun er i medias søkelys angående autisme/asperger syndrom.

Så: Hva er det med oss mennesker, som gjør at man så lett danner fordommer mot det ukjente?

Her fra Dan Bull (autistisk) om verdien av å skrive eller snakke om ting.

Tilføyd i dag, den 17.09.2019.:

Årskalenderen til den bedriften som står for denne TT-kjøringen, er visst ikke helt som alle oss andres årskalender? Idet valgdagen var den 9. sept. 2019, mener jeg…

Se også gjerne:

https://frifagbevegelse.no/nyheter/regjeringen-vil-fjerne-tillegg-for-ufore-som-blir-alderspensjonister-6.158.650173.ca78046f65?fbclid=IwAR1NOMFkVJ8Vkco62PdqBl8Qvplsd3RXEXULrz9jfBkoBskM8r1xyWVR3_U

Om behandling for autisme, så finnes det visstnok noe som heter ABA og ASAN har i mange år kjørt en kampanje mot et senter i Massachusetts som foretar psykiske mishandling og torturerende «behandling» av sine elever.

NB: Viktig oppdatering den 7.05.2020: Den type misbruk som foregikk/foregår av terapimetoden ABA er ikke vanlig praksis hva angår altså bruk av ABA. Og EIBI er en annen metode enn ABA, og der ABA er kontroversiell, så er ikke EIBI så veldig kontroversiell, selv om det også forekommer diskusjoner rundt den metoden. Og FDA i Washington utstedte for ca. en måned siden et forbud om bruk, produksjon og distribusjon av slike typer elektrosjokkapparater som har vært brukt ved det Judge Rotenberg senteret.

FN definerer ABA sånn som den blir eller ble utført ved Judge Rotenberg senteret i Canton, Massachusetts, som tortur i henhold til menneskerettighetskonvensjonene.

Det er over 200 000 mennesker som har skrevet under i underskriftskampanje mot senteret sin praksis og bruk av matdeprivasjon, elektrosjokk uten bedøvelse og isolasjon som straffemetoder overfor autistiske menneskers normaladferd: ved stimming, fikling, ikke sitte stille, la være å ta av seg jakka etter å ha vært utendørs, ekkolalia og andre former for repetitiv oppførsel samt ved selvskading eller annen form for adferd som det ofte ufaglærte «pleiepersonalet» ved det senteret anser som aggressiv adferd.

Se også denne skriftlige protestaksjonen av ASAN (Autistic Self Advocacy Network

https://autisticadvocacy.org/stoptheshock/

Og jeg, jeg venter på en verden der autistiske mennesker, mennesker med utviklingshemming, mennesker med Downs og mennesker med andre bokstavdiagnoser blir ansett som å være likeverdige med andre mennesker. ❤

Tilføyelse av meg, den 16.04.2023: Og blir man ansett som likeverdig, da skal man også være likestilt!

Se gjerne også: Kvinneforening uten kvinner?

og om arbeidslinja to meningsinnlegg/analyser, her:

 

Magnus Takvam, arbeidslinja farvel

Vi bør gjenreise Tranmæls arbeidslinje og kvitte oss med Gro-varianten

Og selv kan jeg si meg enig i begge, jeg sier meg også hjertens enig i Ebba Wergelands sine artikler om disse emnene, hva angår fattigdom, og hva angår skammen påført både meg og andre ved nåværende (helt siden Gro, altså i over 30 år) sin Arbeidslinja bringer skammen tilbake – Ebba Wergeland.

Og denne:

Skal det ikke lønne seg å jobbe? – Helle Cecilie Palmer, journalist og kommentator i Agenda Magasin

Her også et skjermbilde fra youtube av en ASAN protest i Ohio mot organisasjonen Autism Speaks:

Til en av protestaksjonene, 12 år siden, mot Autism Speaks (muligens den samme jeg tok skjermdump av over) en youtubelink her, men obs, denne kan bli enten flyttet på, eller bli borte som link, så da må den eventuelt søkes opp på nytt, på youtube.

https://www.youtube.com/watch?v=u7Lwtbu9KZc&t=313s