Nevrodiversitet NÅ: Autisme og valg 2019

Jeg har forhåndsstemt, i går. Som sedvanlig gruet jeg meg til å skulle ut, noe jeg alltid gjør, uansett hvor langt jeg skal eller hvor jeg skal hen. Min angst er en slags bekymringsangst, som jeg verken skjønner ut eller inn av selv, eller har noen forhåpninger om at andre skal skjønne. Det jeg har hørt, særlig fra eksen min, er at angsten min muligens kan komme av selve det med usikkerhet og uforutsigbarhet i hva jeg kan møte utenfor leiligheta, enten av holdninger eller annet. Og kanskje at bare det å skulle møte andre mennesker i seg selv utgjør et problem.
Selv føler jeg det som at jeg ikke ønsker å bli sett, samtidig som jeg faktisk ønsker å bli sett, også, men at det er en slags kaotisk konflikt der, oppi det fabelaktige (nope) topplokket mitt. Jeg vet at angsten min også delvis er politisk forankret, og at den kommer av holdninger som er trædd nedover oss ovenfra, og der hjelper det faktisk ikke i særlig grad hvilket politisk parti det er snakk om, alle er nesten like ille på akkurat det punktet, selv om noen har mer forutinntatte holdninger enn andre til emnet, og det emnet er rett og slett arbeidslinja.
Jeg er ung ufør, og har aldri greid å skaffe meg noen varig arbeidsstilling noen gang. Det jeg har hatt, det er vikariater o. liknende. Og uansett hvor mye andre da prøver å si til meg at dette er ikke min skam, og at det ikke er jeg som behøver å skamme meg for det, fordi de sier jeg har prøvd nok, det sa de også på NAV da jeg fikk innvilget uføretrygd, så vet jeg ikke det, og jeg vet ikke om det er det som er den reelle holdningen heller, unntatt hos min eks, og antakeligvis også hos min mor, begge de har sett meg på dette punktet, men det er jo fordi de vet om det, og de kjenner meg.

Mor sier til og med at hun er stolt av de tingene jeg rent faktisk har greid å oppnå, til tross for all den angsten og alle de mentale hindringene jeg har måttet overkomme for å få det til. Bare en sånn enkel ting som å finne fram dit jeg skal, det er en av mine hindringer.

Å skulle stanse noen for å høre om veien, det er for eksempel fånyttes for meg, da husker jeg kanskje den første instruksjonen, og har glemt alle de andre, så vidt jeg ikke skriver de ned. All angsten kommer av enten å få for mye informasjon, eller for lite, og alt blir forverret av at jeg også har en fysisk sykdom, polykondritt, pluss svimmelhet som enten kan komme av polykondritten, av medisinene jeg tar, eller muligens mangelsykdom som følge av medisinene. Jeg har tidligere skrevet en del om hindringene, blant annet her, om hvordan jeg opplever det med kollektiv transport.

-Å skjønne seg selv og andre. En nokså umulig vandring inn i kjente og ukjente terreng. Til hele fargepaletten av politikere! (Ingen nevnt, ingen glemt)!

Å sitte på et legesenter, på venteværelse, det er helt grusomt, og jeg skulle ønske meg at legen kom til meg hjemme i stedet, noe som ser helt umulig ut å få til. Derfor også var det at selv om det står på valgkortene at man kan få stemme hjemme, så er jeg redd for den byråkratiske kverna for å få til det, når jeg ikke engang greier å få forståelse for at det er svært vanskelig for meg å ikke få lege på hjemmebesøk. Og det enda dette her er medfødte greier som jeg faktisk ikke kan noe for, det at hjernen min er så umulig, at hjernen min tar seg pauser, blant annet.

Angsten min er så vidt kronisk, at en nevropsykolog (ikke hun som ga meg asperger diagnosen, ei anna ei jeg gikk til samtaler hos på DPS), foreslo at dette ikke var angst, men tilhørende asperger syndromet mitt, altså min måte å være autistisk på i verden. Noe som i alle år var ansett, blant annet, som at jeg var ualminnelig distre av meg. Før jeg altså i en alder av 35 år fikk asperger diagnosen. Jeg er nå 52 år gammel.
Autisme, av gresk auto, som betyr selv = tilbaketrekning til selvet, i ordboka beskrevet som «tenkningsforstyrrelse; sykelig kontaktløshet», som er en misforståelse i seg selv å si.

Det er ikke sykelig, det skyldes en annerledeshet/funksjonssvikt i hjernen.  Og den funksjonssvikten og kontaktløsheten/tilbaketrekningen, og altså det at hjernestrukturen er litt annerledes er altså en kjerneproblematikk hva angår autisme. Men som tydeligvis, da, kan forveksles med å være distre eller å ha vansker med å ta initiativ, blant annet. Så enkelt, og samtidig så vanskelig, å få formidlet til andre mennesker.

Autisme er ingen sykdom.

Dere trenger ikke tro blindt på meg hva angår dette, men det samme sier altså anerkjente fageksperter på autismefeltet. Kari Steindal, spesialpedagog ved autismeenheten v/rikshospitalet og verdensanerkjent ekspert på asperger syndrom sier det samme hver eneste gang hun er i medias søkelys angående autisme/asperger syndrom.

Så: Hva er det med oss mennesker, som gjør at man så lett danner fordommer mot det ukjente?

Her fra Dan Bull (autistisk) om verdien av å skrive eller snakke om ting.

Tilføyd i dag, den 17.09.2019.:

Årskalenderen til den bedriften som står for denne TT-kjøringen, er visst ikke helt som alle oss andres årskalender? Idet valgdagen var den 9. sept. 2019, mener jeg…

20190913_135307 (4)_LI.jpg

Se også gjerne:

https://frifagbevegelse.no/nyheter/regjeringen-vil-fjerne-tillegg-for-ufore-som-blir-alderspensjonister-6.158.650173.ca78046f65?fbclid=IwAR1NOMFkVJ8Vkco62PdqBl8Qvplsd3RXEXULrz9jfBkoBskM8r1xyWVR3_U

Om behandling for autisme, så finnes det visstnok noe som heter ABA, på norsk EIBI (muligens), men det er ingen vitenskapelig godkjent «behandling» og ASAN har i mange år kjørt en kampanje mot et senter i Massachusetts som foretar denne psykiske mishandlingen og torturerende «behandlingen» som i korthet kan sammenliknes med såkalt terapi mot homofili (som heller ikke fungerer, og som også er ytterst skadelig, dog uten elektrosjokk og andre av disse straffemetodene som autistiske mennesker ved det senteret må gjennomgå).

FN definerer ABA sånn som den blir utført ved Judge Rotenberg senteret i Canton, Massachusetts, som tortur i henhold til menneskerettighetskonvensjonene.

Det er over 200 000 mennesker som har skrevet under i underskriftskampanje mot senteret sin praksis og bruk av matdeprivasjon, elektrosjokk uten bedøvelse og isolasjon som straffemetoder overfor autistiske menneskers normaladferd: ved stimming, fikling, ikke sitte stille, la være å ta av seg jakka etter å ha vært utendørs, ekkolalia og andre former for repetitiv oppførsel samt ved selvskading eller annen form for adferd som det ofte ufaglærte «pleiepersonalet» ved det senteret anser som aggressiv adferd. Jeg vet ikke om denne «behandlingen» har blitt stoppet av FDA ennå, men jeg håper det. Og venter på en verden der autistiske mennesker, mennesker med utviklingshemming, mennesker med Downs og mennesker med andre bokstavdiagnoser blir ansett som å være likeverdige med andre mennesker. ❤

https://autisticadvocacy.org/stoptheshock/

2019-04-02 (2)

Reklamer