Friheten og begrensningene.

Om full frihet=anarki =samfunn uten å herske. Her litt om det:

https://snl.no/anarkisme

* Se nederst, om tenkemåten min mens jeg skrev dette innlegget (inspirasjonen min).

Jeg er selv ingen anarkist, skjønt selve tanken er allikevel ikke så veldig fjern, fra det, og fram til rettssamfunn som fungerer sånn noenlunde. Utførelsen har det derimot vist seg å være kjempestore vansker med (århundrenes underdrivelse, tror jeg nok kanskje). Selv om oppskriften kanskje kan synes relativt enkel.

Oppskriften

Man begynner da med helt blanke ark, full frihet for alle mennesker. Deretter tilfører man begrensningene i den friheten, ettersom man ser at det er fornuftig, logisk, rimelig og rettferdig å innskrenke friheten til den enkelte.

Grunnet at et menneske eller grupper av mennesker begrenser friheten til andre mennesker med kriger, vold, overgrep, tortur, utnyttelse, forfølgelse, trakassering og liknende, og for å forhindre, altså, og eventuelt straffe dette.

Gjør man det på riktig måte, kommer man forhåpentligvis fram til et noenlunde fornuftig og for de aller fleste rettferdig og rimelig resultat. Veien fram dit kan være nokså brokete og vanskelig, dessverre.

Se gjerne noen emner fra verdenshistorien her : https://snl.no/.taxonomy/791

Og er man uenige om hva som er rettferdig, noe man gjerne er, det ser visst ut til å tilhøre den menneskelige natur, tilføyer man samtidig, forhåpentligvis, et demokrati, som jeg tror er den politiske styringsformen i så og si ethvert samfunn som har fungert best så langt. Ikke perfekt det heller, men alle de andre måtene har visst vist seg å være betydelig verre, så langt, så vidt jeg kan skjønne og med mine egne, samt eventuelt andres, erfarings og referansepunkter.

Her om det athenske demokrati:

https://snl.no/Det_athenske_demokrati

Sjelens frihet.

Og friheten, den har man allikevel alltid i sine egne tanker og følelser, i enerom for seg selv. Sånn sett beholder man alltid den fulle friheten sin, så lenge man velger å holde tanker og følelser helt for seg selv.

Noe som kan være vanskelig for de aller fleste mennesker, sånn at ofte kan det da være rimelig, fornuftig og rettferdig å ha noen bestemmelser der også. Og gjerne da med utgangspunkt i hvordan man selv ønsker at andre skal være overfor en selv, men med det forbehold at vi alle er litt forskjellige hverandre. ❤

Ytringsfrihet bør finne sted., sier grunnloven i Norge, i §100, og om organiseringsfrihet, i §101. Hele grunnloven her. Noen få begrensninger i ytringsfrihet og organisasjonsfrihet finnes det allikevel også der, eksempelvis rasismeparagrafen, §185, og §186 om diskriminering i den norske straffeloven, se også gjerne hele straffeloven her.

Her litt fra autismeverdenen, om ting jeg selv og andre autistiske ofte ønsker at andre unngår å si, dersom man ønsker å komme overens med oss. Jeg tviler imidlertid sterkt på om det lønner seg, eller er rimelig og rettferdig, å kunne kreve at andre holder seg til dette, men man kan alltids ønske seg det, da. ❤

Og for øvrig kan det alltid lønne seg, ikke bare for autistiske mennesker, men kanskje for de aller fleste, å være så god venn med seg selv som man får til! ❤

«Det vanskeligste» av Hans Børli

Det vanskeligste er
å holde ut med seg selv.
Holde ut med seg selv
og bære over når
det lukter sure strømper
av din sjel.

Men prøv med det gode! Husk
du skal bo i hus med deg selv
så lenge lyset brenner
i øynene dine. 

Hver morgen
skal speilet hviske til deg der du står
innsydd i ditt eget skrukne skinn
og med såpe rundt øreknutene.
– Dette er Du, Du, Du … 

Men prøv
med litt vennlighet, et strøk
over det glisne håret kanskje:
– Det går nok bra, kamerat.
Det går nok bra …

For mye av hatet og kulden i verden
kommer av menneskets
tærende selvhat.

Og historisk sett har det altså kostet blod, svette, tårer og mange menneskeliv gjennom verdenshistoriens gang å komme fram til brukbare styresett, verden over. Og det koster fremdeles menneskelige lidelser, smerter og dødsfall, selv i demokratiske samfunn. Her fra musikalen «Les miserables», som bygger på et litterært verk av Victor Hugo, og som omhandler den franske revolusjon:

Her om den franske revolusjon: https://snl.no/Den_franske_revolusjon

Og her en sang jeg også liker:

Se også gjerne:

https://www.facebook.com/evy.ellingvag/posts/10164299494450646

Hvorfor rømmer de? Om noen T-ord.

Sosialdarwinismen og meg?

Gjerdene

Jeg har slikt å føre, sa Askeladden.

Å tåle å være modig

Ny praksis skremmer folk fra å kreve sin rett – dagsavisen

Her litt minner, i form av 2 sanger, fra tidsperioden den kalde krigen (mellom stormaktene USA og Sovjetunionen, hovedsakelig, og styrket via Atlanterhavspakten: NATO). Ikke uten motstand, som fremdeles eksisterer på politisk plan. Se gjerne her, her og her.

Selv regner jeg meg som pasifist. Og har skrevet litt om det her: Våpenet. Jeg har allikevel tro på å ha et sterkt nasjonalt militært forsvar. Og gjerne forsvarsallianser, også, med andre nasjoner som også har sterke militære forsvar.

* Inspirasjonen til å skrive dette innlegget mitt her, på den måten jeg har skrevet det, kommer forresten fra denne youtubevideoen her: