Trosbekjennelse Jeg tror ikke på kjødets oppstandelse, Men Det evige liv tror jeg på. Vår kravlende jordiskhet og døden og forråtnelsen: Bare grobunn, råhumus for høyere liv. Lys-liljer av aldri sett skjønnhet. Ennå har brodden bare såvidt brutt jordskorpa. Engang skal blomsten briste ut og blømme pinselys i rommet der øy-universene hviler på evigheten lik nøkkeroser på svartstille vatn. Junikveld Vi sitter i slørblå junikveld og svaler oss ute på trammen. Og alt vi ser på har dobbelt liv, fordi vi sanser det sammen. Se – skogsjøen ligger og skinner rødt av sunkne solefalls-riker. Og blankt som en ting av gammelt sølv er skriket som lommen skriker. Og heggen ved grinda brenner så stilt av nykveikte blomsterkvaster. Nå skjelver de kvitt i et pust av vind, – det er som om noe haster … Å, flytt deg nærmere inn til meg her på kjøkkentrammen! Den er så svinnende kort den stund vi mennesker er sammen. Louis Armstrong Gamle, milde Satchmo – ansikt som hjulspor på sletten, som muld og morild. Sår på leppene. Blod på munnstykket av messing. Alltid raser solstormen i dine lungers kløftede tre. Alltid flyr en ravn på duevinger fra din søndersungne strupe. Nobody knows … Ser du alle de hvite hendene, Satchmo? De klapper. Hender som slo, hender som hengte, hender som splittet et mildt, groende mørke med hatets brennende kors. Nå klapper de. Og du spiller, gamle. Synger Uncle Satchmo’s Lullaby. Svetten pipler, brystet hiver. En sol sitter fast i trompetens skinnende svelg. Som gråten i en strupe. … the trouble I’ve seen. Hvor ditt arrete smil gjør meg skamfull over mitt eget stengte ansikt, mitt knefall for skyggene. Jeg spør deg: Hvor hentet du kraften til ditt opprør uten hat? Din skinnende tone av lys som gjennomstråler negernatta? Svar meg, hvor stor sorg skal til … hvor stor sorg skal til for å nære en ren glede? Og trompeten svarer langt borte fra, en røk av sølv: – Mississippi … Ett er nødvendig Ett er nødvendig – her i denne vår vanskelige verden av husville og heimløse: Å ta bolig i seg selv Gå inn i mørket og pusse sotet av lampen. Slik at mennesker på veiene kan skimte lys i dine bebodde øyne. Når isfjell driver gjennom din drøm Det er synd å måtte stige-av karusellen Jorden, synd å trå ut i det bunnløse mørket uten å ha levd noen dager, bare to–tre, bare fire–fem dager så skinnende fulle av liv at evigheten kunne lage et stjernebilde av dem. Et høgferdig ønske – jeg vet det, men lyset blir så underlig blått når isfjell driver gjennom din drøm. Vinter-Kristus Det knirket i usmurt lær. Knektene førte ham til Golgata. Men korset fikk de ikke reist, jorda var frossen. Da kledde de ham naken og overga ham til frosten. Men tornekransen rundt hans tinninger den lot de sitte: Et blodig rosenblad sleit seg løs i nordavinden og blåste inn i Menneskets hjerte. Der skulle vi ha vøri, Kal … Vise fra tømmerskogen Her er det kaldt og kusli, Kal, me’ snø og sno frå nol, men langt i sør fins varme land, me’ palmesus og sol. Der skulle vi ha vøri, Kal – vi skulle reist i fjol. Du har vel hørt om Syden, Kal, der kokospalma står så lang og slank at toppen opp i sjølve himlen når. Der skulle vi ha vøri, Kal, me’ tigersvansen vår. Der vekser brø’ på trea, Kal – – ja, tru meg om du kan – og alle drekker palmevin av store fempott-spann. Der skulle vi ha vøri, Kal, da hadde det gått an. Der fins det fine jenter, Kal, dom danser rundt i ring me’ blomst i hår og strå om lend og ellers ingenting. Der skulle vi ha vøri, Kal, hos Lola og Lu-Ping. Du sitter stur og stille, Kal, du jomter på et skrå. – Det er så langt tel sydens vår og palmekysten blå. Dit ska’ vi aldri komma, Kal – det kan du banne på. Snøvinter Hylende snøstormer har gått gjennom skogen og visket ut landskapets ansikt. Et vanvidd av hvithet martrer ditt nedsnødde blikk. Bare en og annen skrå snøbrøtt-stubbe peker opp av fonnene: spjærer av fersk klaka ved, gule som hundetenner. Stillheten så overveldende stor at du hører døden puste inne i dine øreganger. Livet i deg: små svarte fisker som står stille og rører sakte på finnene i mørket under isen. Og du minnes, minnes så det gnistrer gjennom hjernevasken av hvitt: en sidensvans lakkrød solgul svart mellom rimblomstene i ei bjørkekrone tre dager siden … Å bli gammel Det er grått å bli gammel, ubotelig og ensomt som reveskabb. Og det verste er at du aldri klarer å slite over den langtøyde navlestrengen som binder deg til dine unge år. Plutselig kan du gripe deg i å springe barføtt i graset og hoppe i kåte sprett over barndommens muntre vårbekker skjønt du i virkeligheten sitter på en stein og støtter haken til krokstaven og kjenner slitasjegikta rive i gamle, stabbetunge bein. Enetale Jeg fikk ikke så lett godtfolk i tale. De forsto meg ikke, sa de. Skjønt jeg lærte språket mitt av vinden som mumler rundt alle laftknuter, skogen som suser langs alle stier, blodet som banker i alle årer, så forsto de meg ikke. Men jeg ga ikke opp, jeg snakket så høgt ved meg sjøl at menneskene var nødt til å høre det. Da kalte de meg en stølle. Ja Ja – I kramsnøen Å gå i nysnø innover holtene – Den første om høsten og helst kram: Da knurper det så godt under steget. Og snur du deg og ser tilbake, står sporet klart og nennsomt tegnet; du leser ASKIM i hælavtrykket etter gummistøvlene. Iblant fester snøen i rillene på støvelsålen; du lugger med deg hele ballen så grønn liksom forundret måsa titter fram i fotslaget. Og oransjerøde rogneblar, som fuglespor etter drømmer. De våt-svarte bjørkegreinene med dråper av jern under albuen. Det såre rådyr-lyset, vidt oppsperret mot begynnelsens under, en mytisk tid før tidene. Alt inngir deg en følsomhet så naken stor at du kjenner Melkeveiens hvite spiralarm vibrere som et nøkkeroseblad i vind. I et lykkelig gys av et sekund vet du med fotsålene at dette er Jorden, din barndomsheim mellom stjernene. Drømmene Mine vidløftige drømmer, så flyktige og skjøre, utsatte som doggtung kingelvev spent ut over ei glenne i skogen der elgen ofte kommer lufsende i smådilt over måsan med horngreipa høgt løftet. Nysnø Ennå finnes der tilgivelse i himmelen. Gårsdagens sulk og søppeldynger blir dekket til med et finmasket slør av hvitt. Jeg sitter og ser på fnuggenes uendelig mjuke fall skrått over brystet til en dompap som lyser med sitt lille liv i bjørka utenfor mitt vindu. Det kjennes varmt innom meg at alt jeg holder av, alt som dufter av ville vinger, er innerlig nær meg hver gudskapte dag – her mellom Jordens lågmælte undere. Rart hvor lite et hjerte kan leve på når alle kunstige behov ligger igjen på en skrotplass ved Melkeveien. Jeg går barhodet ut. Står i det hvite suset og lokker snøvåte ord heim fra skogen. Det vakreste Det er alltid en kulde i det vakreste – jeg har ikke sinn til det. Det pustskjøre mønsteret i snøkrystaller og rimblomster tåler ikke varmen av store, blå-årete menneskehender – Aleine I skogen, aleine dag etter dag, måne etter måne – Ingen å tala ved. Ei markmus bare som titter blankøygd opp av et høl under en stubbe, et ekorn, ei nøtteskrike på leiting etter kakusmuler i skåraflisa ved kvilplassen. Ty, knakk det en kvist oppi hogget? Nei, ingen – Tankene, som streif-flokker av kaier om høsten: Mørke i frostlufta men høgt oppe slik at strålene fra ei låg sol streifer undersiden av vingene i gylne glimt. Guds hand Mitt avsides lille liv: En fyrstikkflamme som blafrer skremt inne i hulhanda til Gud i verdens blåsende netter. Ja, i det redde skjæret av meg sjøl har jeg sett innsida av Guds hand. Den var hard og ru, slitt lik handa til en bureiser som står ved åkeren sin en kveld og knuser et havrekorn for å se om margen er god. Fra en tømmerhoggers dagbok Det er høyhet og ro over et tre. Sterkt, likevel gripende vergeløst, står det på moen og tenker milde jordtanker, tålmodighet. Ei skinnende kvit neverbjørk, ei gammal furu med bronsearmene strakt ut i uendelig ømhet for vindene. Da kommer du labbende gjennom lyngen med øksa og motorsaga. Stanser under den dødsdømte kjempen. – Skarpretter, gjør din plikt! Treet stuper. Hjelpeløst. Splintrer greinene under seg i fallet. Du står der i den brå stillheten: Så tomt det vart! Lyset fra himmelen faller over deg som en anklage. Et minutt bare – ett minutt av snerrende stål, mekanisk rutine – og naturens langsomme drøm gjennom hundre vårer er skrumpet inn til en dum liten prikk i stikkboka. – Så mange dager, tenker du. Så mange kimende julekvelder … Tiur satt med lurvet klo kring greina, hakket i rimet, rettet seg, lydde når finnhunden søykte innpå en avsides plass. Store, stille snøfall – vårnetter, stjernene hang doggete i baret når skytteren kjek på skrå opp på Karlsvognen. – Så mye liv, tenker du, – så mye hemmelig liv disse år-ringene sirkler inn! Et sentrum som pupillen i et seende øye. Slik kan tankene svive en sorgfull høstdag når vinden mumler armodslig over snauhogstene: Kvist og vål, ferske stubber hvor maurlik klisser i kvaen, et og annet avfelt krufsetre som henger på skakke i tomheten. lik en kuleflerret fane på en skanse som fienden stormet. De snakker om driftsplan, forstmennene, og risser opp hogstfeltene med linjal på kartet. Og vi menige – slitets landsknekter – vi går seierrike til storm etter en velberegnet strategi. Landet blir liggende snaut etter oss: høgdedrag og åsrygger syner seg nakne lik ribbeina på et veldig dyr som vargene har revet. Å, det er vondt, vondt å være øksens samvittighet slik en sorgfull høstdag! Stjernene i november Stjernene i november, store, klare over lasete lauvfallslier: Utkjempet sorg, ensomhet, ord fra tusen uskrevne kjærlighetsbrev, brodert med nennsomme sting av glitrende sølvtråd på himmelens djupblå fløyel.
Måned: november 2020
Lyspæren i Straumgjerde har lyst i over hundre år. – Nrk.no.
Chris Hedges: How kindness saved my life.
Et varslet system av menneskeforakt – Maxmedia
Tyven tyven – Dum dum boys.
Spør ingen ikke noen suser i stål i ljåen spjærer åpen himmel ingen er trygg på engen skjærer høsten uten blund uten hvile: blind & stum snart der så her som lyn røver øyenstenen din tyven tyven finnes ei den bot som bøter sønderslitte hjerter ei pardon sparer ingen hugger ned alle som en tyven tyven alle er vi like for ljåen hadde han sjel var den en skjæres røver de som skinner mest tyven tyven tyven tyven røvet øyenstenen smyger i skyggen bare vi er igjen tyven tyven tok det han fant alt har vi gjemt blir aldri glemt
Refugees av Anne Steffensen Lending og Trond Ihle
Refugees.
Endelig, president Joe Biden – dagsavisen
Annerledeshetssyndromet og samfunnet – lagt ut på bloggen Hjelp til hjelp.no 22. mars 2015
Jeg har selv asperger syndrom, en diagnose jeg fikk i en alder av 35 år.
Siden jeg selv fikk merkelappen asperger syndrom, har jeg blitt kjent med endel andre mennesker innenfor autismespekteret, både ved personlig møte, treff, og via nettet.
- Se kronikk Hvordan er det å ha asperger syndrom – en personlig skildring som tidligere lå ute på Menneskerettighetsbloggen (MRbloggen.com).
Hva gir denne lille minoriteten mål, mening og lykke i tilværelsen?
Jeg foreslår at man kan begynne med å finne ut hvor mange det finnes av oss, og ta det fra der, statistikken på området er nemlig temmelig forvirrende, det kan dreie seg om et sted mellom 30 – 80 000 mennesker i Norge, avhengig av hvilken prosentsats man velger å benytte, ut i fra et befolkningstall på 5 millioner nordmenn.
Det kan være greit å finne ut av hva det er som kan gi vår lille minoritet mål, mening og lykke i tilværelsen. Så levekår har jeg også noen punkter om her, alt fra skoleverk, til utvikling av arbeidsressurser, eventuelt yrkeskarrierer, og frem til trygg alderdom.
Annerledesmenneskene
Jeg ønsker å si litt om selve annerledesheten i blant oss:
Autisme (herunder asperger syndrom, atypisk autisme, såkalt høytfungerende og –lavtfungerende autisme) er ikke sykdommer, det er nevrobiologisk avvik fra «normalen». Det finnes pr i dag ingen medisinsk, fysisk eller psykisk behandling for autisme, idet dette altså dreier seg om nevrobiologiske forhold i hjernen. Og all form for autisme er medfødt.
Jeg forstår ikke deg. Du forstår ikke meg. Har vi mer felles?
– Ashleigh Brilliant
Den autistiske hjernen er bygget opp litt annerledes enn hva som er tilfelle med majoriteten av befolkningen. Og den er også strukturert annerledes oss aspergere og autister imellom.
Derfor er mennesker med asperger syndrom/autisme som en minoritet å regne. En minoritet bestående av helt unike individer.
Mennesker med autisme har utfordringer i skoleverket, i forhold til arbeidslivet, NAV og samfunnet for øvrig. Det med å bli forstått og tolket riktig, det er imidlertid en toveiskommunikasjon, der begge parter har ansvar for å forstå hverandre. Sånn at hvis en person med autisme/asperger syndrom blir mistolket, eller mistolker, så er det begge parters ansvar, og det tror jeg det er helt essensielt å få belyst.
Straffet for å være født som de er
I henhold til FN’s menneskerettighetskonvensjon av 1948 er alle mennesker født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.
For mennesker som er litt uvanlige i forhold til resten av befolkningen, finnes det imidlertid begrensninger både i forhold til ytringsfrihet, risiko for forfølgelse grunnet minoritetsbakgrunn, sårbarhet for maktovergrep og liten sjanse til å bevege seg fritt i samfunnet grunnet enten mentale eller fysiske bevegelseshindre.
Opplevelsen som jeg har, er imidlertid at jeg og andre autister blir straffet for å være født akkurat sånn som vi er, blant annet i form av å ikke kunne følge velstandsutviklingen i resten av samfunnet.
Dette er en opplevelse jeg er ganske sikker på at veldig mange av oss tilhørende vår lille minoritet også er preget av.
En vanskelig kamp for en verdig og god tilværelse
Det finnes utfordringer på alle livets arenaer for mennesker med aspergers syndrom / autisme.
Som voksne: oppover- og -nedover -bakkene som finnes for mennesker som tidvis sitter fast i NAV-systemet og i forhold til å skaffe seg arbeid i det alminnelige arbeidsliv.
Det synes for meg som om det er veldig mange som står i en vanskelig kamp for en verdig og god tilværelse, både i hverdagslivet, helsemessig og i forhold til samfunnet.
For mennesker med autisme så er det ikke sikkert at omgivelsene merker noe som helst uvanlig før man har kommet endel opp i årene. For mennesker med asperger syndrom er det ikke vanlig å få diagnose før i ca. 9-10 års alder. Det er imidlertid ikke uvanlig at diagnostisering uteblir fullstendig før man er blitt fullt voksen.
Og for noen av oss så har det latt vente på seg frem til man har kommet nokså langt ut i livet. Jeg syns det er svært viktig med tidlig diagnostisering for å kunne ivareta det enkelte menneske. Følelsesmessig opplever jeg at det eksisterer liten eller ingen forskjell mellom mennesker med autisme / asperger og andre mennesker, vi har det samme følelsesregister, og stort sett de samme gleder og sorger som andre mennesker, bare at det kan være en del forsterket eller forminsket, alt ettersom bakgrunnen, umiddelbar eller intuitiv forståelse og sammenhengen følelsene har oppstått av.
Utfordringer i skoleverket
I skoleverket eksisterer det en samarbeidsmodell. Den modellen er ikke tilpasset elever med asperger syndrom, og derfor trenger man ekstra tilrettelegging. Behovet for spesiell tilrettelegging kan begrunnes med kommunikasjonsvansker og mental slitenhet som kan oppstå der man blir tvunget inn i en situasjon som man grunnet annerledes hjernestruktur ikke behersker så godt som andre såkalt «normale» mennesker.
Mangelunde opplevelser i blant oss på skolen, kan gjøre at svært mange i voksenlivet sliter med angst grunnet psykososiale opplevelser (som oftest i form av mobbing, utestenging og følelse av å være utenfor). Dette er erfaringer man trekker med seg inn i voksenliv og samfunnsliv.
Respekt og verdighet
Jeg synes at respekt kommer først. De etterfølgende punktene her angår både voksne og barn med asperger/autisme:
- Respekter sosial tilbaketrukkenhet. Tilbaketrukkenheten skyldes sannsynligvis at man må beskytte hjernen for inntrykk, fordi verden har blitt for overveldende. Man velger selv når man vil komme ut av tilbaketrukkenheten.
- Bruk ikke tvang. Hverken fysisk eller psykisk. Annet enn hva som er strengt nødvendig for å beskytte andre menneskers fysiske helse. Tvangsbruk undergraver tillit og verdighet.
- Respekt behovet for rutiner i hverdagen, det er stressreduserende. Man har, som autist et stort behov for forutsigbarhet i livet. Det har med personlig trygghet å gjøre.
- Trygge, støyfrie og ordnede boforhold. Botrening, men allerhelst bohjelp, tror jeg kanskje, for å lage rom for særinteressene.
- Trygg inntekt. Mange av oss har midlertidige inntekter, noe som jeg mener er direkte menneskerettighetsstridige ordninger, fordi det i større grad enn for andre mennesker medfører langvarig stress og utsatthet for psykiske og fysiske lidelser. Det har nøye sammenheng med punkt nr. 3.
- Unngå krav til konformitet. Respekter individualismen i blant oss.
- Kulturelle opplevelser. I henhold til menneskerettighetene: å kunne få de samme livsberikende opplevelser som andre mennesker.
- Sensoriske utfordringer: utvikling av fellesarenaer for mennesker med autisme i form av universal utforming. Det kan for eksempel KANSKJE være en tanke å forby bakgrunnsmusikk på cafeer og restauranter, dette er belastende for oss, for eksempel når vi skal møtes. Eller ihvertfall at det kan finnes cafeer og restauranter som ikke har bakgrunnsmusikk.
- Mobiltelefon som hjelpemiddel: nå skal det visstnok kunne finnes mobiltelefoner med tolkehjelp-funksjoner.
Jeg tror at svært mange av punktene som jeg har listet opp overfor, også angår mennesker med såkalt lavtfungerende autisme.
Det må bli enklere å komme inn i arbeidslivet
For voksne mennesker er forholdet til arbeidslivet en svært viktig del av både velstandsbildet og lykke for det enkelte menneske, det å få brukt av seg selv og sine ressurser, og kunne bidra til samfunnet. Her er mine tips om tilrettelegging i arbeidslivet for mennesker med asperger syndrom / høyt- og lavtfungerende autisme:
- Unngå bruk av tvang for å veilede i hht særinteresser. Selv tror jeg det kan være greit å motivere til arbeidsrettede interesser ved for eksempel å appellere til konkurranseinstinktet eller kunnskapstørsten som finnes i blant oss mennesker (både autister og ikke-autister).
- Finne og utvikle særinteresser som samfunnet kan benytte seg av.
- Tolkehjelp/tolketjeneste i kommunikasjon med andre, i jobbintervjuer o.l.
- Tekniske hjelpemidler. Jeg vet om at i USA så har et menneske med såkalt lavtfungerende autisme påbegynt college (i 2011), ved hjelp av pc.
Egenskapene til en person med autisme kan ha nytte i arbeidslivet
Noen mennesker med autismespekterforstyrrelser, inkludert asperger syndrom, kan ha svært god hukommelse. Dette er en egenskap som helt klart kan benyttes, ikke minst i det offentlige, men også i det private næringsliv.
Selv har jeg jobbet i sosialtjenestens arkiv her lokalt, en tiltaksjobb/attføring. Der har man god nytte av å ha god tallhukommelse. De av brukerne som var gjengangere i arkivet, de kunne jeg ofte tallet på, og trengte derfor ikke å slå dem opp via arkivnøkkelen, men kunne plukke permene direkte ut av arkivet.
Da går jo ting raskere.
Så jeg tenker at ved ethvert NAV-kontor / kommune kunne autister / mennesker med asperger syndrom vært ansatt, og at man tillater og tilrettelegger selvstendig arbeid uten krav om å være sosial, eller at man kan tilby en grad av sosial skjerming. Og i det private næringsliv, å finne egnede oppgaver der man trenger mennesker som jobber selvstendig.
Det finnes også dataoppgaver som er av en slik art, at man kan bruke den verdifulle ressurs det er å ha ekstremt god tallhukommelse og språkhukommelse.
Sats heller på å la personen benytte særinteressene bedre
Noe av utfordringen med det som skrives av fageksperter hva angår tilrettelegging og tiltak, synes jeg, er at det ofte er fokusert på at mennesker med asperger syndrom nærmest på død og liv skal lære seg å fungere bedre sosialt, og dermed gli bedre inn i skole, arbeidsliv og samfunn for øvrig.
Det tror jeg er et feilgrep i seg selv, jeg tror kanskje man heller må satse mer på utvikling og å få benyttet særinteressene bedre, fordi det er der de store ressursene iblant oss befinner seg.
Hovedmålsettingen må være å oppnå mening, mål og lykke i tilværelsen for det enkelte individ. Ellers blir det for stor oppmerksomhet gitt til de negative aspektene av hva det er å ha asperger syndrom, og man glemmer fordelene.
Jeg ønsker et varmere, mer inkluderende samfunn.
Ninnorskabloggen 
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.