Trosbekjennelse

Jeg tror ikke på kjødets oppstandelse,
Men Det evige liv
tror jeg på.
 
Vår kravlende jordiskhet
og døden og forråtnelsen:
Bare grobunn, råhumus
for høyere liv.
Lys-liljer
av aldri sett skjønnhet.
 
Ennå har brodden bare såvidt
brutt jordskorpa. Engang skal
blomsten briste ut
og blømme pinselys i rommet
der øy-universene hviler på evigheten
lik nøkkeroser på svartstille vatn.



Junikveld

Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen.
Og alt vi ser på har dobbelt liv,
fordi vi sanser det  sammen.

Se – skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.
 
Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
– det er som om noe haster …
 
Å, flytt deg nærmere inn til meg
her på kjøkkentrammen!
 
Den er så svinnende kort den stund
vi mennesker er sammen.



Louis Armstrong

Gamle, milde Satchmo –
ansikt som hjulspor på sletten,
som muld og morild.
 
Sår på leppene.
Blod på munnstykket av messing. Alltid
raser solstormen
i dine lungers kløftede tre. Alltid
flyr en ravn på duevinger
fra din søndersungne strupe.
 
Nobody knows …

Ser du alle de hvite hendene, Satchmo?
De klapper.
Hender som slo, hender som hengte,
hender
som splittet et mildt, groende mørke
med hatets brennende kors.
Nå klapper de.
Og du spiller, gamle. Synger
Uncle Satchmo’s Lullaby. Svetten pipler,
brystet
hiver. En sol sitter fast
i trompetens skinnende svelg.
Som gråten i en strupe.
 
… the trouble I’ve seen.

Hvor ditt arrete smil gjør meg skamfull
over mitt eget stengte ansikt,
mitt knefall for skyggene. Jeg spør deg:
Hvor hentet du kraften til
ditt opprør uten hat? Din
skinnende tone av lys
som gjennomstråler negernatta? Svar meg,
hvor stor sorg skal til …
hvor stor sorg skal til
for å nære en ren glede?
 
Og trompeten svarer
langt borte fra,
en røk av sølv:
– Mississippi …


Ett er nødvendig

Ett er nødvendig – her
i denne vår vanskelige verden
av husville og heimløse:
 
Å ta bolig i seg selv

Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen.
 
Slik at mennesker på veiene
kan skimte lys
i dine bebodde øyne.


Når isfjell driver gjennom din drøm

Det er synd å måtte stige-av
karusellen Jorden, synd
å trå ut i det bunnløse mørket
uten å ha levd noen dager,
bare to–tre, bare fire–fem dager
så skinnende fulle av liv at
evigheten kunne lage
et stjernebilde av dem.
 
Et høgferdig ønske – jeg vet det, men
lyset blir så underlig blått
når isfjell driver gjennom din drøm.
 

Vinter-Kristus

Det knirket i usmurt lær.
Knektene førte ham til Golgata.
Men korset fikk de ikke reist,
jorda var frossen.
 
Da kledde de ham naken
og overga ham til frosten.
Men tornekransen rundt hans tinninger
den lot de sitte:
Et blodig rosenblad
sleit seg løs i nordavinden
og blåste inn i Menneskets hjerte.

Der skulle vi ha vøri, Kal …
Vise fra tømmerskogen

Her er det kaldt og kusli, Kal,
me’ snø og sno frå nol,
men langt i sør fins varme land,
me’ palmesus og sol.
Der skulle vi ha vøri, Kal –
vi skulle reist i fjol.
 
Du har vel hørt om Syden, Kal,
der kokospalma står
så lang og slank at toppen opp
i sjølve himlen når.
Der skulle vi ha vøri, Kal,
me’ tigersvansen vår.
 
Der vekser brø’ på trea, Kal –
– ja, tru meg om du kan –
 
og alle drekker palmevin
av store fempott-spann.
Der skulle vi ha vøri, Kal,
da hadde det gått an.
 
Der fins det fine jenter, Kal,
dom danser rundt i ring
me’ blomst i hår og strå om lend
og ellers ingenting.
Der skulle vi ha vøri, Kal,
hos Lola og Lu-Ping.
 
Du sitter stur og stille, Kal,
du jomter på et skrå. –
Det er så langt tel sydens vår
og palmekysten blå.
Dit ska’ vi aldri komma, Kal
– det kan du banne på.
 
 

Snøvinter

Hylende snøstormer
har gått gjennom skogen
og visket ut landskapets ansikt.
Et vanvidd av hvithet martrer
ditt nedsnødde blikk.
 
Bare en og annen
skrå snøbrøtt-stubbe
peker opp av fonnene:
spjærer av fersk
klaka ved,
gule som hundetenner.
 
Stillheten
så overveldende stor at
du hører døden puste
inne i dine øreganger.
 
Livet i deg:
små svarte fisker
som står stille
og rører sakte på finnene
i mørket under isen.
Og du minnes,
minnes så det gnistrer
gjennom hjernevasken av hvitt:
en sidensvans
lakkrød solgul svart
mellom rimblomstene i ei bjørkekrone
tre dager siden …
 

Å bli gammel

Det er grått å bli gammel,
ubotelig og ensomt
som reveskabb.
Og det verste er at
du aldri klarer å slite over
den langtøyde navlestrengen
som binder deg til dine unge år.
 
Plutselig kan du gripe deg i
å springe barføtt i graset
og hoppe i kåte sprett
over barndommens muntre vårbekker
skjønt du i virkeligheten sitter på en stein
og støtter haken til krokstaven
og kjenner slitasjegikta rive i
gamle, stabbetunge bein.
 
Enetale

Jeg fikk ikke så lett
godtfolk i tale.
De forsto meg ikke, sa de.
Skjønt jeg lærte språket mitt av vinden
som mumler rundt alle laftknuter, skogen
som suser langs alle stier, blodet
som banker i alle årer,
så forsto de meg ikke. Men
jeg ga ikke opp,
jeg snakket så høgt ved meg sjøl at
menneskene var nødt til å høre det.
Da kalte de meg en stølle.
Ja Ja –

I kramsnøen

 Å gå i nysnø innover holtene –
 Den første om høsten
 og helst kram:
 Da knurper det så godt under steget.
 Og snur du deg og ser tilbake,
 står sporet klart og nennsomt tegnet;
 du leser ASKIM i hælavtrykket
 etter gummistøvlene.
 Iblant fester snøen
 i rillene på støvelsålen;
 du lugger med deg hele ballen
 så grønn liksom forundret måsa
 titter fram i fotslaget.
 Og oransjerøde rogneblar,
 som fuglespor etter drømmer.
 De våt-svarte bjørkegreinene
 med dråper av jern under albuen.
 Det såre rådyr-lyset, vidt oppsperret mot
 begynnelsens under, en mytisk tid
 før tidene. Alt inngir deg en følsomhet
 så naken stor at du kjenner
 Melkeveiens hvite spiralarm
 vibrere som et nøkkeroseblad i vind.
 I et lykkelig gys av et sekund
 vet du med fotsålene
 at dette er Jorden,
 din barndomsheim mellom stjernene.


 Drømmene

 Mine vidløftige drømmer,
 så flyktige og skjøre, utsatte
 som doggtung kingelvev
 spent ut over ei glenne i skogen
 der elgen ofte kommer lufsende
 i smådilt over måsan
 med horngreipa høgt løftet.
 
 Nysnø

 Ennå finnes der
 tilgivelse i himmelen.
 Gårsdagens sulk og søppeldynger
 blir dekket til med
 et finmasket slør av hvitt.
 Jeg sitter og ser på
 fnuggenes uendelig mjuke fall
 skrått over brystet til en dompap
 som lyser med sitt lille liv
 i bjørka utenfor mitt vindu.
 Det kjennes varmt innom meg
 at alt jeg holder av, alt
 som dufter av ville vinger,
 er innerlig nær meg
 hver gudskapte dag – her
 mellom Jordens lågmælte undere.
 Rart hvor lite et hjerte kan leve på
 når alle kunstige behov
 ligger igjen på en skrotplass
 ved Melkeveien.
 Jeg går barhodet ut.
 Står i det hvite suset
 og lokker snøvåte ord
 heim fra skogen.

 Det vakreste

 Det er alltid en kulde i
 det vakreste – jeg har ikke
 sinn til det.
 Det pustskjøre mønsteret
 i snøkrystaller og rimblomster
 tåler ikke varmen av
 store, blå-årete
 menneskehender –
 

 Aleine

 I skogen,
 aleine
 dag etter dag,
 måne etter måne –
 Ingen å tala ved.
 Ei markmus bare
 som titter blankøygd opp av
 et høl under en stubbe,
 et ekorn, ei nøtteskrike
 på leiting etter kakusmuler
 i skåraflisa ved kvilplassen.
 Ty, knakk det en kvist oppi hogget?
 Nei, ingen –
 Tankene,
 som streif-flokker
 av kaier om høsten:
 Mørke i frostlufta
 men høgt oppe
 slik at strålene fra ei låg sol
 streifer undersiden av vingene
 i gylne glimt.
 
 Guds hand

 Mitt avsides lille liv:
 En fyrstikkflamme
 som blafrer skremt
 inne i hulhanda til Gud
 i verdens blåsende netter.
 Ja, i det redde skjæret av meg sjøl
 har jeg sett innsida av
 Guds hand.
 Den var hard og ru,
 slitt
 lik handa til en bureiser
 som står ved åkeren sin en kveld
 og knuser et havrekorn for å se
 om margen er god.
 
 Fra en tømmerhoggers dagbok

 Det er høyhet og ro over et tre.
 Sterkt, likevel gripende vergeløst,
 står det på moen og tenker
 milde jordtanker, tålmodighet.
 Ei skinnende kvit neverbjørk,
 ei gammal furu
 med bronsearmene  strakt  ut
 i uendelig ømhet for vindene.
 Da kommer du labbende gjennom lyngen
 med øksa og motorsaga.
 Stanser under den dødsdømte kjempen.
 – Skarpretter, gjør din plikt!
 Treet stuper. Hjelpeløst.
 Splintrer greinene under seg i fallet.
 Du står der i den brå stillheten:
 Så tomt det vart! Lyset fra himmelen
 faller over deg som en anklage.
 Et minutt bare – ett minutt
 av snerrende stål, mekanisk rutine –
 og naturens langsomme drøm
 gjennom hundre vårer
 er skrumpet inn til en dum liten prikk
 i stikkboka.
 – Så mange dager, tenker du.
 Så mange kimende julekvelder …
 Tiur satt med lurvet klo kring greina,
 hakket i rimet, rettet seg, lydde
 når finnhunden søykte innpå en avsides
 plass.
 Store, stille snøfall – vårnetter,
 stjernene hang doggete i baret
 når skytteren kjek på  skrå
 opp på Karlsvognen.
 – Så mye liv, tenker du,
 – så mye hemmelig liv
 disse år-ringene sirkler inn!
 Et sentrum
 som pupillen i et seende øye.
 Slik kan tankene svive
 en sorgfull høstdag når
 vinden mumler armodslig
 over snauhogstene:
 Kvist og vål, ferske stubber
 hvor maurlik klisser i kvaen,
 et og annet avfelt krufsetre
 som henger på skakke i tomheten.
 lik en kuleflerret fane
 på en skanse som fienden stormet.
 De snakker om driftsplan, forstmennene,
 og risser opp hogstfeltene
 med linjal på kartet.
 Og vi menige – slitets landsknekter –
 vi går seierrike til storm
 etter en velberegnet strategi.
 Landet blir liggende snaut etter oss:
 høgdedrag og åsrygger syner seg
 nakne
 lik ribbeina på et veldig dyr
 som vargene har revet.
 Å, det er vondt, vondt
 å være øksens samvittighet
 slik en sorgfull høstdag!
 
 Stjernene i november

 Stjernene i november,
 store, klare
 over lasete
 lauvfallslier:
 Utkjempet sorg,
 ensomhet, ord
 fra tusen uskrevne
 kjærlighetsbrev,
 brodert med nennsomme sting
 av glitrende sølvtråd
 på himmelens djupblå fløyel.