Da jeg var lita, syntes jeg at langfredagen var lang, lengre enn lengst, og den desidert kjedeligste dagen i løpet av hele året. Sånn jeg husker det, var det knapt sånn at man skulle kunne leke, det var dagen for ettertenksomhet, og det var dagen for å skulle kjede seg halvt i hjel.

Siden har jeg hatt en del kjedelige dager, og de dagene har ikke vært langfredager, de har vært vanlige hverdager, dager da andre har vært på jobb, og jeg har vært hjemme. Så her kommer noen tanker om jobb og karrieremuligheter, som jeg har ønsket meg å kunne ha, men som grunnet angst, sykdom og annerledeshet ikke har greid å nå opp til å verken anskaffe eller etter hvert greie.

Det er ikke så mye at det skal lønne seg å jobbe, som det skal straffe seg å ikke KUNNE jobbe! For det er sistnevnte som i praksis er arbeidslinja, som alle de politisk viktigste partiene i Norge forfekter at er «livsens sanning», men som i realiteten er klassetenkning. Det er vi og dem! Og da går det på verdige og uverdige, hvorav det blir pø om pø færre enn færrest av førstnevnte, hvis i det hele tatt er NOEN liksom «verdige» igjen?…? Arbeidslinjeskammen, burde det hett, fordi at det er det det er. Skam over å være ufrivillig utsortert, skam over å befinne seg utenfor. Det er nemlig ikke sånn at alle skal med, det er sånn at noen for evig og alltid skal være utenfor!!! På grunn av annerledeshet,, på grunn av sykdommer, eller på grunn av funksjonssvikt. Fra vugge til grav, ofte.

På den positive siden så er jeg en av de heldige som snart (5 dager til) får min første dose Coronavaksine, fordi jeg er i risikogruppe 4. Og jeg visste ikke hvor bekymret jeg egentlig hadde vært for å bli Corona-syk, før jeg fikk bestilt timene til dose en og dose to, men magen min ble umiddelbart lettere, en tung klump forsvant som dugg for solskinn. ❤

#redinstead #nevromangfold