Anvendt adferdsanalyse (ABA/EIBI) ved autisme?

Metoder for å behandle ytre tegn/symptomer, er visst fremdeles tillatt… fordi det jo «bare», da, omhandler hva som ses på som symptomer hos autistiske mennesker? Hva er så farlig med det, liksom? Selv har jeg et problem, hva angår å sette meg dypt inn i enkelte emner, jeg makter det ganske enkelt ikke. Når jeg allikevel har funnet ut at jeg er imot deler av metoden adferdsanalyse for autistiske mennesker (uavhengig av autisme»gradering»), selv om jeg ikke makter å få satt meg veldig, veldig grundig inn i det, så er det instinktivt, dette, hos meg.

Og jeg har jo forsøkt å forklare hvorfor, men det ser ut til å være vanskelig for andre å fatte, tror jeg?

En episode på min nevropsykologs kontor (hun som satte asperger diagnosen min), kan kanskje hjelpe til for å få dere andre til å skjønne hvorfor jeg er skeptisk til dette med adferdsanalyse, av rent instinkt. Du vet, når du får en magefølelse for hvorfor noe er veldig galt, men allikevel kanskje ikke greier å sette, helt, fingeren på HVORFOR? Der og da?

Og den episoden på psykologens kontor skjedde lenge, lenge før jeg i det hele tatt hadde hørt ordene ABA/EIBI/anvendt adferdsanalyse, og altså mange år før jeg visste om at noe sånt noe i det hele tatt eksisterte.

Samtalen i psykologtimen den gangen handlet om ei helg, og jeg fortalte om den helga på så omstendelig vis, at nevropsykologen forklarte måten min innunder asperger diagnosen, og altså en GAL måte å fortelle andre om den helga. Og hun brydde seg da KUN, det jeg har kunnet oppfatte, om å forklare meg hvorfor dette var en såkalt gal måte å fortelle om ei helg, og dessuten at dette var og er en av de tingene som altså plasserte meg på autismespekteret.

HVA jeg fortalte om, det var liksom da blitt helt uvesentlig? Så da oppsto det en diskusjon, OG psykologen tok mine argumenter for å være imot selve asperger diagnosen min, men NEI, jeg ville altså ha hjelp av henne til å sortere mine følelser, jeg da, rundt akkurat den helga. Og reagerte også negativt på den holdning jeg syntes å merke at eksisterte hos nevropsykologen, at sånn jeg var født, og sånn jeg er, var og er en grunnleggende GAL måte å være på!

Jeg vil sannsynligvis aldri kunne greie å være enig i at slik NOEN mennesker er fødte/skrudd sammen, ser ut som på utsiden etc… er grunnleggende GALT å være, uansett om dette er en perfekt eller «riktig» måte å være på eller ei!

Siden INGEN mennesker er perfekt skrudd sammen, hadde vi som menneskehet vært perfekt skrudd sammen, ville det vel ikke vært kriger!?

De symptomer i hele menneskeheten som det kanskje kunne være vel verdt å se nøyere på, med sikte på en mulig kur, er imidlertid de som omhandler og forårsaker ondskapsfulle handlinger? Se gjerne her, litt om verdenshistorien vår: Friheten og begrensningene.

NOEN autistiske symptomer trenger man imidlertid hjelp med, og tilretteleggingsmetoder for. Sånn som å lære språk, tegn eller annet, for autister som er født nonverbale, eller med dårlig utviklede språk/språkevner. Det finnes også supplement eller hjelpemidler hva angår språkvansker, ASK ( Alternative og/eller Supplerende Kommunikasjonsformer) for å gjøre seg forstått. Man kan trenge hjelp og hjelpemidler i forhold til sensoriske og andre typer overbelastninger. Og alle barn, absolutt alle barn, trenger vel barneoppdragelse som sådan. Se gjerne i den sammenheng: Stemorsblomsten, løvetannen og andre blomster

En avviker

Der var jorden. Snurrende og snurrende.
Stjernene trakk seg tilbake, som om
de ikke fant feil med noe.

Fugler fløy forbi hele morgenen.
Himmelen lyste opp,
fra jordens snurring og snurring.

Hendene mine viftet. Som vanlig.
Fuglene visste at jeg var autistisk,
men fant ikke feil med noe.

Menn og kvinner stirret på nikkingen min,
og stemplet meg raskt som en avviker.
En avviker som snurret og snurret.

Og så var jeg vinden som blåste!
Så noen trikset mitt?
Jeg fant ikke feil med noe.

Et sted vokste et ønske frem
– kanskje fra mellom mine leende lepper.
Hvorfor stoppe snurringen og snurringen,
når rett kan bli funnet med alt?

Mukhopadyay 2010

Her derfor en repetisjon av et blogginnlegg Beskytt menneskets urørlighetssone. Nevromangfold NÅ! jeg skrev om dette i sin tid, og der jeg etter hvert fant å måtte moderere synet mitt en smule, men prinsipielt så er jeg altså allikevel, sånn som jeg ser det nå, i hvert fall, intuitivt skeptisk til deler av metoden(e) anvendt adferdsanalyse. Og dette er da heller ingen NY metodikk, det med anvendt adferdsanalyse, det var vel noe som kom i gang rundt 1960-1970-tallet, syns jeg å huske å ha lest etsteds. Selv om metodene kanskje har gjennomgått NOE utvikling. Men autismefeltet er dessverre et felt der det ikke er forsket mye, grunnen til det er kanskje at det er et svært vanskelig felt å forske på. Siden alle former for autisme, uavhengig av gradering, er syndromer. Jeg antar kanskje det er vanskelig å forske på et felt, der det er så store forskjeller, også innenfor hver diagnose. Akkurat den utfordringen blir beskrevet her:

Mange kvinner skjuler sin autisme så godt at ingen forstår hva de sliter med (forskning.no)

Slik at det muligens kanskje blir litt, mye eller helt som å skulle sammenlikne epler/appelsiner/tomater. Både epler, appelsiner og tomater er av hovedbetegnelsen frukt. Men det er jo egentlig nokså vanskelig, henimot umulig, å sammenlikne epler, appelsiner og tomater.

Og her også en link til O. Ivar Løvaas (adferdsanalysens «far»):

https://www.abainternational.org/constituents/bios/iverlovaas.aspx