Fremhevet

Kvinneforening uten kvinner?

Tenk dere at det i Norge ble dannet en forening for kvinner og kvinnekamp. Og hvor alle viktige funksjoner ble ivaretatt av menn? Og for en stor grad, da, for gutter og menn, og der kvinner/jenter i tilnærmet 100% grad blir utelatt fra styre og stell, eller i hvert fall der en nokså gjengs oppfatning, ute i blant kvinnelige medlemmer, er at kvinner ikke blir ansett velkomne i styre og stell av foreningen?

På nettsiden deres står det blant annet å lese at «Kvinneforeningen i Norge er en sammenslutning av mennesker av det kvinnelige kjønn, heretter kalt mennesker med kvinnelighet, samt pårørende, fagfolk og andre interesserte. «

Etter hvert finner man, fordi man har blitt kritisert for dette med manglende kvinnedeltakelse, av deler av medlemsmassen, å kunne opprette en ressursgruppe hvor kvinner deltar.

Ville dere likt dette, og ville dere kalt dette en forening for likeverd og/eller likestilling?

Hva om jeg da forteller dere at det eksisterer faktisk en slik forening i Norge, men i stedet for kvinner, så dreier det seg om autistiske mennesker, og den foreningen, den kaller seg Autismeforeningen i Norge. Der man så vidt jeg vet har utelukket så og si alle autistiske mennesker fra foreningens styre og stell. Og der man i stedet har etablert en ressursgruppe sentralt, der autistiske mennesker deltar. Denne skjevfordelingen har ikke foregått helt ubemerket blant autistiske mennesker.

Og apropos, da, et kvinneperspektiv og autistisk perspektiv, hvordan står det til med forskningen, der, på verdensbasis? Og i politikken?

Man har også utelukket, i stor grad, et kvinnelig perspektiv hva angår autismeforskning. Og også et autistisk perspektiv angående det meste av forskningen som foregår. Så heldig nok, så finnes det dog fagfolk som har skjønt dette, at det trenges et perspektiv på hvordan autistiske jenter/kvinner har det med autismen sin. Og noen fagfolk har til og med skjønt at det ville være lurt å få inn et autistisk perspektiv som helhet, altså hva angår både autistiske kvinner og autistiske menn.

I politikken har man, fra forrige regjering, men antakeligvis, dog, med stortingets viten og velsignelse, opprettet mandat og gjennomføring av en NOU-rapport om tjenester til autistiske mennesker, men der ingen autistiske mennesker har deltatt i det arbeidet. Denne her: NOU 2020: 1 Tjenester til personer med autismespekterforstyrrelser og til personer med Tourettes syndrom

Jeg kan derfor anbefale disse lenker (inkludert egne blogginnlegg med lenker) for langlesning og fordypning:

Ny regjering, nye muligheter? Og om berøringsangst.

Hvorfor verden går ad undas

Ung ufør eller ei?

Så stikker jeg vel like gjerne hånda inn i det vepsebolet, jeg da, igjen…!…

https://www.utdanningsnytt.no/autismespekteret-fagartikkel-forskningsartikkel/hvorfor-kamuflerer-jenter-og-kvinner-autismen-sin-i-sosiale-settinger/298036

Og her, også, om en ny måte å betrakte autisme, et paradigmeskifte, som er radikalt forskjellig fra hvordan man har betraktet dette tidligere, fremdeles for stor del betrakter det i blant fagfolk, og som er kjempet for i stor grad av autistiske selvadvokater, tilhørende en stor internasjonal nevrodiversitetsbevegelse. Det finnes flere organisasjoner, der, men så vidt jeg vet, begynte det med denne, ASAN (Autistic Self Advocacy Network) som startet i dette årtusenet. I Norge finnes det en nokså nylig oppstartet forening, Nevromangfold Norge.

http://steinkjelleren.no/resources/Owren_og_Stenhammer_2019_Nevrodiversitet_a_akseptere_autistisk_annerledeshet.pdf

https://www.researchgate.net/publication/351485121_Double_Empathy_Why_Autistic_People_Are_Often_Misunderstood

Kanskje det kunne være på tide å få kvotering for mennesker med funksjonsnedsettelser, inn i arbeidsliv og samfunnsliv for øvrig? Altså ikke bare ved autismespektertilstander, men over hele fjøla?

Se også gjerne:

Spørsmålene ingen vil gi svar på! Og andre forvirringsmomenter (med lenker).

Linker om skanning av hjerner for å kunne diagnostisere autisme.

1) Kan hjerne skanning identifisere autisme:

https://www.nicswell.co.uk/health-news/can-brain-scans-identify-autism?fbclid=IwAR1KdatKwVLHz6SMTUhjqDY9RF2yG3Zv9WQ4ljb1LDwTW82izf3DmyGqvXo

2) Hvordan kan skanning av hjerner diagnostisere autisme:

https://time.com/3614487/fmri-autism-diagnosis/?fbclid=IwAR2WTigmytnipy9ja8Q3cgk-wLZbiThCmYO6xMzY97heEW-YSoYsNGwjWIc

3) Funksjonell MR -tilkobling for barn med autisme og lav verbal og kognitiv ytelse

https://molecularautism.biomedcentral.com/articles/10.1186/s13229-018-0248-y?fbclid=IwAR3z-

Kan avansert FMRI etter hvert hjelpe til med å diagnostisere autisme?

https://www.healthimaging.com/topics/advanced-visualization/researchers-fmri-eventually-help-diagnose-autism?fbclid=IwAR2xgGx74zmkYBJdov1D4Bq5BTwfz902N42SAcsfqUKrG0X3Y2NJf_az4_4

Og her:

https://www.helsebiblioteket.no/psykisk-helse/aktuelt/hjernescanning-kan-avdekke-autisme-hos-spebarn-brain?fbclid=IwAR3z26RIq9CpgX9B0I2QmjI2xiumQS2yEy1_sj2Lct_J1_c-jq4Xd7q4vnE

Peppersaus uten flambering

Ingredienser til selve sausen:

  • 2 sjalottløk eller 1 løk
  • olje til steking (eller smør)
  • 1 ss sukringold, eller vanlig sukker
  • 1 ss hele pepperkorn, gjerne en miks
  • 1 fedd hvitløk (kan sløyfes)
  • 2 mellomstore sjampinjonger
  • 250 ml redusert oksekraft (kyllingkraft kan også brukes)
  • 0,5 dl Cognac eller Brandy
  • 3 dl matfløte, gjerne lett variant (vanlig krem fløte gjør sausen tykk nok til at maisenna eller annet tykningsmiddel ikke behøves).
  • 1 ss maisenna utrørt i 3 ss kaldt vann (kan sløyfes ved bruk av kremfløte, se over).
  • sukkerkulør, et par dråper eller til ønsket brunfarge.
  • Salt og Peppermiks

1)Stek biff eller annet kjøtt (så og si alt kjøtt kan brukes, inkludert kylling), men fjern ikke sjyen, for den kan brukes til å sette smak på peppersausen. Eventuelt: bruk buljongterning eller annen «kjøpekraft».

2)Ha i hel/kjernet pepper i pannen, la dette steke litt, for pepper er et krydder som kommer til «live» smaksmessig ved å stekes i tørr panne, før man tilsetter noe kraft, fløte, etc. ha i cognac/brandy

La det koke litt til sausen har kremet seg (ikke mer enn 1-3 min). Vips, da er sausen ferdig!





Skjeene! -Av for meg ukjent forfatter.

Jeg og en god venn satt på cafè, og skravlet om løst og fast. Mens jeg tok medisinene mine, så venninnen min alvorlig på meg. Samtalen stoppet opp. Ut fra ingenting, sa hun: Hvordan føles det å være syk?». Jeg ble overrasket, både over spørsmålet hennes og det faktum at jeg trodde hun visste alt om sykdommen min. Vi hadde kjent hverandre i en årrekke, hun hadde vært med til legen og vi hadde bodd sammen. Hva mer ville hun vite? Jeg bablet i vei om medisiner og smerter. Hun gransket meg nysgjerrig, men fortsatt ikke tilfredsstilt. «Men hvordan føles det å være syk, egentlig?»

Forvirret prøvde jeg å finne tilbake fatningen. Jeg lette etter de riktige ordene. Hvordan skulle jeg svare på et slikt spørsmål? Jeg kunne selvfølgelig vitse og le det bort, slik jeg pleide, og bringe samtalen over på noe annet. Men om jeg ikke kunne forklare det for henne, hvem skulle jeg da kunne forklare det til? I det øyeblikket ble skje-teorien født. Jeg samlet sammen hver skje som lå på bordet vårt. Jeg rasket deretter med meg skjeene som lå på bordene ved siden av. Jeg så på henne, og sa: «OK. Du er syk». Hun så forvirret på meg.

Jeg ville at hun skulle holde i skjeene, slik at jeg kunne ta vekk en og en. Jeg ville demonstrere det tapet som kronisk syke mennesker ofte opplever. Jeg skulle hele tiden kontrollere hvor mange skjeer hun hadde. Akkurat som sykdom kontrollerer livet mitt, og ikke jeg. Jeg forklarte henne at den største forskjellen i det å være frisk og syk, er at man må ta valg. Man må hele tiden ta hensyn til ting som friske ikke trenger tenke på. Friske mennesker er privilegerte i den forstand at de slipper å gjøre disse valgene. En gave mange tar for gitt.

Hun tok engasjert i mot skjeene jeg overrakte henne. Jeg ba henne telle dem. Jeg forklarte at en frisk person har en uutømmelig mengde skjeer. Men når man er syk, har man ikke lengre det. For å planlegge dagen, må man vite nøyaktig hvor mange skjeer man disponerer. Hun talte 12 skjeer. Hun lo, og sa at hun ville ha flere. Hun så skuffet på meg da jeg sa: «Nei, ikke flere». Allerede nå kjente hun på noe jeg har følt i flere år. Jeg forklarte henne at det ikke fantes flere skjeer, og at hun hele tiden måtte være oppmerksom på hvor mange hun hadde i hånden. At hun måtte passe godt på dem, og aldri la noen gå til spille.

Jeg ba henne liste opp dagens oppgaver. Jeg forklarte henne at hver eneste ting hun valgte å gjøre, plikt eller moro, kostet henne en skje. «Jobb!» repliserte hun. Jeg korrigerte henne umiddelbart mens jeg nappet vekk en skje. «Nei. Du går ikke bare på jobb. Først må du vekke kroppen, du må gjøre helsemessige vurderinger, og du må våkne etter alt for få timers søvn. Du må spise, for uten mat kan du ikke ta medisinene dine. Og tar du ikke medisiner, kan du gi bort alle skjeene dine med en gang. Morgendagens inkludert». Jeg fjernet en skje til, og hun innså at hun ikke hadde fått på seg klærne enda. Dusjen kostet henne også en skje.

Jeg tror hun tok poenget mitt da hun bare satt igjen med 6 av de 12 skjeene, og fortsatt ikke var kommet seg på jobb. Jeg ba henne tenke nøye over valgene for resten av dagen, siden tapte skjeer aldri kan fås tilbake. Noen ganger kan man låne en skje fra morgendagens bukett, men prøv å forestille deg hvor tøff morgendagen blir med en skje i manko. Jeg forklarte henne også hvordan en kroniker alltid bærer med seg tanker og bekymringer for morgendagen. Blir man sykere? Møter man noen ekstra utfordringer?

Mange ting å tenke på. Man vil ikke ha for få skjeer, i tilfelle man plutselig skulle trenge dem. Slik er realiteten for en kroniker. Man må være forberedt på alt.Vi gikk gjennom resten av dagen, og hun lærte at å hoppe over lunsjen kostet henne en skje. Og å vente på toget. Med kun èn skje igjen etter jobb, fikk hun enten velge å gjøre litt husarbeid eller noe morsomt. Ikke begge deler. Hun ble tvunget til å ta valg og tenke konsekvenser på en ny måte.Til sist satt hun med tårer i øynene. «Hvordan klarer du dette? Må du tenke slik hver eneste dag?» Jeg forklarte henne at noen dager har jeg flere skjeer, andre dager har jeg færre. Uansett hvor mange jeg har, må jeg alltid ta hensyn.

Jeg har lært meg å leve et liv med en reserveskje i lomma. Så er jeg alltid beredt. Det vanskeligste jeg har måttet lære meg, er å begrense aktivitetene mine. Jeg hater følelsen av å være på sidelinjen og å måtte velge å være hjemme istedenfor å gjøre noe jeg har lyst til.Jeg ville at hun skulle kjenne på frustrasjonen. At alt må planlegges for å ikke gå tom for skjeer. Det som er den største selvfølge for friske, er en strategikamp for mange kronikere. Det er her forskjellen mellom frisk og syk er så tydelig. Jeg savner friheten. Jeg skulle ønske jeg slapp å telle skjeer.

Da vi forlot cafèen, var hun oppriktig lei seg. Jeg ga henne en klem, og stakk til henne en skje jeg hadde gjemt i hånden. «Jeg er heldig! Jeg ser på dette som et privilegium. Jeg må tenke gjennom hver eneste ting jeg gjør. Vet du hvor mange skjeer friske mennesker kaster bort hver eneste dag? Jeg har ikke kapasitet til å kaste bort dyrebare skjeer. Men jeg valgte å bruke skjeen min på å være sammen med deg».

Kjære leser. Uansett hvor mange skjeer du har til disposisjon – nyt og vær glad for hver eneste èn 🙂

~Ukjent forfatter~