Fremhevet

Trappa uten heis

Alle kan skjønne, tror jeg, at hvis man er et rullende menneske, så er det skummelt, og forbundet med stor fare for å skade seg, å bevege seg utfor ei trapp der det ikke finnes rullestolheis. Alle unntatt Atle Antonsen, antakelig. Alt som er fremmed, kan allikevel bli sett på som en trussel, og å spøke med det utgjør ikke alltid noen spøk, men at det er fremmedfrykt som ligger bak. Tror altså jeg.

Men alle kan visst allikevel ikke skjønne hvordan det kan ha seg at autistiske mennesker kan ha en type angst som ikke lar seg behandle, fordi det altså metaforisk sett ikke finnes noen heis.

Selv står jeg fast, hvis jeg skal forklare en vanskelig situasjon for noen, fordi det er så vanskelig å avgjøre hvor mye eller hvor lite som jeg trenger å fortelle, for at vedkommende i den andre enden skal skjønne den situasjonen. Og jeg tror at det kan komme av at vi som er autistiske, vi har en annerledes tankegang, rett og slett, noe som det finnes utallige blogger og youtube-videoer der nettopp dette emnet blir tatt opp til vurdering. Her om det dobbelte empatiproblem:

Professor Tony Attwood om følelser/mental helse for autistiske mennesker (aspier, fortrinnsvis, tror jeg):

Jeg kjenner meg igjen i det å ha intense følelser, og at jeg ikke vet helt hva de følelsene består av, for det meste. Og så tror jeg også ofte kan oppfatte ting veldig skarpt, hva en del sosiale situasjoner angår, men allikevel ikke helt. Og kan bomme miserabelt hva angår intensjoner. Om jeg oppfatter en person som giftig, så kan det jo hende at vedkommende har en dårlig dag.

I sin tid gjennomgikk jeg kognitiv angst-terapi via den offentlige psykiatrien, en type terapi som nettopp går ut på, slik jeg har skjønt det, å skulle oppdage at angsten er irrasjonell. Men jeg oppdaget altså aldri akkurat det, jeg opplevde derimot i økende grad at den var relativt rasjonell.

Og at det blir eller kan bli som å være i konstant krig, egentlig, med andre, og med situasjoner, og med sanseapparatet til dels, også, samt hverdagslivet, å få rutiner til å fungere.

Se derfor også:

Den indre krigen

og/eller

Krigen i huet

samt også her om gapmodellen, en modell som Norge har blitt kritisert av FN sin menneskerettighetskomitê i en årrekke for å være for sene med å implementere:

Grenser kan allikevel være til å overvinnes. ❤

Her, igjen, en slager fra «gamle da’r»;

Fremhevet

Å bli tiet i hjel… en straff, ren latskap eller en taktikk?

En gang hørte jeg av noen, fikk som råd, faktisk, at for å få et menneske til å snakke, åpne seg, eller skrive, eller på annet vis uttrykke seg, så kan det være en god taktikk å ikke si noe som helst, en slags stille straff eller taktikk. For meg synes det mer som å være en straff for å si noe, heller enn en taktikk for å få folk til å åpne seg om noe som kan være vanskelig eller ømtålig tematikk?

Det ligger i hvert fall ikke for meg, å gjøre at noen føler seg så verdiløs, at man ikke gidder å verdige vedkommende en eneste tanke, ja, endog latskap, det å ikke svare noen!

For vel kan det kanskje virke, som taktikkeri, men til hvilken kostnad?

Da er det en trøst å få med seg, for autistiske mennesker og andre slags mennesker utsatt for eventuelt manipulasjonstaktikkeri, at sånt noe nok kanskje er oppskrytte greier?

DET ER DEN DRAUMEN


Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje –
at tidi skal opna seg
at hjarta skal opna seg
at dører skal opna seg
at berget skal opna seg
at kjeldor skal springa –
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

-Olav H. Hauge (1908 – 1994)

Så vet du hva, ha heller fantasi, vett, medfølelse og menneskevennlighet nok til faktisk å SPØRRE!? For jeg føler ting dypt, noen ganger i dypeste laget, og undres over mye, forsøker å tolke det. Noe kanskje ikke alle vet om.

Professor Tony Attwood om asperger og følelser:

https://www.youtube.com/watch?v=-n6IWTRVGeg&t=122s

Se også gjerne Krigen i huet

Annerledeshetsyndromet og samfunnet – innlegg av meg, tidligere publisert på hjelp til hjelp.no, en blogg/et nettsted som har blitt lagt ned.


 
Asperger syndrom/høytfungerende autisme (forskjellen mellom de to diagnosene er diskuterbar) er diagnoser innenfor autismespekteret, mange vil kanskje kalle begge deler annerledes-syndromet.
 
Asperger syndrom/høytfungerende autisme
 
Asperger syndrom er ingen sykdom, det er nevrobiologisk avvik fra «normalen». Asperger-hjernen min er strukturert litt annerledes enn hva som er tilfelle med majoriteten av befolkningen. Og den er også strukturert annerledes oss aspergere og autister imellom.
 
Derfor er mennesker med asperger syndrom/autisme som en minoritet å regne. En minoritet bestående av helt unike individer.

Asperger syndrom diagnosen fikk jeg i en alder av 35 år, og er åpen om hvordan asperger syndromet virker på meg personlig, så langt selvinnsikten min rekker. Og jeg tror at selvinnsikten min rekker litt på vei, ihvertfall, men det er en kontinuerlig prosess, det med å opparbeide seg den.
 
Jeg er i stor grad villig til å meddele andre om meg selv og mine egne erfaringer, og jeg kjenner mange andre med autisme/asperger syndrom, som har utfordringer i skoleverket, i forhold til arbeidslivet, i forhold til NAV og samfunnet for øvrig. Det med å bli forstått og tolket riktig, det er imidlertid en toveiskommunikasjon, der begge parter har ansvar for å forstå hverandre. Så hvis en person med autisme/asperger syndrom blir mistolket, eller mistolker, så er det begge parters ansvar, og det tror jeg det er helt essensielt å få belyst.
 
Utdanningen min er innenfor kontor. Mine utdanninger og arbeidserfaringer er sekretærlinje markedsføring grunnkurs og driftsøkonomkurs, noe arbeidserfaring, blant annet ved et advokatkontor, der jeg arbeidet som kontorassistent, deretter har jeg tatt administrativ databehandling via Hedmark distriktshøgskole, i 1995.
Det jeg selv i stor grad har hatt som utfordring alle disse årene, er i stor grad angst og selvforståelse, også. Jeg har av den grunn aldri hatt noen varig tilknytning til arbeidslivet.
 
Siden har jeg i 3 år arbeidet via tiltak i sosialtjenesten, Kongsberg ,  gjennomgikk nevropsykologisk utredning, og etter råd fra min daværende psykolog med spesialistutdannelse innenfor nevropsykologi, søkte jeg om og fikk innvilget uføretrygd som ung ufør.
 
 
 
Åpenhetens dilemma


Jeg er relativt ofte ute på en del internettsider for mennesker med autismespekterforstyrrelser, og for mennesker som tidvis sitter fast i NAV-systemet. På disse sidene har man som regel gjensidig taushetsplikt. Av hensyn til personvern kan jeg derfor ikke være mer spesifikk i eksempler.
 
Av ting som fremgår der, så er det imidlertid mange som står i en vanskelig kamp for en verdig og god tilværelse, både i hverdagslivet, helsemessig og i forhold til samfunnet og jeg er svært bekymret for helsetilstanden til vår egen minoritet.
 
Hvor mange som finnes av oss, vet jeg heller ikke, statistikken på området er svært usikker, det kan variere fra mellom 30 – 50 000 mennesker, til mellom 50 – 80 000 mennesker i Norge, sett i forhold til et befolkningstall på 5 millioner mennesker.
 
Det eksisterer et utstrakt behov, tror jeg, for å få vite om hvordan det egentlig står til i hverdagen med vår gruppe mennesker.
 
 
Jeg etterlyser levekårsundersøkelser
 
Det er viktig at levekårsundersøkelser blir foretatt for mennesker med asperger syndrom/høytfungerende autisme. Hvorvidt det allerede foretas levekårsundersøkelser
for mennesker med lavtfungerende autisme, vet jeg ikke, men jeg håper at for denne gruppen så blir det foretatt. Hvis ikke, så etterlyser jeg også det.
Kampen for å leve
 
Det finnes utfordringer på alle livets arenaer for mennesker med asperger syndrom/autisme. Ikke minst i skoleverket, med samarbeidsmodellen som eksisterer. Den modellen er ikke tilpasset elever med asperger syndrom, og derfor trenger man ekstra tilrettelegging. Grunnet det med kommunikasjonsvansker og mental slitenhet som kan oppstå der man blir tvunget inn i en situasjon som man grunnet annerledes hjernestruktur ikke behersker så godt som andre såkalt «normale» mennesker.
 
Om tilrettelegging i skolen for mennesker med asperger syndrom/høytfungerende autisme, se her:
 http://www.elevsiden.no/psykiskhelse/1098313269
 
Selv har jeg blitt mobbet en del i oppveksten, en skjebne jeg deler med mange andre som etter hvert har blitt diagnostisert med asperger syndrom. Alltid har jeg i voksen alder følt meg hjemløs. Det var vanskelig for meg å vite hvordan jeg skulle delta i leken i friminuttene.
Jeg kan ikke huske annet enn i å stor grad føle meg utenfor og alene i friminuttene, selv om jeg elsket skolearbeidet og var skoleflink. Matematikk har jeg alltid hatt faglige problemer med.
Senere kunne det omhandle hvordan jeg skulle få fortalt at jeg var forelsket i noen, det turte jeg ikke for alt i verden, samtidig som jeg altså ikke hadde peiling på hvordan man går frem, heller.
 
Voksne med asperger syndrom/høytfungerende autisme

 
For voksne med asperger syndrom som har blitt diagnostisert i voksen alder, er det litt andre, men liknende utfordringer som gjelder, fordi man ikke har fått den form for tilrettelegging som man burde hatt i barndommen. Man har falt utenfor, og man er i stor grad usynlig, også.
Likeverd, like muligheter og rettigheter, tilgjengelighet og tilrettelegging
Derfor kan jeg ikke få understrekt nok om hvor presserende det er å få foretatt levekårsundersøkelser, etterfulgt av godt planlagte og individuelt tilpassede tiltak, i form av tilrettelegging. Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven sier at alle har rett til likestilling uavhengig av funksjonsevne, og at likestilling innebærer likeverd, like muligheter og rettigheter, tilgjengelighet og tilrettelegging. Det står ikke at alle må bli så normale de kan før de kan få slippe til. Derfor blir det viktig å se på mulighetene for tilrettelegging.
 
Tilrettelegging
Tiltak for mennesker med lavtfungerende autisme.

 
Denne gruppen vet jeg ikke så mye om, men i henhold til hva vernepleier/forfatter Thomas Owren og hva han skriver, for eksempel her: http://steinkjelleren.no/resources/Owren_2011_Nevrodiversitet_naa.pdf så er det kanskje ikke så stor forskjell på mennesker med høytfungerende autisme/asperger syndrom og mennesker med såkalt lavtfungerende autisme. Først vil jeg si at jeg liker ikke begrepsbruken. Fordi man vet ikke egentlig så mye om fungeringsgraden, ut av hva jeg har skjønt av å selv lese litt om emnet. Lavtfungerende betyr kanskje bare at den verbale språkevnen er begrenset eller ikke tilstedeværende, men at utfordringer i tilværelsen kan være av noenlunde samme art som for såkalt høytfungerende. Imidlertid at det finnes større begrensninger i tilværelsen til mennesker med såkalt lavtfungerende autisme.
 
Og også ganske enkelt fordi jeg misliker den måten å karakterisere andre mennesker, det er negativt ladet å bruke sånne merkelapper på andre mennesker, bare fordi man ikke skjønner seg på annerledesheten.
 
Tror det kan være verdt å minne om Ashleigh Brilliant:
 
«Jeg forstår ikke deg. Du forstår ikke meg. Er det mer vi har felles?»
 
Utagerende atferd tror jeg i svært stor grad bør ses på som et uttrykk for frustrasjon over å ikke få gjort seg forstått på andre måter, og at det ergo er sosialt betingete reaksjonsmåter.
 
Se: http://autismeforeningen.no/tema/voksenliv/a-bli-gammel-med-autisme.html
  
Tiltak for mennesker med asperger syndrom/høytfungerende autisme.
 
Ut av hva jeg selv har skjønt, eksisterer det ikke store forskjellen på diagnosene asperger syndrom og høytfungerende autisme, og det vil uansett kanskje snart bli foretatt en justering i diagnosebeskrivelsene og kriteriene, slik at diagnosene asperger syndrom, høytfungerende autisme og atypisk autisme blir slått sammen til felles diagnose. Begrepene blir i dag brukt om hverandre.
   
Alle mennesker trenger trygghet.
 
Det med trygghet, det er uansett ikke enkelt å oppnå. Selv så anser jeg at det skipet har seilt for lenge siden, jeg kan kanskje aldri oppnå full trygghet, noen gang, ikke engang materielt, for stadig vekk så bekymrer jeg meg for økonomien min.
 
Men jeg er tryggere nå, enn hva jeg for eksempel ville vært i en midlertidig stilling. Og skrev en artikkel om dette i radikalportal.no
 
Se her:
http://radikalportal.no/2014/12/18/jeg-vil-ikke-henge-som-en-sur-eplekart-pa-arbeidsministerens-gren/
 

Opplevelsen som jeg har, er imidlertid at jeg blir straffet for å være født akkurat sånn som jeg er, i form av å ikke kunne følge velstandsutviklingen i resten av samfunnet.
 
Jeg synes at respekt kommer først.
 
Respekt og verdighet:
 

  1. Respekter sosial tilbaketrukkenhet. Tilbaketrukkenheten skyldes sannsynligvis at man må beskytte hjernen for inntrykk, fordi verden har blitt for overveldende. Man velger selv når man vil komme ut av tilbaketrukkenheten.
     
  2. Bruk ikke tvang. Hverken fysisk eller psykisk. Annet enn hva som er strengt nødvendig for å beskytte andre menneskers fysiske helse. Tvangsbruk undergraver tillit og verdighet.
     
  3. Respekt behovet for rutiner i hverdagen, det er stressreduserende. Man har stort behov for forutsigbarhet i livet.
     
    Som eksempel på dette, så får jeg selv store vansker hvis det skjer noe uforutsett, sånn som for eksempel at mobiltelefonen streiker. Selv om dette forholdsvis lett kan løses neste dag. Eller at jeg får beskjed om noe sosialt neste dag som det er forventet at jeg skal delta i, og ikke får nok tid til å forberede meg mentalt.
     
    Sånt noe kan holde meg våken om natta.
     
  4. Trygge, støyfrie og ordnede boforhold. Botrening, men allerhelst bohjelp, tror jeg kanskje, for å lage rom for særinteressene.

 5. Trygg inntekt. Mange av oss har midlertidige inntekter, noe som jeg mener er direkte menneskerettighetsstridige ordninger, fordi det i større grad enn for andre mennesker medfører langvarig stress og utsatthet for psykiske og fysiske lidelser. Det har nøye sammenheng med punkt nr. 3.
 

  1. Unngå krav til konformitet. Respekter individualismen i blant oss.
  2. Kulturelle opplevelser. I henhold til menneskerettighetene: å kunne få de samme livsberikende opplevelser som andre mennesker.
  3. Sensoriske utfordringer: utvikling av fellesarenaer for mennesker med autisme i form av universal utforming. Det kan for eksempel KANSKJE være en tanke å forby bakgrunnsmusikk på cafeer og restauranter, dette er belastende for oss, for eksempel når vi skal møtes. Eller ihvertfall at det kan finnes cafeer og restauranter som ikke har bakgrunnsmusikk.
     
  4. Mobiltelefon som hjelpemiddel: nå skal det visstnok kunne finnes mobiltelefoner med tolkehjelp-funksjoner.

Arbeidslivsressurser og utvikling av disse:
 
1.Bruk ikke tvang for å veilede i hht særinteresser. Selv tror jeg det kan være greit å motivere til arbeidsrettede interesser ved for eksempel å appellere til konkurranseinstinktet eller kunnskapstørsten som finnes i blant oss mennesker (både autister og ikke-autister).
 

  1. Finne og utvikle særinteresser som samfunnet kan benytte seg av.
      
  2. Tolkehjelp/tolketjeneste i kommunikasjon med andre, i jobbintervjuer o.l.
     
    Selv har jeg som særinteresser psykologi, menneskerettigheter, maling på lerret, musikk og kunst. Dette er ting jeg bruker svært mye tid og er intenst opptatt av, en interesse av gangen, og jeg veksler mellom interessene mine.
     
    Min egen interesse for maling på lerret er noe jeg selv kunne tenkt meg å få videreutviklet, men sånn som det er nå, er det noe som det er vanskelig å få tilrettelagt for, jeg måtte da ha tatt kunstutdanning i Oslo, og det får jeg ikke til, rent praktisk sett, det har også et økonomisk aspekt.
     
    Og om en av særinteressene som har å gjøre med ekstremt god hukommelse, interessen for telefonkataloger:
     
    Det med å ha særinteressen telefonkatalog, den kan benyttes, den, i arbeidslivet.
     
    Noen mennesker med autismespekterforstyrrelser, inkludert asperger syndrom, kan ha svært god hukommelse. 

Dette er en egenskap som helt klart kan benyttes, ikke minst i det offentlige, men også i det private næringsliv.
 
Selv har jeg jobbet i sosialtjenestens arkiv her lokalt, en tiltaksjobb/attføring. Der har man god nytte av å ha god tallhukommelse, faktisk ble det bemerket av flere sosialarbeidere, at de var imponerte over hvor kjapt jeg fant frem i arkivet, som er tallbasert. De av brukerne som var gjengangere i arkivet, de kunne jeg ofte tallet på, og trengte derfor ikke å slå dem opp via arkivnøkkelen, men kunne plukke permene direkte ut av arkivet. 
 
Da går jo ting raskere.
 
Det med arkiv og det å journalføre og arkivere, det ble for ensformig for meg, Så jeg slet meg ut på det.
For meg var ikke det noen god løsning, i lengden, for å benytte tiden og ressursene mine best. Men for andre, så kan det nok kanskje utgjøre en løsning.
 
Så jeg tenker at ved ethvert NAV-kontor/kommune kunne autister/mennesker med asperger syndrom vært ansatt, og at man tillater og tilrettelegger selvstendig arbeid uten krav om å være sosial, eller at man kan tilby en grad av sosial skjerming.
Og i det private næringsliv, å finne egnede oppgaver der man trenger mennesker som jobber selvstendig.
 
Det finnes også dataoppgaver som er av en slik art, at man kan bruke den verdifulle ressurs det er å ha ekstremt god tallhukommelse og språkhukommelse, også.
 
Her er også en link til noe av hva Autismeforeningen i Norge har om emnet:
 
http://autismeforeningen.no/tema/tiltak-tilrettelegging
 
Noe av utfordringen med det som skrives av fageksperter hva angår tilrettelegging og tiltak, synes jeg, er at det ofte er fokusert på at mennesker med asperger syndrom nærmest på død og liv skal lære seg å fungere bedre sosialt, og dermed gli bedre inn i skole, arbeidsliv og samfunn for øvrig.
 
Det tror jeg er et feilgrep i seg selv, jeg tror kanskje man heller må satse mer på utvikling og å få benyttet særinteressene bedre, fordi det er der de store ressursene iblant oss er.
 
Hovedmålsettingen må være å få mening, mål og lykke i tilværelsen for det enkelte individ.
 
Ellers blir det for stor oppmerksomhet gitt til de negative aspektene av hva det er å ha asperger syndrom, og man glemmer fordelene.
 
 Det er ikke sånn at mennesker med asperger syndrom/autisme ikke har behov for sosial omgang, men kan bli mentalt slitne av det, så det må ikke være krav befestet til det.
 
Se også denne video her (en bemerkning jeg kan ha til videoen, er at man blander religion/Gud inn i den, men ut over det, syns jeg den kan være nokså greit beskrivende):
 
https://www.youtube.com/watch?v=F1SoL4UfPNI
 
Jeg ønsker et varmere, mer inkluderende samfunn.
 

Terje Vigen

       

Det bodde en underlig gråsprengt en

på den ytterste, nakne øy; –

han gjorde visst intet menneske mén

hverken på land eller sjø;

dog stundom gnistret hans øyne stygt, –

helst mot urolig vær, –

og da mente folk, at han var forrykt,

og da var det få, som uten frykt

kom Terje Vigen nær.

Han var i sin ungdom en vill krabat,

kom tidlig fra far og mor,  

og hadde alt døyvet mang en dravat

som yngste jungmann ombord.     

Siden han rømte i Amsterdam,      

men lengtet nok hjem tilslutt,        

og kom med «Foreningen», kaptein Pram;  

men hjemme var ingen, som kjente ham,    

som reiste som liten gutt. 

Nå var han vokst seg smukk og stor,         

og var dertil en velkledd knekt.      

Men døde var både far og mor,     

og sagtens hans hele slekt.          

Han sturet en dag, ja kan hende to, –         

men så ristet han sorgen av.        

Han fant ei, med landjorden under seg, ro;  

nei, da var det bedre å bygge og bo           

på det store bølgende hav!    

Et år der etter var Terje gift, –       

det kom nok på i en hast. 

Folk mente, han angret på den bedrift,       

som bandt på et sett ham fast.      

Så levde han under sitt eget tak    

en vinter i sus og dus –   

skjønt rutene skinte, som klareste dag,       

med små gardiner og blomster bak,

i det lille rødmalte hus.    

Da isen løsnet for mildværs bør,    

gikk Terje med briggen på reis;     

om høsten, da grågåsen fløy mot sør,        

han møtte den underveis.

Da falt som en vekt på matrosens bryst:     

han kjente seg sterk og ung,         

han kom fra solskinnets lysende kyst,        

akter lå verden med liv og lyst, –   

og for baugen en vinter tung.        

De ankret, og kammeratene gikk   

med landlov til sus og dus.

Han sendte dem enda et lengsels blikk,      

da han stod ved sitt stille hus.       

Han gløttet inn bak det hvite gardin, –        

da så han i stuen to, –     

hans kone satt stille og hespet lin, 

men i vuggen lå, frisk og rød og fin,

en liten pige og lo.          

Det ble sagt, at Terjes sinn med et 

fikk alvor fra denne stund.

Han trellet og slet, og ble aldri trett 

av å vugge sitt barn i blund.          

Om søndagskvelden, når dansen klang      

vilt fra den nærmeste gård,          

sine gladeste viser han hjemme sang,        

mens lille Anna lå på hans fang     

og dro i hans brune hår.  

Så lakket og led det til krigens år

i attenhundre og ni.

Enda går sagn om de trengsels-kår,

som folket da levde i.

Engelske kryssere stengte hver havn,

i landet var misvekst og nød,

den fattige sultet, den rike led savn,

to kraftige arme var ingen til gavn,

for døren stod sott og død.

Da sturet Terje en dag eller to,

så ristet han sorgen av;

han mintes en kjenning, gammel og tro:

det store bølgende hav. –

Der vest har enda hans gjerning liv

i sagnet, som djerveste dåd:

«da vinden kulet litt mindre stiv,

Terje Vigen rodde for barn og viv

over havet i åpen båt!»

Den minste sjekte, som var å få,

ble valgt til hans Skagensfart.

Seil og mast lot han hjemme stå, –

slik syntes han best bevart.

Han mente nok, Terje, at båten bar,

om sjøen kom litt på tvers;

det jydske rev var vel svært å gå klar, –

men verre den engelske «Man of war»

med ørneøyne fra mers.

Så gav han seg trøstig lykken i vold

og tok til årene hvast.

Til Fladstrand kom han i god behold

og hentet sin dyre last.

Gud vet, hans føring var ikke stor:

tre tønner bygg, det var alt;

men Terje kom fra en fattig jord, –

nå hadde han livsens frelse ombord;

det var hustru og barn det gjaldt.

Tre netter og dager til toften bandt

den sterke modige mann;

den fjerde morgen, da solen rant,

han skimtet en tåket rand.

Det var ikke flytende skyer han så,

det var fjell med tinder og skar;

men høyt over alle åsene lå

Imenes-sadlen bred og blå.

Da kjente han, hvor han var.

Nær hjemmet var han; en stakket tid

han holder enda vel ut!

Hans hjerte seg løftet i tro og lit,

han var nær ved en bønn til Gud.

Da var det som ordet frøs på hans munn;

han stirret, han tok ikke feil, –

gjennom skodden, som lettet i samme stund,

han så en korvett i Hesnes-sund

at duve for bakkede seil.

Båten var røpet; det lød et signal,

og det nærmeste løp var lukt;

men solgangsvinden blafret skral, –

mot vest gikk Terjes flukt.

Da firte de jollen fra relingens kant,

han hørte matrosenes sang, – –

med føttene stemte mot sjektens spant

han rodde så sjøen fosset og brant,

og blodet fra neglene sprang.

Geslingen kalles de blinde skjær

litt østenfor Homborg-sund.

Der bryter det stygt i pålandsvær,

under to fot vann er der bunn.

Der sprøyter det hvitt, der glitrer det gult,

selv stilleste havblikksdag; –

men går enn dønningen aldri så hult,

innenfor er det som oftest smult,

med brekkede bølgedrag.

Dit inn Terje Vigens sjekte for

lik en pil mellom brått og brann;

men bak etter ham, i kjølvannets spor,

jog jollen med femten mann.

Da var det han skrek gjennom brenningens sus

til Gud i sin høyeste nød:

«innerst der inne på strandens grus

sitter min viv ved det fattige hus,

og venter med barnet på brød!»

Dog, høyere skrek nok de femten, enn han:

som ved Lyngør så gikk det her.

Lykken er med den engelske mann

på rov mellom Norges skjær.

Da Terje tørnet mot båens topp,

da skuret og jollen på grunn;

fra baugen bød offiseren «stop!»

Han hevet en åre med bladet opp

og hugg den i sjektens bunn.

Spant og planker for hugget brast,

sjøen stod inn som en foss;

på to fot vann sank den dyre last,

dog sank ikke Terjes tross.

Han slo seg gjennom de væpnede menn

og sprang over esingen ut, –

han dukket og svømte og dukket igjen;

men jollen kom løs; hvor han vendte seg hen

klang sabler og rifleskudd.

De fisket ham opp, han førtes ombord,

korvetten ga seierssalutt;

akter på hytten, stolt og stor,

stod sjefen, en attenårs gutt.

Hans første batalje gjaldt Terjes båt,

derfor kneiste han nå så kjekk;

men Terje visste ei lengere råd, –

den sterke mann lå med bønn og gråt

i kne på korvettens dekk.

Han kjøpte med tårer, de solgte ham smil,

de ågret med spott for bønn.

Det kulet fra øst, til havs med il

stod Englands seirende sønn.

Da tidde Terje Vigen; nå var det gjort,

nå tok han sin sorg for seg selv.

Men de, som ham fanget, fant sært hvor fort

at noe var likesom været bort

fra hans pannes skyete hvelv.

Han satt i «prisonen» i lange år,

der sies, i fulle fem;

hans nakke bøyde seg, grått ble hans hår

av drømmene om hans hjem.

Noe han bar på, men ga ei beskjed, –

det var som hans eneste skatt.

Så kom attenhundre og fjorten med fred;

de norske fanger, og Terje med,

førtes hjem på en svensk fregatt.

Hjemme ved bryggen han steg i land

med kongens patent som los;

men få kun kjente den gråsprengte mann,

som reiste som ung matros.

Hans hus var en fremmeds; hva der ble av

de to, – han der inne erfor:

«da mannen forlot dem og ingen dem ga,

så fikk de til slutt en felles grav

av kommunen i fattigfolks jord.» –

Årene gikk og han røktet sin dont

som los på den ytterste ø;

han gjorde visst intet menneske vondt,

hverken på land eller sjø;

men stundom gnistret hans øyne stygt,

når det brøt over båer og skjær, –

og da mente folk, at han var forrykt,

og da var der få, som uten frykt

kom Terje Vigen nær.

-Henrik Ibsen.

       

        

Fremhevet

Upålitikerne og bevegelsesfriheten! Og urett-staten vår.

Navskandalen går sin gang, nå er det en rapport fra 2014 som man ikke vil at vi som folk skal ha innsyn i, ei heller stortingspolitikerne som tross alt er valgt inn av oss, folket.

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/gEkPl1/sv-tar-opp-hemmelig-trygderapport-i-kontrollkomiteen?fbclid=IwAR34J3rTBCyJumZHG2lKeqw7VJ_As7_2XjQviz6D0u_h8r2m8AM0Tz3WVdI

Jeg respekterer at det kan finnes interne ting som folk flest eller stortingspolitikerne, for den del, ikke nødvendigvis skal måtte ha innsyn i, men altså, altså dette her, det må da kunne offentliggjøres, eller er det sånn at for å ha bevegelsesfrihet her i landet, så må man først og fremst være frisk, og ikke funksjonshemmet på noe slags vis?

Selv har jeg vært mye isolert i mitt private liv, og til slutt gikk det mot full hjertestans for mitt vedkommende, det å være så begrenset i min egen bevegelsesfrihet av både mentale og fysiske årsaker. Jeg ble satt i kunstig koma, og alt i alt tilbrakte jeg deretter 5 uker i koma og respirator. Så muskelmassen min svant hen.

Bare å rulle rundt i senga ble nærmest uoverkommelig, for ikke å snakke om å få reist seg opp i sittende stilling, noe jeg fremdeles strever litt med.

Jeg gleder meg allikevel over fremgangen, så mye, faktisk, at jeg måtte ta en mobiltelefonvideo av å ha tatt mine første skritt med stokk (denne gang), og jammen fikk jeg de samme tilropene som man forventer at ethvert lite barn får, også, det strømmet mot meg fra folka på medisinsk avdeling: «Så flink du er» og liknende. ❤

Frihet er det stort å ha!

Nå er jeg fremdeles på opptrening, men har kommet hjem til leiligheten min.

Og lengter til neste fisketur, heldigvis kan den fisketuren foretas innenlands og i nærheten.

DETTE LANDET ER IKKJE EIT FENGSEL
Dette landet er ikkje eit fengsel
Teoretisk kan du dra kvar du vil
Om direktørane ser positivt på utviklinga
står det deg alltids fritt å meine noko anna
Alle kan klatre ein stubb i systemet
Dersom dei sver at det ikkje finst skilnad og klasser
kan dei iallfall bli underbetjentar
Mest sjølvfortent er det framleis å hamne på botnen
Reglementet er liberalt
Kulturaktivitetar for alle
er jamstelt med roande piller og sprøyter
Demonstrasjonar er tilletne
Aggressiviteten treng sine kanalar,
demokratiet sitt alibi

Ungdomsopprør i ulike retningar
er så å seia ønskeleg
Berre det ikkje får ei retning
Og berre ikkje dei nøvendige
dei som held hjula i gang
set seg og krev sin rett,
ein fridom som trugar systemets grunnlag

Da blir det mumlande samtaler på det hemmelege
kommunikasjonsnettet
og skjerpa vakthald
Brått ser dei innesperra
vakttårna, piggtråden, murane, schäferane
og eit veltrimma terrorpoliti
– Arnljot Eggen (1923 – 2009)

Din tanke er fri - Alf Cranner: