Det er en del jeg ikke skjønner meg på, har jeg etter hvert forstått. Jeg kan eksempelvis ikke med mitt bare meg skjønne at EIBI/ABA skal kunne være gode metod(er) å «behandle» autisme med. Selv om all ekspertise i verden ser ut til å tro det. Så hva tror du om denne type «behandling» som her i filmen om en autistisk gutt på 3 år, som gjennomgår EIBI, en pedagogisk metode som jeg i likhet med en del andre ikke nøler med å kalle «valpetrening», og noe som etter min mening ikke burde foregå. Overfor noen mennesker. En film her; NRK TV – Ervin

 Men EIBI (Early Intensive Behavioral Intervention ser allikevel ut til å være gjengs «behandling» hva angår autisme (tunge autismetilstander) i Norge (og utenlands). Man skulle tro det var kriminelt å være født autistisk? Og ha normaladferden til en som er nettopp det, autistisk!? Jeg er allikevel enig i noe av det, sånn som å unngå aggressive handlinger mot en selv og andre, altså selvdestruksjon. Men jeg tror det skulle kunne finnes bedre metoder enn å belønne barnet med rosiner eller annet godteri for såkalt «normaloppførsel» For meg ville dette neppe fungert, allikevel, da jeg selv var barn. For hadde jeg satt meg noe i hodet, så kunne mor og far tilby gull og grønne skoger, men så jeg ingen fornuftig rasjonell grunn til å gjøre som de ville, så gjorde jeg (visstnok) som jeg selv ville. Så sta var jeg og er jeg.  Jeg foreslår annen form for distraksjon fra hva det nå enn er det autistiske barnet foretar seg, som er skadelig for en selv og andre.

Jeg har ikke tro på lydighetstrening, for man får ikke plassert mer i en kopp enn det koppen kan holde, forsøker man noe annet, så vil det på ett eller annet tidspunkt renne over. Og i menneskelig forstand kan dette at begeret renner over fort utgjøre noe som det kan være svært vanskelig å komme seg ut av. Særlig for autistiske mennesker, tror jeg.

Jeg har imidlertid svært god tro på kreative aktiviteter, særlig for autistiske barn, som gir en trygg kanal for å kunne bearbeide og gi uttrykk for følelser, både de negative og de positive følelsene. Og utvikling av sunne, morsomme interesser.

Jeg tror foreldre flest, ikke bare autismeforeldre, men også autismeforeldre bør spørre seg selve: Hvordan kan barnet mitt forbli og bli lykkelig, ikke først og fremst hvordan kan barnet mitt bli mest mulig funksjonabelt. For det er å ha lykken i livet som er det viktigste. Det er kanskje ikke alt man bør bry seg borti?

Her Alf Prøysen (i Knut Anders Sørum sin stemmeprakt) med sin «intimsone» (berøringssone) i Spelledåsen: https://www.youtube.com/watch?v=SOonAvtAxYY

Å distrahere noen skulle vel ikke være så vanvittig vanskelig? Særlig små barn? Der måtte de av dere som er fagmennesker virkelig kunne komme opp med noe bedre enn EIBI/ABA (anvendt adferdsanalyse). Tror altså jeg. Musikk og sang-«terapi «har vist seg nyttig, blant annet. Jeg tror jeg ville foretrukket å kalle det musikk og sanggrupper, jeg da, men… Og akkurat hva slags type kreative aktiviteter som passer den enkelte, det kommer an på evner og forutsetninger, (man bør kanskje helst ikke plassere tonedøve i musikk og sanggrupper).

Her noen linker der det kommer motargumenter mot EIBI/ABA (anvendt adferdsanalyse), de fleste av disse linkene fra autistisk hold.

Her, først, om opphavet til ABA/EIBI, og dermed også J. Rotenberg senteret i Canton, Massachusetts sin versjon av anvendt adferdsanalyse, som fremdeles torturerer sine elever i siger og skriver 2023, med isolasjon, matdeprivasjon og elektrisk sjokk uten bedøvelse (må altså ikke forveksles med den type elektrosjokk som benyttes under narkose(bedøvelse, DETTE HER er elektriske støt som straff for typisk autistisk oppførsel). Og ikke bare ved autistisk problemadferd, men så å si all typisk autistisk oppførsel, samt en del normaladferd, også, sånn som å stå opp fra en stol uten tillatelse, la være å ta av seg utejakka, samt alle de støtene som skjer natterstider ved den institusjonen, enten ved at personalet «tilfeldig»? kommer borti fjernkontrollene sine (feiltrykk) eller ved teknisk feil. Her om det: Tortur som terapi – Dagsavisen      

og her en yotubevideo om ei som flyktet fra J.R. senteret.

(8) Escaping The Judge Rotenberg Center – YouTube  HUN stiller seg allikevel ikke negativt, egentlig, til ABA som sådan, men syns naturlig nok at slik type ABA som finnes på JR senteret er totalt forkastelig. Her litt mer om ABA/EIBI

I 2020 skjedde det noe positivt noe, i det slike former for elektriske apparaturer (GEDs) ble forbudte av FDA i Washington. Men en føderal domstol opphevet dessverre det forbudet like etterpå, fordi den mente at FDA ikke hadde jurisdiksjon over Massachusetts. Så derfor er det visst fremdeles fullt lovlig å torturere (etter FN sine definisjoner av tortur) autistiske mennesker, uavhengig, også, av autistisk grad, i Massachusetts. Så det er godt man bor i Norge, for her kan vel ikke sånt noe skje`? Eller kan det? Løvaas (opphavet til anvendt adferdsanalyse ABA/EIBI) var jo født norsk, han, selv om han etter hvert flyttet til USA, der han på 60, 70 og begynnelsen av 80 tallet torturerte sine autistiske elever/pasienter/barn med elektriske støt (blant annet).

Jeg tror nemlig jeg forlengst har sluttet å forundre meg over hva som kan skje eller ikke skje, selv i kommuneNorge.

Jeg har selv dårlig helse for tida, den 23 august i fjor (altså 2022) fikk jeg full hjertestans, de fant meg blå i senga på medisinsk post på sykehuset. Jeg hadde blitt innlagt dagen før med hjerteflimmer, og trodde selv, og det trodde visst de på sykehuset her i Kongsberg, også, at det eneste som skulle til var justering av medisinene mine, eller eventuelt å restarte hjertet mitt, for å oppnå vanlig rytme. Men jeg fikk antakeligvis et nytt hjerteinfarkt, som gjorde at hjertet stanset. Det tok dem 15 min å gjenopplive meg, og siden var jeg hele 3 uker i kunstig koma, deretter 2 uker i respirator. Jeg ble satt til fysioterapi umiddelbart etter at jeg våknet igjen. Men livet mitt er fremdeles tungt, muskulært sett. Hjernen min er imidlertid den samme, tror jeg. Muligens fordi de satte meg i koma umiddelbart etter å ha fått gjenopplivet meg. Jeg hadde da, inkludert det hjerteinfarktet på morgenen den 23 august, hele 3 hjerteinfarkt det året.

Ett samtidig som jeg fikk covid 19 i februar, ett i mai, og altså det hjerteinfarktet (antakelig, de vet ikke helt, tror jeg, men journalen min sier det er det som var grunnen) som stanset hjertet mitt.

Er det det at vi ikke er verdt like meget som andre mennesker, eller hva er dette? Og husk jeg ikke fikk autismediagnose før jeg var 35, OG at jeg alltid har vært åpen om å ha asperger, fordi jeg ikke så noen grunner, naive meg, til å la være å være åpen om det. Absolutt INGEN, siden dette jo er medfødt, liksom! Men NÅ ser jeg mange, jeg tror det er fordi folk er redde annerledeshet. Her også en god artikkel om akkurat det (syns jeg). Annerledes-landet liker ikke annerledeshet (aftenposten.no)

Jeg burde ikke være redd for å avsløre for andre hvem jeg er! Altså hvilken identitet jeg besitter.

Selv har jeg også skrevet om å være usynlig, noe jeg noen ganger (svært ofte) skulle ønsket at jeg var, på sett og vis, samtidig som jeg også ønsker å være synlig. Ikke logisk, med andre ord… det går ikke an å få begge deler, liksom. Usynlig – Ninnorskabloggen (hannekarisblogg.net)

Men noen ganger, ikke så rent sjeldent, føler jeg meg usynliggjort. Det er ikke ofte man hører om autisme, ei heller andre funksjonshemminger, sånn sett, så jeg skjønner det sånn at oss  som er funksjonshemmede (alle inkludert, ingen nevnt, ingen glemt) ønsker man å usynliggjøre!

Om den sosiale modellen å betrakte funksjonshemming (gapmodellen) her: https://www.kunnskapsbanken.net/wp-content/uploads/2019/03/Funksjonshemning-og-gap-modellen-forelesning-av-Peter-Hjort-170504.pdf og også nevnt her:

For ja, autisme er et handikapp, og til tross for Greta Thunberg, (og Eminem) som folk roper opp om opp og ned om og i mente at ikke har noe handikapp, HUN også har et handikapp, for autisme ER et handikapp, selv om det skulle være så å si usynlig. Og har Eminem asperger (jeg vet ikke om han har noen offisiell diagnose stilt av en fagperson), så har HAN også et handikapp! Selv om han vel er multimillionær. Go figure! Men sånn er det altså. Det er til og med et multifasettert handikapp som påvirker alle livets områder.

Eminem med «Legacy»:

https://www.youtube.com/watch?v=7csKaIhn8NY

Selv har jeg ujevn evneprofil, noe jeg har skjønt det dithen at GT også har. Så det er vanskelig, henimot umulig, for andre å skjønne hva det er vi strir med, tror jeg bestemt. Jeg vet ikke engang helt selv, og dermed er det også veldig vanskelig å formidle. Jeg vet i grunnen nesten bare at jeg blir fort sliten når jeg er sammen med andre, sliten i topplokket, noen ganger helt segneferdig sliten, og allikevel er det ikke aldeles sikkert at noe som helst av dette synes det minste utenpå! Ikke engang at hjernen min tar seg «pauser» uti det «ytterste rom». Noe hjernen min nok alltid har gjort. En gang på barneskolen brukte jeg visstnok en hel time på å få skrevet ned et 8-tall… og folk så på meg som passelig distre, tror jeg, for det meste. Og noen ganger kunne jeg bli uforklarlig sint.  Hjemme, vel å merke, aldri på skolen. Der var jeg redd. Mye redd alle andre. Og jeg tror det var og er legitimt og fullt ut logisk av meg å være redd andre, hva annet kan man egentlig være, når man ikke skjønner seg på dem? Og/eller skjønner seg i særlig grad på eget sinn? Se gjerne Musa og sukkertøyboksen, samt Krigen i huet og Trappa uten heis. Og les/hør også gjerne om det dobbelte empatiproblemet.

Kort om autisme, her, av autistisk youtub’er Amythest Schaber: