Reklamer

Snipp, snapp, snute, du er ute.

Noen ganger kommer man over noe artig noe, når man googler etter noe helt annet. Så her en mulig forklaring på en av våre barneregler, i hht dette jeg da fant, så stammer regla fra ca. 900-tallet, og altså vikingtida i Norge, og omhandler leidangen, et forsvarsverk av båter når det kom fiender som man måtte forsvare Norge og kystlinja imot. Elle melle deg fortelle, det betyr å tenne ild på vetene (vardene) som da altså varsler om fiendtlige skip i sikte. Skipet går, ut i år, betyr at forsvarsskipene setter ut av havn. Det var bruk av årer på skipene, og man satt da rygg i rand, to i spann. Og snipp, snapp, snute, det er et år på en primstav, antakeligvis. Sånn at det betød, da, antakeligvis, at man da var ute på leidangen i ett år, hvis man altså ble valgt ut til å måtte være med.

Akkurat den aksjonsformen, å tenne varder, husker jeg også var brukt mot GAT og den avtalen der, i 1994 eller 95 eller deromkring, nå WTO, og enslags forløper til det med TISA/TTIP. Da ble det tent varder, husker jeg. 🙂 

Wikispaces Barnesanger.

Se også: Knut Nærum: artikkel i dagbladet om TISA/TTIP

 

 

Fremhevet

Fordi du fortjener det?

Hender det du syns at ting tilter? Jeg syns det. Si at du kommer på besøk hos en venn som du ikke har sett på endel år. Midt på veggen hans, der henger det et bilde. Ett bittelite bilde på en kjempesvær vegg. På toppen av alt henger bildet skjevt. Det tilter. Eller du sitter på en restaurant og ser rett på et landskapsmaleri, der kunstneren ikke har malt inn skygger under trærne. Da tilter både det og jeg, nærmest….alvorlig talt, har man ikke sett at det er skygger under trær? Hvor skal en stakkar finne skygge for sola foruten skyggene under trærne, liksom……

Eller noen har laget en dekorasjon, og det er overvekt av blomster på den ene siden, og så og si intet på den andre siden. Det tilter. Og slik er det jammen med verden vår, også, den tilter, siden 1% av jordas befolkning besitter 99% av ressursene, og så syns endel at det fortjener den ene prosenten å ha, også. Her om dagen skrev jeg det rett ut, til en innvandringskritisk herremann som ville ha det til at asylsøkere var kriminelle, at hva er det som gjør at nettopp du syns du fortjener å bo her? For meg så tilter det. Gjør det det for deg, så er vi nok enige om at jorda tilter, den og. Vi har visst malt oss inn i et hjørne, alle mann alle, nå når klimaet er blitt som det er blitt. Men fortsatt god advent, alle sammen i vår tiltende verden.  

 

The emperors new clothes rap

Fremhevet

Spurvehjertet

Et spurvehjerte bever. I frost og vind, fryser. Skjelver. Skjørt, sart, og stille bankende i en spurvekropp. Kroppen min kan neppe liknes med noen spurv, men hjertet mitt kan kanskje. Litt for skjørt for verden. Så det er tryggest inne. Innendørs, utenfor rekkevidden av kikkende, kanskje dømmende, blikk. I utenforskapet innendørs. Jeg tror det finnes mange spurvehjerter her i verden. Hvis kropper ikke har altfor spisse albuer til å komme seg ut, opp og fram. Mange spurvehjertebarn av menneskearten.

Det er vanskelig å plassere asperger syndrom (AST) noe steds hen. Det er psykisk, det er funksjonshemmende, men det er ikke en psykisk funksjonshemming, idet intelligensen for øvrig er normal. Sånn at man er utenfor alt og alle, liksom, det finnes ingen boks man egentlig passer inn i. Normal, men allikevel ikke helt. Utenfor alle maler, liksom. Både veldig A4, såpass A4 at det blir en sta form for A4, men allikevel slett ikke A4. Søkende, og alltid spørrende.

Men er man så en spurv, da, med spurvehjertet sitt, så er man allikevel fullt menneskelig.

Som barn identifiserte jeg meg bittelittegrann med tullingen, jeg så noen få likhetstrekk, men allikevel ble det ikke helt sånn det var, heller. Langtderifra. Så jeg undret meg. En annen med asperger, han skrev en gang, på en autismeside her på internett, at som barn undret seg han over hvordan det kunne ha seg slik at alle mennesker var redd alle andre mennesker. Hva var vitsen med å ha skapt mennesket slik, liksom? Men senere så oppdaget han kanskje at slik var ikke alle mennesker, ikke alle var redd alle? Eller er det sånn, at alle er redd alle, men at noen bare behersker det bedre enn andre? Sånne spørsmål kan man ha.

Men Tullingen er ei fin vise, en av de som Alf Prøysen samlet i et norsk ukeblad, under en spalte som het noe sånt noe som Gamle viser.

 

Se også: Tillit og sårbarhet. Og spurven.  Og Stemorsblomsten, løvetannen og andre blomster

 

Dette som gjør oss til mennesker

aspergerinformator

Da jeg ble født, sa jordmoren: Det ble ei jente! Og den jenta var meg. De skulle finne navn til meg, mamma og pappa. Menneskebarn får menneskenavn og selv om mitt navn også er navnet til Prøysens hare, passer det godt på mennesker.

Helene betyr den strålende. Men på veien til å bli dette mennesket jeg var født til å være, ble det en evig kamp. Jeg ville ikke ha menneskelige behov. Et menneske trenger mat, søvn og kjærlighet. Og å gå på do.

På skolen verken spiste jeg eller gikk på do. Men jeg var menneske likevel, med de grunnleggende behov for søvn og mat når jeg kom meg hjem i mitt trygge hus, som var eid av mine foreldre. Det var huset vårt, det. For mennesker flest, passer ikke til å være uteliggere. Vi er ikke urfolk lenger.

Vi trives i en komfortsone, vi menneskeskapninger. Det mystiske er…

Vis opprinnelig innlegg 184 ord igjen