Fremhevet

Politikernes og trygdevesenets klokkertro: Helbredelse av ren og skjær viljekraft?

I 1967, noen få måneder før jeg ble født, trådte folketrygden, en statlig forsikringsordning, i kraft. Nærmere bestemt 1. jan. 1967.

Ca et halvår senere så jeg dagens lys. Senere har det hendt jeg har skreket en del, også, noen ganger på innsiden, andre ganger i form av dørslamring og høy innestemme. Mine foreldre oppdaget nokså tidlig at jeg hadde visst et temperament. Far kalte meg frøken Snurpisus. Om dette sinnet mitt strengt tatt er verre eller bedre enn andre vites ikke. Men jeg har også tidvis fått høre at jeg kan være svært så tålmodig. Og jeg ble nokså tidlig klar over verdien av å smile, selv om det på innsiden min ikke alltid føltes som jeg hadde noen verdens grunn til å gjøre nettopp det, smile.

Kanskje har virkelig Eminem (han har selv oppgitt å ha asperger syndrom, siden 2013) et poeng i det å være født forbannet med forbannelsen til å bare kunne banne, selv om jeg personlig tror jeg faktisk har et lyst sinn, og har hatt det hele tiden, og at jeg tidvis ennå ser optimistisk på tilværelsen.

Eminem – The Way I am ( Uncensored Lyrics ) – YouTube


Jeg bekymret meg allikevel svært tidlig over fremtida, og kan ikke huske annet enn at jeg faktisk gruet meg til å bli ordentlig voksen, og måtte klare meg selv. Noe jeg i ettertid har sett, til fulle, at ikke var ubegrunnet. Det tok allikevel 35 år fra jeg ble født, til jeg ble bedømt til å ha asperger syndrom, angst, og befinne meg, altså, på autismespekteret. Og etter hvert også bedømt til å bli inkludert i NAV sine statistikker over unge uføre.

Her om hvem som er unge uføre, der det hele tiden siden jeg fikk uføretrygd, har skjedd en ytterligere innstramming i kriteriene til ung ufør, sånn at nå er det nåløyet blitt kjempetrangt og svært så smått.

Hvem er ”unge uføre”? | Tidsskrift for Den norske legeforening (tidsskriftet.no)

Og her Elisabeth Thoresen i AAP-aksjonen om noe som jeg også har merket meg, og som ingen politikere ønsker å gi svar på, heller, virker det som, så og si uavhengig, tror jeg, av hvilket parti vedkommende tilhører. Nemlig det at dette er litt av en loddtrekning, det om hvem som havner innafor og utafor beregning, minst, etter ung ufør paragrafen i folketrygden.

Og tro meg, jeg har virkelig forsøkt mye hva angår å faktisk få svar fra diverse politikere på stortinget, men har mislyktes miserabelt med å få noen former for logiske svar derfra.

– Hva i all verden er det Nav driver med? – Fremtiden (dagsavisen.no)

Her et av mine tidligere blogginnlegg om dette:

Ung ufør eller ei?


Selv vet jeg fremdeles ikke hvordan jeg kunne unngått å bli del av uførestatistikken, men våre politikere er vel sannsynligvis av den formening, ideologisk sett, at folk kan bli funksjonsfriske av ren og skjær vilje…?… Jeg beklager (tja, egentlig ikke så veldig) å komme med litt objektive fakta i den sammenheng: autisme, eksempelvis, er medfødt, og eksisterer fra fødsel til grav! Jeg har også skrevet litt om angst i den sammenheng, man kan fint sammenlikne angst hvis man er på autismespekteret, tror jeg, med å sitte i rullestol og mangle rullestolheis eller rampe på ei trapp man sette utfor. Krigen i huet

Her hva en professor i sosialpolitikk, Rolf Rønning, har skrevet om velferdsstaten.

https://aap-aksjonen.no/nar-velferdstaten-blir-de-svakes-motstander/

Og jeg visste ikke, og mine foreldre visste heller ikke, at det var noe som helst spesielt med meg. Folk er jo forskjellige, noen kan ha mer øyeblikks-sinne i seg enn andre. Og det å være distré hører visst slekta mi til. Mor har imidlertid også sagt jeg var lett å ha med å gjøre, rent bortsett, kanskje, fra en iboende stahet. Og vansker med å rydde rommet mitt av eget initiativ, til tross for at jeg ikke var lat ellers. (se eksekutive funksjoner v/autisme). Og hadde jeg satt meg noe fore, så nyttet det ikke å tilby verken gull eller grønne skoger, man fikk meg allikevel ikke til å skifte mening. Med andre ord; jeg lot meg ikke kjøpe. Her et blogginnlegg i sammenheng med arvelige komponenter, av en far til et autistisk barn (min oversettelse): Jeg ga mitt barn autisme – Ninnorskabloggen (hannekarisblogg.net)

På barneskolen bemerket PPtjenesten bare at jeg hadde litt dårlig kroppsmotorikk. Og jeg vet det ikke var fordi jeg var inaktiv, for jeg både klatret i trær, gjennom hekken hjemme, og svingte meg daglig mange ganger på rad i trappestansen og laget merker i taket. Vel, nok om meg.


Her litt om trygdevesenets historikk, og det kan være verdt å minne om at folketrygden er en tvungen statlig forsikringsordning.

https://snl.no/folketrygden

Sånn at når staten gjør innskrenkninger i eiendomsretten til denne, så bør dette, med all mulig respekt, skje i lovlige former. Og man kan stille SVÆRE spørsmålstegn om det lenger er tilfelle, med NAV-bruken av overstyrende rådgivende leger som aldri engang har møtt pasienten, ut i fra oversendte papirer som ikke alltid inneholder alle relevante opplysninger, i det noen av papirene kan ha blitt borte i NAV-systemet, eller av andre grunner ikke blitt oversendte. Man kan også spørre seg om hvor lojaliteten befinner seg hos disse rådgivende legene og spesialistene (ROL), tillegges den pasienten, eller tilhører den NAV? Man har faktisk uttalt seg om dette, også, fra NAV sin side, der har NAV for lengst innrømmet, og forsvart, at den lojaliteten skal være hos NAV. Pasientlojalitet til salgs? – Debatt og kronikk – Dagens Medisin Som jeg ikke kan skjønne annet enn at representerer et legeetisk problem, for lojaliteten bør jo ligge hos pasienten, og representere pasientens beste. Jeg er ikke alene om å tenke dette:

Samme Åsholt skal imidlertid ha uttalt til NRK at det var irrelevant hva NAVs rådgivende overleger var spesialister i. Ett poeng i reportasjen, er hvordan NAV-legenes påkrevde lojalitet til NAV, som er nedfelt i retningslinjer fra Trygdemedisinsk Forening, harmonerer med den såkalte legeeden.
En tidligere NAV-lege uttaler seg om dette i reportasjen og mener at lojaliteten bryter med denne legeeden. Og at det var derfor legen sluttet i NAV-systemet.

Lojaliteten bryter med legeeden.

https://aap-aksjonen.no/har-nav-endret-praksis/

Dire straits: Industrial disease

Se gjerne også:

Syntetiske tepper og hvite løgner (aspergerinformator.com)

Berit og Dagmar.

Berit og Dagmar
Når rasende damer lændet vårt hærjer
og innstiller tog
fly og færjer,
når jordras og brottsjø steller det tæll
da er det godt vi har
bygget på fjell.
Om det blæs bort no`n tak,
og trea vælter.
Og Eidssivafolka jobber
som helter
er vi forskånet fra de
store smell,
i stearinlys har vi det
nå triv`lig læll.
Ja da vil je si
vi er hældige vi.
Toten har stort sett
trygghet å gi.
Karin Gjestrum

https://www.oa.no/leserbrev/berit-og-dagmar/s/1-81-5905300

Fremhevet

Fra likegyldighet til kjærlighet

Selv ville jeg aldri trodd at så mye ondskap og likegyldighet finnes under overflaten i Norge, på flere arenaer, hvorav alle vi blir kritisert jevnlig for, av FN, særlig hva flyktningpolitikk angår , og hvordan vi behandler mennesker med funksjonsnedsettelser, også, i Norge. Jeg vet den er der, menneskekulden.

I fredstid, endog! Og med våre ressurser og vår rikdom.

Her Israel versus Palestina, i en sang som ble forbudt å spille på Israelsk militær radio i 2012, link under om dette. Og med et godt budskap i seg, om kjærlighet som vane, fremfor ondskap og likegyldighet, som igjen fører til mer ondskap. Men slik kan det også være med kjærligheten; vond og øm. Kjærlighet kan også bli en vane, og denne gang en god en! ❤ Her underskriftskampanje for å gi Mustafa Hasan (18) varig opphold i Norge.

Moddi – A Matter of Habit – YouTube

Forbidden Songs: Norwegian Artist Moddi Shares Harrowing Single ‘A Matter Of Habit’ (theculturetrip.com)

Flere sangvideoer av Moddi (Pål Moddi Knutsen) her. Link: https://www.unsongs.com/ og i youtube her: Unsongs with lyrics moddi – YouTube

Fremhevet

Måtte me ofre heile hausten fordi industrien ikkje gadd å sitje i karantene? (bt.no)

Måtte me ofre heile hausten fordi industrien ikkje gadd å sitje i karantene? (bt.no)

https://www.bt.no/btmeninger/kommentar/i/wed4Po/maatte-me-ofre-heile-hausten-fordi-industrien-ikkje-gadd-aa-sitje-i-kara

Fremhevet

Definisjonsmakta, hvem har den?

Hvem har definisjonsmakta, og hvorfor, er et spørsmål jeg stiller meg, og dere, hva angående kronikken jeg nå deler! Hvordan det ville vært å aldri kunne uttrykt seg, se det har jeg svært vanskelig for å forestille meg. Tenk om noen bestemte at nettopp språket DITT, det eneste du kunne benytte, IKKE var fullverdig? Vel, noen ønsker visst å kunne bestemme akkurat det.

De rundt 7500 barna i Norge som er avhengige av ASK (alternativ og supplerende kommunikasjon) må få en lovfestet rett til å få sitt språk anerkjent som nettopp et språk. Da er det nedslående at Kulturdepartementet avviser dette fordi de mener at det ikke er et fullverdig språk.

Smertefull språkmangel (agendamagasin.no)

#nevrodiversitet #nevromangfold #mangfold

Fremhevet

Uførhet og misunnelse.

Min egen gruppe mennesker, autistiske mennesker, har litt sånn diverse i inntekt, jeg er selv uføretrygdet som ung ufør, og har, fordi jeg fikk uføretrygd beregnet FØR nåværende regjering inntrådte, en inntekt på 3,5 G, som i 2019 utgjorde en bruttolønn før skatt på 303 840,- Dette skulle da plassere meg så vidt under fattigdomsgrensa for relativ fattigdom i Norge.

Jeg har asperger syndrom = autisme, som er medfødt. Pluss angst, som ikke er medfødt, pluss polykondritt (hovedsakelig i luftveiene), artritt og høyt blodtrykk. Polykondritt er en sjelden sykdom som rammer ca. 11 mennesker (nye tilfeller) årlig i Norge. Den kan sette seg hvor som helst i kroppen hvor det finnes brusk, og kan av en eller annen ukjent grunn også påvirke hjerte-kar-systemet, og gi komplikasjoner der. Selv har jeg hatt hjerteinfarkt og perikarditt. Perikarditten antas å ha kommet av polykondritten. Tvilsomt om hjerteinfarktet kom av polykondritten, tror jeg. Hjerte-kar-sykdommer ligger i slekta mi, både broren min og faren min døde av hjerteinfarkt. Broren min som 41-åring, og faren min som 74-åring. Sykdommen polykondritt akkompagneres ofte av andre sykdommer, derav artritt, som jeg har. Nylig hadde jeg skleritt, som ble behandlet med kortison øyedråper.

Uføretrygd har jeg på grunnlag av kombinasjonen generalisert angstlidelse + asperger.


Ung ufør gis til mennesker som har en alvorlig sykdom/skade/lyte, og er en beregningsmodell for mennesker som før de er fylt 26, altså har en alvorlig funksjonsnedsettelse eller flere, som reduserer arbeidsevnen med minst 50%. , etter at nåværende regjering har hatt makta siden 2013, befinner den inntekten for unge uføre seg under fattigdomsgrensa. Ung ufør er (minste ytelse) 2,66 ganger G (grunnbeløpet i folketrygden) for gifte/samboere, og 2,91 x G (minste ytelse) for enslige. Men regjeringa lever visst godt med å la folk som før fylte 26 har fått en alvorlig skade/lyte/sykdom, leve godt under fattigdomsgrensa… av en eller annen grunn… ?

misunnelige folk synes å være hva inntekten til uføretrygdede angår, så tror jeg kanskje det må være fordi de ikke vet at dette plasserer svært mange her til lands, under fattigdomsgrensa for Norge. Eller tror det er så gjevt å ha en sykdom/skade/lyte. Her litt om utbrenthet ved asperger/autisme:

Å ha autisme, alene, er så visst ingen piknik i seg selv, fordi det disponerer for så mange typer psykiske tilleggslidelser. Og fordi det medfører mye, mye stress. Som hoper seg opp over tid, fordi det finnes ingen hvile fra å være født som man er! Som har gjort meg engasjert i hvordan folk har det, fordi de er fødte akkurat sånne som de er, og hva konsekvensene av det kan bli, deriblant utenforskap og fattigdom.

Fattigdom i verden, også i Norge, kan la seg enkelt uttrykke slik: Verst stillet økonomisk er man alltid med en funksjonsnedsettelse. En del bedre stillet økonomisk er man hvis man er allistisk barn/kvinner. Best stillet økonomisk, statistisk sett, er man hvis man er født funksjonsfrisk mann. Dertil kommer faktorer som flaks/uflaks, forfølgelse på grunn av politisk syn/religiøs tilhørighet/hudfarge eller på annet vis, borgerkriger og andre kriger, styresett, naturkatastrofer, økonomi i landene og eventuelt andre faktorer.

Poenget mitt er at misunnelse uansett antakeligvis er en så utrolig unyttig egenskap eller følelse, men kan i politikeres hender fint utnyttes til splitt og hersk. Som i grunnen ikke fører noe steds hen, annet enn å beholde makta, kanskje. Her litt om det med misunnelse, i en kronikk i radikal portal.no: https://radikalportal.no/2014/03/01/hvorfor-vi-misunner-de-ufore/

Det er mange som må leve med stigmaet det er å være arbeidsufør i dagens Norge. Evig eies kun et dårlig rykte?…?!? (av Henning Kvitnes, youtube)

https://www.youtube.com/watch?v=LjdOJbbCBy0

Selv var jeg for øvrig utsatt, en gang, for ei twitrer, som så ut til å ønske seg asperger, som hun heller ikke ville være med på var autisme, av en eller annen grunn. Hun lot seg ikke overbevise om sin uvitenhet ved at jeg ga henne objektive offisielle kilder (Autismeforeningen i Norge, og Norsk Helseinformatikk AS Norge = NHl.no). Får meg til å minnes og tenke på denne:

https://www.youtube.com/watch?v=4KjAVr1WSu0

Kilder:

https://www.nav.no/no/person/pensjon/uforetrygd/ung-ufor

https://www.fn.no/om-fn/avtaler/menneskerettigheter/konvensjon-om-rettighetene-til-personer-med-nedsatt-funksjonsevne

https://finanssans.no/gjennomsnittsl%C3%B8nn-i-norge?fbclid=IwAR0BsdvDuPxCiJcQnjCv2Z8zYiTScQfEF0Eih4MFd1Af0BAM95u6dOydNK4

Se gjerne også:

Ung ufør eller ei?

og

Mellom himmel og helvete.

Stemorsblomsten, løvetannen og andre blomster

Hans Børli – noen dikt

Trosbekjennelse

Jeg tror ikke på kjødets oppstandelse,
Men Det evige liv
tror jeg på.
 
Vår kravlende jordiskhet
og døden og forråtnelsen:
Bare grobunn, råhumus
for høyere liv.
Lys-liljer
av aldri sett skjønnhet.
 
Ennå har brodden bare såvidt
brutt jordskorpa. Engang skal
blomsten briste ut
og blømme pinselys i rommet
der øy-universene hviler på evigheten
lik nøkkeroser på svartstille vatn.



Junikveld

Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen.
Og alt vi ser på har dobbelt liv,
fordi vi sanser det  sammen.

Se – skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.
 
Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
– det er som om noe haster …
 
Å, flytt deg nærmere inn til meg
her på kjøkkentrammen!
 
Den er så svinnende kort den stund
vi mennesker er sammen.



Louis Armstrong

Gamle, milde Satchmo –
ansikt som hjulspor på sletten,
som muld og morild.
 
Sår på leppene.
Blod på munnstykket av messing. Alltid
raser solstormen
i dine lungers kløftede tre. Alltid
flyr en ravn på duevinger
fra din søndersungne strupe.
 
Nobody knows …

Ser du alle de hvite hendene, Satchmo?
De klapper.
Hender som slo, hender som hengte,
hender
som splittet et mildt, groende mørke
med hatets brennende kors.
Nå klapper de.
Og du spiller, gamle. Synger
Uncle Satchmo’s Lullaby. Svetten pipler,
brystet
hiver. En sol sitter fast
i trompetens skinnende svelg.
Som gråten i en strupe.
 
… the trouble I’ve seen.

Hvor ditt arrete smil gjør meg skamfull
over mitt eget stengte ansikt,
mitt knefall for skyggene. Jeg spør deg:
Hvor hentet du kraften til
ditt opprør uten hat? Din
skinnende tone av lys
som gjennomstråler negernatta? Svar meg,
hvor stor sorg skal til …
hvor stor sorg skal til
for å nære en ren glede?
 
Og trompeten svarer
langt borte fra,
en røk av sølv:
– Mississippi …


Ett er nødvendig

Ett er nødvendig – her
i denne vår vanskelige verden
av husville og heimløse:
 
Å ta bolig i seg selv

Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen.
 
Slik at mennesker på veiene
kan skimte lys
i dine bebodde øyne.


Når isfjell driver gjennom din drøm

Det er synd å måtte stige-av
karusellen Jorden, synd
å trå ut i det bunnløse mørket
uten å ha levd noen dager,
bare to–tre, bare fire–fem dager
så skinnende fulle av liv at
evigheten kunne lage
et stjernebilde av dem.
 
Et høgferdig ønske – jeg vet det, men
lyset blir så underlig blått
når isfjell driver gjennom din drøm.
 

Vinter-Kristus

Det knirket i usmurt lær.
Knektene førte ham til Golgata.
Men korset fikk de ikke reist,
jorda var frossen.
 
Da kledde de ham naken
og overga ham til frosten.
Men tornekransen rundt hans tinninger
den lot de sitte:
Et blodig rosenblad
sleit seg løs i nordavinden
og blåste inn i Menneskets hjerte.

Der skulle vi ha vøri, Kal …
Vise fra tømmerskogen

Her er det kaldt og kusli, Kal,
me’ snø og sno frå nol,
men langt i sør fins varme land,
me’ palmesus og sol.
Der skulle vi ha vøri, Kal –
vi skulle reist i fjol.
 
Du har vel hørt om Syden, Kal,
der kokospalma står
så lang og slank at toppen opp
i sjølve himlen når.
Der skulle vi ha vøri, Kal,
me’ tigersvansen vår.
 
Der vekser brø’ på trea, Kal –
– ja, tru meg om du kan –
 
og alle drekker palmevin
av store fempott-spann.
Der skulle vi ha vøri, Kal,
da hadde det gått an.
 
Der fins det fine jenter, Kal,
dom danser rundt i ring
me’ blomst i hår og strå om lend
og ellers ingenting.
Der skulle vi ha vøri, Kal,
hos Lola og Lu-Ping.
 
Du sitter stur og stille, Kal,
du jomter på et skrå. –
Det er så langt tel sydens vår
og palmekysten blå.
Dit ska’ vi aldri komma, Kal
– det kan du banne på.
 
 

Snøvinter

Hylende snøstormer
har gått gjennom skogen
og visket ut landskapets ansikt.
Et vanvidd av hvithet martrer
ditt nedsnødde blikk.
 
Bare en og annen
skrå snøbrøtt-stubbe
peker opp av fonnene:
spjærer av fersk
klaka ved,
gule som hundetenner.
 
Stillheten
så overveldende stor at
du hører døden puste
inne i dine øreganger.
 
Livet i deg:
små svarte fisker
som står stille
og rører sakte på finnene
i mørket under isen.
Og du minnes,
minnes så det gnistrer
gjennom hjernevasken av hvitt:
en sidensvans
lakkrød solgul svart
mellom rimblomstene i ei bjørkekrone
tre dager siden …
 

Å bli gammel

Det er grått å bli gammel,
ubotelig og ensomt
som reveskabb.
Og det verste er at
du aldri klarer å slite over
den langtøyde navlestrengen
som binder deg til dine unge år.
 
Plutselig kan du gripe deg i
å springe barføtt i graset
og hoppe i kåte sprett
over barndommens muntre vårbekker
skjønt du i virkeligheten sitter på en stein
og støtter haken til krokstaven
og kjenner slitasjegikta rive i
gamle, stabbetunge bein.
 
Enetale

Jeg fikk ikke så lett
godtfolk i tale.
De forsto meg ikke, sa de.
Skjønt jeg lærte språket mitt av vinden
som mumler rundt alle laftknuter, skogen
som suser langs alle stier, blodet
som banker i alle årer,
så forsto de meg ikke. Men
jeg ga ikke opp,
jeg snakket så høgt ved meg sjøl at
menneskene var nødt til å høre det.
Da kalte de meg en stølle.
Ja Ja –

I kramsnøen

 Å gå i nysnø innover holtene –
 Den første om høsten
 og helst kram:
 Da knurper det så godt under steget.
 Og snur du deg og ser tilbake,
 står sporet klart og nennsomt tegnet;
 du leser ASKIM i hælavtrykket
 etter gummistøvlene.
 Iblant fester snøen
 i rillene på støvelsålen;
 du lugger med deg hele ballen
 så grønn liksom forundret måsa
 titter fram i fotslaget.
 Og oransjerøde rogneblar,
 som fuglespor etter drømmer.
 De våt-svarte bjørkegreinene
 med dråper av jern under albuen.
 Det såre rådyr-lyset, vidt oppsperret mot
 begynnelsens under, en mytisk tid
 før tidene. Alt inngir deg en følsomhet
 så naken stor at du kjenner
 Melkeveiens hvite spiralarm
 vibrere som et nøkkeroseblad i vind.
 I et lykkelig gys av et sekund
 vet du med fotsålene
 at dette er Jorden,
 din barndomsheim mellom stjernene.


 Drømmene

 Mine vidløftige drømmer,
 så flyktige og skjøre, utsatte
 som doggtung kingelvev
 spent ut over ei glenne i skogen
 der elgen ofte kommer lufsende
 i smådilt over måsan
 med horngreipa høgt løftet.
 
 Nysnø

 Ennå finnes der
 tilgivelse i himmelen.
 Gårsdagens sulk og søppeldynger
 blir dekket til med
 et finmasket slør av hvitt.
 Jeg sitter og ser på
 fnuggenes uendelig mjuke fall
 skrått over brystet til en dompap
 som lyser med sitt lille liv
 i bjørka utenfor mitt vindu.
 Det kjennes varmt innom meg
 at alt jeg holder av, alt
 som dufter av ville vinger,
 er innerlig nær meg
 hver gudskapte dag – her
 mellom Jordens lågmælte undere.
 Rart hvor lite et hjerte kan leve på
 når alle kunstige behov
 ligger igjen på en skrotplass
 ved Melkeveien.
 Jeg går barhodet ut.
 Står i det hvite suset
 og lokker snøvåte ord
 heim fra skogen.

 Det vakreste

 Det er alltid en kulde i
 det vakreste – jeg har ikke
 sinn til det.
 Det pustskjøre mønsteret
 i snøkrystaller og rimblomster
 tåler ikke varmen av
 store, blå-årete
 menneskehender –
 

 Aleine

 I skogen,
 aleine
 dag etter dag,
 måne etter måne –
 Ingen å tala ved.
 Ei markmus bare
 som titter blankøygd opp av
 et høl under en stubbe,
 et ekorn, ei nøtteskrike
 på leiting etter kakusmuler
 i skåraflisa ved kvilplassen.
 Ty, knakk det en kvist oppi hogget?
 Nei, ingen –
 Tankene,
 som streif-flokker
 av kaier om høsten:
 Mørke i frostlufta
 men høgt oppe
 slik at strålene fra ei låg sol
 streifer undersiden av vingene
 i gylne glimt.
 
 Guds hand

 Mitt avsides lille liv:
 En fyrstikkflamme
 som blafrer skremt
 inne i hulhanda til Gud
 i verdens blåsende netter.
 Ja, i det redde skjæret av meg sjøl
 har jeg sett innsida av
 Guds hand.
 Den var hard og ru,
 slitt
 lik handa til en bureiser
 som står ved åkeren sin en kveld
 og knuser et havrekorn for å se
 om margen er god.
 
 Fra en tømmerhoggers dagbok

 Det er høyhet og ro over et tre.
 Sterkt, likevel gripende vergeløst,
 står det på moen og tenker
 milde jordtanker, tålmodighet.
 Ei skinnende kvit neverbjørk,
 ei gammal furu
 med bronsearmene  strakt  ut
 i uendelig ømhet for vindene.
 Da kommer du labbende gjennom lyngen
 med øksa og motorsaga.
 Stanser under den dødsdømte kjempen.
 – Skarpretter, gjør din plikt!
 Treet stuper. Hjelpeløst.
 Splintrer greinene under seg i fallet.
 Du står der i den brå stillheten:
 Så tomt det vart! Lyset fra himmelen
 faller over deg som en anklage.
 Et minutt bare – ett minutt
 av snerrende stål, mekanisk rutine –
 og naturens langsomme drøm
 gjennom hundre vårer
 er skrumpet inn til en dum liten prikk
 i stikkboka.
 – Så mange dager, tenker du.
 Så mange kimende julekvelder …
 Tiur satt med lurvet klo kring greina,
 hakket i rimet, rettet seg, lydde
 når finnhunden søykte innpå en avsides
 plass.
 Store, stille snøfall – vårnetter,
 stjernene hang doggete i baret
 når skytteren kjek på  skrå
 opp på Karlsvognen.
 – Så mye liv, tenker du,
 – så mye hemmelig liv
 disse år-ringene sirkler inn!
 Et sentrum
 som pupillen i et seende øye.
 Slik kan tankene svive
 en sorgfull høstdag når
 vinden mumler armodslig
 over snauhogstene:
 Kvist og vål, ferske stubber
 hvor maurlik klisser i kvaen,
 et og annet avfelt krufsetre
 som henger på skakke i tomheten.
 lik en kuleflerret fane
 på en skanse som fienden stormet.
 De snakker om driftsplan, forstmennene,
 og risser opp hogstfeltene
 med linjal på kartet.
 Og vi menige – slitets landsknekter –
 vi går seierrike til storm
 etter en velberegnet strategi.
 Landet blir liggende snaut etter oss:
 høgdedrag og åsrygger syner seg
 nakne
 lik ribbeina på et veldig dyr
 som vargene har revet.
 Å, det er vondt, vondt
 å være øksens samvittighet
 slik en sorgfull høstdag!
 
 Stjernene i november

 Stjernene i november,
 store, klare
 over lasete
 lauvfallslier:
 Utkjempet sorg,
 ensomhet, ord
 fra tusen uskrevne
 kjærlighetsbrev,
 brodert med nennsomme sting
 av glitrende sølvtråd
 på himmelens djupblå fløyel.