Fremhevet

Livet

67210080_2435366696551696_9031835517863329792_n (2)

 

Lytt og se.

Se lyset som treffer glasset og lager en regnbue.

Hør nattevaktens smil tilbake.

Nei, stol ikke på nattevakten, sa hun leende

da hun tok meg i å sjekke

om jeg hadde fått riktig medisin i posen for intravenøst.

– Også jeg, da, som trodde hun var gått ut av rommet!

-Hanne-Kari Havik – 21. juli 2019

Du vet aldri hvor sterk du er før det å være sterk er det eneste valget du har.

-Ukjent

Styrken – den virkelige styrke – har i si hand en stav som heter svakhet.

-Hans Børli

https://www.youtube.com/watch?v=y5JicO2bKec

 

Reklamer

Du ska itte trø i graset. av Einar Skjæråsen

DSC00549

 

Du ska itte trø i graset.
av Einar Skjæråsen

Du ska itte trø i graset.
Spede spira lyt få stå.
Mållaust liv har og e mening
du lyt sjå og tenkje på.
På Guds jord og i hass hage
er du sjøl et lite strå.

Du ska itte røre reiret,
reiret er ei lita seng.
Over tynne bån brer erla
ut sin vâre varme veng.
Pipet i den minste strupe
ska bli kvitring over eng.

Du ska itte sætta snuru
når du ser et hara-spor.
Du skal sjå deg for og akte
ælt som flyg og spring og gror.
Du er sjøl en liten veik en,
du treng sjøl en storebror.

https://www.youtube.com/watch?v=QciHb1wNsfU

https://www.youtube.com/watch?v=0DniqxCpPJo

https://www.youtube.com/watch?v=vvQjGfrikeY

De beste av Nordahl Grieg

De beste av Nordahl Grieg

Døden kan flamme som kornmo;
Klarere ser vi enn før
Hvert liv i dens hvite smerte:
Det er de beste som dør.

De sterke, de rene av hjertet
Som ville og våget mest;
Rolige tok de avskjed,
En etter en gikk de vest.

De levende styrer verden,
En flokk blir alltid igjen,
De uunnværlige flinke,
Livets nest beste menn.

De beste blir myrdet i fengslet,
Sopt vekk av kuler og sjø.
De beste blir aldri vår fremtid.
De beste har nok med å dø.

Slik hedrer vi dem, med avmakt,
Med all den tomhet vi vet,
Men da har vi sveket de beste,
Forrådt dem med bitterhet.

De vil ikke sørges til døde,
Men leve i mot og tro.
Bare i dristige hjerter
Strømmer de falnes blod.

Er ikke hver som har kjent dem
Mer rik en de døde var –
For menn har hatt dem som venner
Og barn har hatt dem til far.

De øket det livet de gikk fra.
De spøker i nye menn.
På deres grav skal skrives:
De beste blir alltid igjen.

Blomstene

Gud har plukket blomster
han så seg om og sa:
Den vil jeg ha-og den!
Jeg vet nok at det smerter,
for dem som er igjen

Men jeg har mine planer,
som bare jeg forstår,
men kanskje noen aner,
ettersom tiden går

At Gud er glad i blomster
er både visst og sant
nå har han atter plukket
Den fineste han fant

-Ukjent forfatter.

Brev fra livet – Hans Børli

Brev fra livet

Det lakker mot kviltid. – Jeg hogger

en tørrved-strangle og trår

gjennom fonnene bort til gropa

der sekken og kaffekjel’n står.

 

Ei meise har hoppet i snøen

over den nedføkne eldsta’n,

brutt en forseglet evighet.

Så rørende spinkle runer –

små skrifttegn fra Guds alfabet.

 

Et brev fra livet. Jeg leser

i lys av en himmels fred:

Hold elden din ved like.

La ikke glørne snø ned!

Hans Børli

Tord Foleson

Tord Foleson

(Dikt, 1901)

Av Per Sivle

 

Dei stod paa Stiklestad,

fylka til Strid,

den gamla og so

den nya Tid,

det, som skulde veksa,

mod det, som skulde siga,

det, som skulde falla,

mot det, som skulde stiga.

 

So drog dei Sverdi

i sama Stund,

den bjarte Kong Olav

og den graa Tore Hund.

Og Hærropet dunde,

so Jordi ho dirra,

og Spjoti dei suste,

og Pilarne svirra.

 

Men so er det sagt,

at ein gasta Kar,

Tord Foleson, Merket

hans Olav bar.

Og denne Tord Merkesmann,

honom me minnast,

solenge i Noreg

Merkesmenn finnast.

 

Daa Tord han kjende,

han Banasaar fekk,

der fram i Striden

med Merket han gjekk,

daa støyrde han Stongi,

so hardt han kunde,

i Bakken ned,

fyrr han seig innunde.

 

Og gamla Soga,

ho segjer so,

at Tord han stupa,

men Merket det stod.

Og soleis maa enno

Mannen gjera,

skal Framgongs-Merke

i Noreg han bera.

 

Mannen kan siga,

men Merket det maa

i Noreg si Jord

som paa Stiklestad staa.

Og det er det stora,

og det er det glupa,

at Merket det stend,

um Mannen han stupa.

 

Merknad: Dette er den endelege versjonen av diktet, som Sivle publiserte fleire versjonar av. Det blei første gong publisert i Fedraheimen 8. april 1885, og Sivle tok det òg med i samlinga Noreg. Nationale Digte (1894). I Skrifter. I (1909), som kom etter at Sivle var død, finst diktet i ein fjerde versjon.

 


Frå Olavs-Kvæde. Bogvennen, Oslo, 1901, s. 112-114. Elektronisk utgåve 2005 ved Nynorsk kultursentrum.