Først, gratulerer med frigjøringsdagen. Det var en stor dag, det, i 1945, da Norge igjen var et fritt rike.

Om frigjøringen, fra Norgeshistorie.no

Frigjøringen 1945 – Youtube

Hvor fritt det nå er, det er det vel mye attåt EU som bestemmer, er jeg redd. Norge er et nokså stort land, men med få innbyggere ut i fra arealet som er disponibelt, det er langstrakt og deler av vårt land kan ha dårlig tilgjengelighet, særlig i nord.

Mitt lille land – sunget av Maria Mena

Luftambulansetjenesten i nord står i fare for tida grunnet anbudspraksis, men jeg håper det går i orden før liv går tapt der oppe på viddene (en fødsel som går gæernt, en pasient med hjerteinfarkt som ikke får adekvat hjelp i tide).

Om dette og annet, her en sang fra Øystein Sunde:

Sånn er det bare – Øystein Sunde

Og i sør har UNE nettopp fattet vedtak i Farida-saken, et vedtak som går stikk imot samtlige domsavgjørelser i saken, og får en til å lure på om man fremdeles, da, bor i en rettsstat, for normalt sett ville det foreligge en plikt i forvaltningen til å forholde seg til, og sette ut i livet, rettslige vedtak.

Mer om den saken på støttegruppa for Farida på facebook:

Støttegruppa for Farida (Farida), facebook.

Og så…. litt mer selvsentrerte tanker….. de er det ikke få av, de. Jeg spurte tilogmed min eks om det, en gang, tenk om de har tatt feil, i psykiatrien, kanskje jeg er en narcissist istedet for å bare ha asperger…. eller begge deler, for den del, det skulle jo kunne gå an å ha kombinasjoner. For jeg ER litt mer enn gjennomsnittet glad i å få oppmerksomhet, føler jeg kanskje, uten å vite hva som egentlig er «normalen» i så måte?…? Svaret jeg fikk fra min eks var nokså kryptisk, han sa at «Ikke mer narcissistisk enn normalt, når man har asperger». Og min eks, han har blitt tildelt veiledningsansvar når det gjelder meg og min måte å ha asperger, overfor mine BPA-er, av hun som i sin tid ga meg asperger diagnosen, så jeg antar han burde vite det. Min eks påstår også hardnakket, at jeg er et godt menneske, som tilfeldigvis også har asperger syndrom.

Se også:

Våpenet

For nokså mange år siden, det begynner å nærme seg tredve år, sa jeg til ei tante av meg, at jeg syntes helvete, det var på jord, det, og at vi drar til himmels når vi dør. Og det tror jeg til dels på ennå, det, sånn at så veldig mye har jeg kanskje ikke forandret meg, der.

For jeg hadde det vanskelig da, og jeg har det tidvis svært vanskelig nå. Ikke så aller verst akkurat nå, men det kan forandre seg, det. Og jeg vet om mange andre som har det himla vanskelig. Gode, tidvis svært gode mennesker, også, sånn jeg har oppfattet og tolker det, som ikke har det så bra. Som isner i angst, og der tårene ikke slipper til, for det er så mye de menneskene har gjennomlevd, og fremdeles gråter av. Isnende iskaldt i isolasjon. For ikke å være en byrde for andre, fordi man ikke greier å si noe om det, man ønsker å bygge et svært byggverk over det hele, begrave det for evig og alltid, kanskje, også.

Min hjerne, den tar seg pauser, og i de pausene, der er det ingen som når inn til meg, hvis noen da snakker til meg, så må jeg be om at de må repetere det de sa. For ingenting har da sluppet til inn i min bevisste hjerne.

Det samme skjer hvis jeg ser på noe på tv, uavhengig til en stor grad av hva det er, jeg må stadig vekk spole tilbake, for å få med meg hva som har skjedd. Og jeg kan repetere programmer i evigheter, tv-programmer over noe jeg enten syns jeg må få med meg, eller som jeg genuint interesserer meg for.

Verken sitter der. Repetisjonene. 
Rettighetsovertrampene jeg vet om skjer. 
Overleverne og isolasjonen. 
Ensomheten der ute, som jeg tidvis bare aner, 
og av og til vet finnes.
Ondskapens, fordommenes, likegyldighetens og hatets virkning. 

Innimellom stråler kjærligheten, 
øm, kloksnill, kanskje, dumsnill, kanskje, 
og allestedsnærværende, 
drysser over en skyldtung, sorgtung sjel.
Kanskje man trenger dette mest, 
men de som da gir lyd fra seg, 
de minner en om merkene 
man kanskje har gitt en annen ufortjent. 

Eller merkene man selv har 
av at andre var krasse og
kalde, selv om man var uskyldig,
påførte en hets og skamfølelse.
Det er ikke lett, alltid, 
å vite hva som er hva.
 
Innimellom det hele, 
så kommer det kanskje allikevel ett og annet ord, 
som gjør vondtet littegrann mindre, 
herder skjoldet, viser en utvei, 
gir et bytte til det bedre, 
gjør at solen kanskje slipper bittelitt til.
Gjør at en har det tålelig bra

-Hanne-Kari Havik

It’s a wonderful world, med Louis Armstrong

Les mer «Mellom himmel og helvete.» →

Jeg har mistet en av mine facebookvenner, han slettet meg som facebookvenn, og jeg tok det tungt, for jeg tror at akkurat det mennesket, det er og blir et svært godt menneske. Jeg tror det ganske enkelt handlet om at vi nok kom fra nokså forskjellig ståsted, bare. Sånn at det som hendte, nok var til både hans og mitt beste, det at han slettet meg, mener jeg.

Jeg skulle ønske jeg kunne ha fått bedt om unnskyldning eller sagt, gjort eller formidlet ting bedre. Vært mer tydelig og ikke gått i defensiv modus, slik at jeg ikke fikk uttrykt ting godt nok, og med færre ord, også, hva dette faktisk gjaldt. Jeg er også lei meg for ikke å få sagt at jeg er lei meg for alt dette mennesket har vært utsatt for, for jeg tror bestemt han har gjennomgått svært mye vanskelig i livet sitt.

At jeg også har gjennomgått svært mye vanskelig, det vet jo ikke han. For man vet jo ikke mer om et menneske enn det som det mennesket er åpen om eller man har lagt merke til, og jeg liker virkelig ikke å syte over alt og ingenting. Selv om jeg gjør det en gang i blant, jeg som alle andre.

Hva jeg ønsket meg i den bittelille relasjonen som et facebook-vennskap jo tross alt er. Det handlet egentlig om svært lite, det jeg ønsket meg, egentlig, når jeg tenker meg om.  Og kanskje, og høyst sannsynligvis, har jeg ikke rett til å forvente noe som helst, heller, for alt hva jeg vet, selv om jeg ønsket det aldri så mye, liksom. Så det ble å skyte på spurv med kanoner, på en måte, hele greia.  Jeg greier ikke å tenke og føle fort nok. Et annet tempo enn kanskje mange andre greier.

Dan Bull-Autistic guy raps faster than you.

For filteret mitt, det funker nok bare sånn passe. Jeg tar inn det aller meste, tror jeg, blir sjelden forskånet for noe som helst.

Det er ingens feil, for sånn er jeg bare.

Så magen min blir stram, vond, hard, og i øynene mine sitter tårene løst.

Så jeg er virkelig dum på så mange slags vis.

Alle mennesker har et filter som beskytter en mot å ta inn altfor mye. Mitt fungerer bare sånn passe, tror jeg, og det er ikke godt nok til å beskytte en. Det gjør, blant annet, at jeg er arbeidsufør, utmattet og trenger mye søvn (endel uten å få den) det gjør at jeg har angst, og det gjør at øynene mine renner fulle av tårer, men det er isnende tårer, dette, som sitter fast. Og det har sannsynligvis også gjort at jeg har den fysiske sykdommen jeg har, polykondritt, for den trigges av psykisk stress, og jeg er ikke flink nok til å beskytte meg selv, ikke på langt nær greier jeg den biffen.

På verdensbasis så kan man dele oss mennesker inn i tre hovedkategorier. Menn, kvinner og mennesker med funksjonsnedsettelse. Og hvor godt man klarer seg i verden, det avhenger av hvilken kategori man er født inn i, eller gjennom livet havner i. Enten uforskyldt eller selvforskyldt. Er man mann, så stiller man sterkest. Som kvinne, endel svakere. Og som menneske med funksjonsnedsettelse, aller svakest.

Under konfirmasjonen til mitt tantebarn, der ble det vist en video, som også forklarer noe av dette. Så det er ikke det ene eller det andre, det er alle tre kategoriene, og alle tre kategorier har like stor menneskeverdi. Bare at man er aller mest utsatt, altså, i sistnevnte kategori. I ett og samme menneske, der kan man ha en flyktning, ei kvinne, og den kvinnen kan ha en eller annen funksjonsnedsettelse. Da kan man ligge svært dårlig an til å overleve, det kan bestemme hvor rik eller fattig man er, og altså hvilke levekår man lever under.

Og her litt om menneskerettighetene 

I dag ble Syria igjen angrepet, folka i våpenindustrien de gleder seg nok stort, for nå kan det kanskje komme gode tider for den rundt om i verden. Selv er jeg pasifist, for krig har aldri gitt noen fred, det er det bare dialog som kan. Og forståelse. Mye forståelse og raushet, både mellommenneskelig sett, og i verdenssammenheng. Jeg ønsker meg fred og fordragelighet oss mennesker imellom.

Hvis ei gammel dame faller og slår seg, på gata, ønsker jeg det er noen der som hjelper henne opp, spør om det står bra til med henne, og hjelper henne til sykehus hvis det har gått galt med henne. Det er den verden jeg ønsker meg. Ikke at folk bare går forbi.

Og det er ingen konkurranse, dette med menneskelig lidelse, heller, selv om det ofte blir det, og der den svakeste taper mest terreng, akkurat slik som alskens fra og til FN-rapporter slår fast, og som jeg nevnte over her. Også her i Norge er det sånn, for menneskerettighetene blir brutt grovt eksempelvis overfor utviklingshemmede og andre mennesker med nedsatt funksjonsevne.

NRK ytring: Funksjonshemmede-flyktninger-star-bakerst-i-koen

Linker til menneskerettighetserklæringene og flyktningkonvensjonen.

Kloksnill, ikke dumsnill. Helge Torvund-artikkel i Klassekampen

Kloksnill, ikke dumsnill. Helge Torvund-artikkel i Klassekampen

Rare par i dyreverdenen

Det kan være vanskelig å være menneske. Det er ikke enkelt å gjøre ting akkurat sånn som man ville, alltid. Så nå, mens jeg venter, her, på at Knut Arild Hareide og partifellene hans skal komme ut og fortelle om de stiller seg bak mistillitsforslaget, så har jeg tenkt endel på det med unnskyldning og tilgivelse.

Og tillit. Selv kan jeg fint tilgi andre, men deretter å ha tillit, det kan være vanskeligere, ihvertfall hvis de fremdeles står på føttene mine etter å ha bedt om unnskyldning for det.

Og det er nettopp det jeg føler at Sylvi Listhaug fremdeles gjør, hun står fremdeles på de føttene. Så bør hun flytte på føttene sine, da!

Vigrid og facebookgruppen Slå ring om Norge hadde blomsteraksjoner for Sylvi Listhaug. Overlevende fra Utøya, derimot, de gråter og er redde, for disse gruppene står for nettopp det hatet som rammet regjeringskvartalet og Utøya i 2011.

ORD OVER GRIND

Du går fram til mi inste grind
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.

Aldri trenge seg lenger fram,
var lova som gjaldt oss to.
Anten vi møttest titt eller sjeldan
var møtet tillit og ro.

Står du der ikkje ein dag eg kjem
fell det meg lett å snu
når eg har stått litt og sett mot huset
og tenkt på at der bur du.

Så lenge eg veit du vil kome iblant
som no over knastrande grus
og smile glad når du ser meg stå her,
skal eg ha ein heim i mitt hus.

-Halldis Moren Vesaas.

Fra Nytt på nytt, fredag, Johan Golden: «Hvis politikerne ikke ønsker å snakke om forslaget, så får vel vi gjøre det, da, som ansvarlige borgere, og ikke som garasjegravende, retorikkopphengende, høytlønte klåfingra fjas».

Nytt på nytt fredag 16. mars 2018

For saken skal jo kunne la seg diskutere, da, uten å bringe inn usakligheter i det hele, og beskylde hverandre for ditt og datt. For så himla vanskelig er ikke den saken, enn at det skulle fint latt seg gjøre, det? Skal man kunne straffe noen uten å la det gå om en domstol, eller er det gæernt å gjøre? Grunnloven er veldig klar på det punktet, da, at ingen skal kunne straffes uten ved dom i domstol, jfr. §96 i grunnloven.

Grunnloven KAPITTEL_5

Det er liksom ikke så vanlig å gjøre sånt noe om til noe administrativt, ikke engang om det kan prøves for domstol i ettertid. Ikke er det kjappere heller, for departementene er ikke best kjent for å være kjappe, eller enkle å få kontakt med, for den del. Domstolene er både langt mer effektive, samt at de er langt mer rettssikre. Og så blander man dermed ikke statsmaktene, som er regjeringa, stortinget og domstolene. Stortinget er lovgivende, bevilgende og kontrollerende, regjeringa er utøvende og kan komme med forslag til stortinget. Stortingsrepresentantene kan også fremme forslag, såkalte representantforslag.

Domstolene dømmer, og dessuten finner ut av om grunnloven er fulgt hvis stortinget lager nye lovregler. For nye lovregler skal stemme overens med det som står i grunnloven.Så det er ikke umulig å diskutere dette, uten å bli det aller minste usaklig. 🙂

Og saken, det er altså denne her, og det som det står strid om, det er hvorvidt personer (ikke straffedømte, antar jeg, er de straffedømte for forhold som er omtalt i kapittel 16, 17 og 18 i straffeloven, vil det vel, og bør det vel, skje som del av rettssaken mot de) som har dobbelt statsborgerskap skal kunne fratas statsborgerskapet adminstrativt.

Straffeloven

Flertallet i komiteen som behandlet saken, gikk inn for at det må skje ved domstolsbehandling.

Deretter var det altså at Sylvi Listhaug fant det betimelig å beskylde AP for å sette terroristers rettigheter høyere enn grunnleggende nasjonale interesser. Det syns jeg er en grusom og løgnaktig påstand.

Ikke var det bare AP, heller, det var flertallet i en komite. Jeg syns ikke at Sylvi Listhaug da fremstår som særlig tillitvekkende som justisminister, så jeg syns ikke det er spesielt snodig at det ble stilt mistillitsforslag mot henne den 14. mars.

Dagbladet, den 14. mars 2018

Og saken er fortsatt denne, den gjennomgikk den 15. mars første behandling i stortinget :

Fra stortinget.no: Endringer i statsborgerloven mv. (tap av statsborgerskap ved straffbare forhold eller av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser) Prop. 146 L (2016-2017), Innst. 173 L (2017-2018), Lovvedtak 36 (2017-2018)

Se også:

Dagbladet, den 17. Mars 2018. : Sammenlikner Listhaug-innlegg med høyreekstrem retorikk. Forsker ved holocaustsenteret mener Listhaugs innlegg er en blåkopi av det som uttrykkes i forumene til høyreekstreme bevegelser.

Først var ordet. Ytring på Nrk.no den 14. mars 2018

Nei, jeg mener ikke de strekkmerker man får etter svangerskap.

Jeg strekker meg. Svært ofte gjør jeg det. I debatter og i livet for øvrig. Strekker meg lengre enn langt for å forsøke å skjønne. Og allikevel kommer til kort, føler jeg ofte. Og blir redd for å ytre meg, selv om de helt uskyldigste ting, i tilfelle jeg skulle såre noen, støte noen, eller det kanskje ikke er presist nok det jeg uttrykker, også.

Ikke enkelt å skulle skjønne andre menneskers følelser, hensikter og intensjoner. Og så kan det hende jeg er for opptatt av å beskytte meg selv, også, som sneglen i sitt sneglehus, som er redd for å stikke huet ut av skallet.

Noen tankeleser ble jeg ihvertfall aldri. Strikken strekkes allikevel langt og noen ganger lengre enn langt, i ønsket om å skjønne andre mennesker bedre. Merkelig hvor godt den strikken allikevel, så vidt det er, tror jeg, holder. Merker av det får jeg jo, om enn de er usynlige utenpå som oftest.

Slukkøret gutt

Flyduren og stillheten.

Forandring – seksordsnovelle

Om et T-ord.

Byråkratikamp, gråtekuler og pølsevev

Våpenet