Av Hanne-Kari Havik. Min blogg om alt mulig menneskelig rettet som det faller meg inn å skrive om eller referere til. Det jeg skriver er rettet mot mine interesser, hovedsakelig. Jeg er opptatt av menneskerettigheter, kultur, musikk, kunst, litteratur, dikt, nyheter, politikk og alt som er relatert til autisme. https://hannekarisblogg.net/
Jeg er selv ingen anarkist, skjønt selve tanken er allikevel ikke så veldig fjern, fra det, og fram til rettssamfunn som fungerer sånn noenlunde. Utførelsen har det derimot vist seg å være kjempestore vansker med. Selv om oppskriften kanskje kan synes relativt enkel.
Oppskriften
Man begynner da med helt blanke ark, full frihet for alle mennesker. Deretter tilfører man begrensningene i den friheten, ettersom man ser at det er fornuftig, logisk, rimelig og rettferdig å innskrenke friheten til den enkelte.
Gjør man det på riktig måte, kommer man forhåpentligvis fram til et noenlunde fornuftig og for de aller fleste rettferdig og rimelig resultat.
Og er man uenige om hva som er rettferdig, noe man gjerne er, det ser visst til å tilhøre den menneskelige natur, tilføyer man samtidig, forhåpentligvis, et demokrati, som jeg tror er den styringsformen i så og si ethvert samfunn som har fungert best så langt.
Og friheten, den har man allikevel alltid i sine egne tanker og følelser, i enerom for seg selv. Sånn sett beholder man alltid den fulle friheten sin, så lenge man velger å holde tanker og følelser helt for seg selv.
Noe som kan være vanskelig for de aller fleste mennesker, sånn at ofte kan det da være rimelig, fornuftig og rettferdig å ha noen bestemmelser der også. Og gjerne da med utgangspunkt i hvordan man selv ønsker at andre skal være overfor en selv, men med det forbehold at vi alle er litt forskjellige hverandre. ❤
Her litt fra autismeverdenen, om ting jeg selv og andre autistiske ofte ønsker at andre unngår å si, dersom man ønsker å komme overens med oss. Jeg tviler imidlertid sterkt på om det lønner seg, eller er rimelig og rettferdig, å kunne kreve at andre holder seg til dette, men man kan alltids ønske seg det, da. ❤
Og for øvrig kan det alltid lønne seg, ikke bare for autistiske mennesker, men kanskje for de aller fleste, å være så god venn med seg selv som man får til! ❤
«Det vanskeligste» av Hans Børli
Det vanskeligste er
å holde ut med seg selv.
Holde ut med seg selv
og bære over når
det lukter sure strømper
av din sjel.
Men prøv med det gode! Husk
du skal bo i hus med deg selv
så lenge lyset brenner
i øynene dine.
Hver morgen
skal speilet hviske til deg der du står
innsydd i ditt eget skrukne skinn
og med såpe rundt øreknutene.
– Dette er Du, Du, Du …
Men prøv
med litt vennlighet, et strøk
over det glisne håret kanskje:
– Det går nok bra, kamerat.
Det går nok bra …
For mye av hatet og kulden i verden
kommer av menneskets
tærende selvhat.
Og historisk sett har det kostet blod, svette, tårer og mange menneskeliv gjennom verdenshistoriens gang å komme fram til brukbare styresett, verden over. Og det koster fremdeles, selv i demokratiske samfunn. Her fra musikalen «Les miserables», som bygger på et litterært verk av Victor Hugo, og som omhandler den franske revolusjon:
Jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel den
-Askeladden.
Så i dag tenker jeg og føler på noen ord, tanker og sinnsstemninger fra fortid og nåtid. Og fører dem i penn, her. ❤
Noen ord til trøst, kanskje og forhåpentligvis, til mennesker som det har blitt begått urett imot, her til lands, enten urettferdigheten må ha vært begått av UNE, UDI, rettsvesenet, kommunehelsetjeneste, helsevesenet for øvrig, samt NAV og/eller andre.
På så mange slags vis, så er NAV-skandalen en av de aller, aller største skandaler i Norges rettshistorie. Ikke bare har man brutt en kardinalregel siden vikingetiden, at loven skal være lik for Tor og Loke (litt om lov og rett i vikingtid her: https://avaldsnes.info/viking/samfunnet/), men man har i tillegg domstolene som ikke stiller spørsmålstegn ved rettsanvendelsen til NAV. Man kunne brukt trygdelovens bestemmelser om bøter, istedenfor bedrageribestemmelsene i straffeloven, blant annet.
Pluss at dette altså ikke dreide seg om noen forbrytelser i det hele tatt, som vi nå de aller fleste av oss vet (antar jeg) og så har man dertil vist en forkastelig, syns jeg, grunnholdning i NAV og til dels, i hvert fall, i rettsvesenet, har jeg oppfattet det som: Den forutinntatthet at alle som benytter NAV, hvorav svært mange har funksjonsnedsettelser (skader, lyter, sykdommer), er svindlere til det motsatte er bevist innenfor rimelig grad av tvil.
Men her en annen tanke:
I Nav-skandalen har man ergo brutt med strafferettspleien slik den er tenkt å være, over hele den vestlige verden, at enhver er uskyldig til det motsatte er bevist innenfor rimelig grad av tvil! Hva måtte angå fattige (og rike også, for den del).
Her også et eget blogginnlegg, om det med frihet og begrensninger:
Selv kommer jeg ikke fra noen fattig familie eller slekt, jeg har heller aldri regnet meg som fattig, selv om jeg har uføretrygd som ung ufør, og dermed heller ikke er spesielt rik.
Men jeg har vokst opp med, blant annet, den grunnholdning at man ikke skal skue hunden på hårene. Min far, som var bonde, sa at det spiller ingen rolle hvor mye jord man har, det viktige er at man forsøker å drive jorda så godt som mulig!
Og så vidt jeg kan skjønne; det gjelder selv om forsøkene ikke fører fram dit man måtte ønske seg. Grunnet vær, vind og andre omstendigheter.
Og det er jo ikke så svimlende langt, da, fra den tankegangen og grunnholdningen til min far der, til Einar Gerhardsens:
Gjør din plikt, krev din rett!
Sønnen min, broren min, og faren min er dessverre alle tre døde, i nokså «feil» tidsrekkefølge.
Om å tape og vinne
Min bror, han sa til meg, da han fikk vite at jeg hadde asperger syndrom/autisme, at
Husk det, Hanne-Kari, at av hundretusenvis av sædceller som crawlet seg oppover, var det bare DU som vant!
Og jeg vil aldri glemme hjertevarmen i stemmen hans da han sa det. ❤
En annen grunnholdning
En annen grunnholdning som jeg priser er denne, og det synet bryter NAV dessverre med både titt og ofte (kommunehelsetjeneste og helsevesen også, fra tid til annen, samt UDI, UNE m. fler):
Fotnote: Kunne kanskje vært interessant å vite hva Einar Gerhardsen hadde ment, på direkten og med bare sekunders tenketid, om uttrykk sånne som arbeidende kapital, trygdeeksport og biomasse, eksempelvis?
Noen ganger skjønner jeg i hvert fall at det er lite jeg skjønner, og ønsker, derfor, å forstå mer. Kanskje fordi jeg har kombinasjonen generalisert angstlidelse (bekymringsangst og sosialangst), asperger syndrom, og polykondritt.. Her om polykondritt:
Men det med reumatiske/autoimmune sykdommer, det tror jeg kanskje ikke man bør google for mye, det tror jeg man kanskje aller helst skal overlate til dyktige leger på rikshospitalnivå eller der omkring å både skjønne, og diagnostisere, og av og til må behandling også foregå på eller via et høyt spesialisert sykehus.
Og noen ganger, så tror jeg kanskje, muligens, jeg skjønner hvorfor folk er så skeptisk anlagte hva sykdommer og funksjonshemminger angår, og mistenksomme, kanskje til og med, også. Og til og med misunnelige, utrolig nok.
For ingen liker vel å bli syk, skadet, eller altså å ha en funksjonsnedsettelse. Så da liker en heller ikke å bli minnet om at det finnes funksjonsnedsettelser?
Fra de mistankene og misunnelsene overfor verdensbefolkningens desidert største minoritet (mennesker med funksjonsnedsettelser, som utgjør ca. 15 % av verdensbefolkningen), så kan veien være svært kort til å favne og hylle sosialdarwinisme, her en definisjon av det: https://snl.no/sosialdarwinisme
For ei uke sida ble jeg av øyelegen min diagnostisert med skleritt, som en av komplikasjonene man kan få, ved polykondritt. Så jeg har intens hodepine og smerter i høyre øye og høyre side av huet mitt, nå for tida. I tillegg til noen andre vanlige plager jeg har. Jeg har ikke så mye smerter akkurat nå, i skrivende stund, heldigvis, for jeg har tatt paracet, som heldigvis nå har begynt å virke. Og bruker kortison øyedråper, som jeg fikk resept på, av øyelegen.
Og er man syk, har en skade eller lyte, så kan jobben ens nok bestå i å nettopp å holde ut, rett og slett, med den sykdommen, skaden eller lyten man har, og/eller å få behandling for den, hvis den finnes og er tilgjengelig.
Det er imidlertid en relativt dårlig betalt jobb å holde ut , syns jeg nok kanskje, i så måte. For noen også en svært dårlig betalt jobb. For atter andre, ingen betaling overhodet. FN knytter fattigdom til funksjonsnedsettelser, så slik er det hele verden over, at man blir straffet både økonomisk og på andre slags vis, ved å inneha en funksjonsnedsettelse (sykdom, skade eller lyte). Her FN om det med sammenhengen mellom fattigdom og funksjonsnedsettelser:
Hva om man er født litt eller mye annerledes? Altså hvis man er født med, eller får etter hvert, en funksjonshemming, sykdom, skade eller lyte, er det da fremdeles rettferdig at man skal gå gjennom livet relativt fattig? Og hvorfor? Og jeg vet at det er sånn, og FN fremholder at det faktisk ER sånn, gjennomgående, verden over, at den aller største grunnen til utenforskap og til fattigdom, ER nettopp funksjonshemminger. Og slik er det også i Norge.
Best stillet økonomisk er man hvis man er født mann. Nest best dersom man er født kvinne, og/eller fremdeles er et barn. Aller verst stillet på den økonomiske skalaen er man så og si alltid hvis man er funksjonshemmet. Dernest finnes det tilleggsfaktorer som også påvirker hvor fattig eller rik man er, sånn som flaks, styresett, naturkatastrofer, etniske minoriteter, seksualitet, religion, hudfarge, politiske overbevisninger etc.
Og jeg tror 8-åringen som blir nevnt av Harald Eia i den NRK-serien har rett, og 12-åringen ikke, i hva som er strengt tatt rettferdig. 12-åringen har nok «bare» blitt fylt av fordommer, som i grunnen ikke er kritikkverdig i seg selv, for Albert Einstein har sagt, visstnok, at «sunn fornuft er summen av fordommer samlet i en alder av atten.»
Så ja, det er muligens fornuftig at det blir sånn, og kanskje også (men der finnes det jo et definitivt potensiale for politiske diskusjoner) bør være sånn, men NEI, rettferdig er det IKKE. ❤ Hilsen en aspie. Så tygg litt på den? Og så syns jeg kanskje at jeg må si bittelitt om det med konformitet og ukritisk respekt for autoriteter.
De aller fleste på stortinget er skjønt enige om at CRPD (menneskerettighetskonvensjonen til mennesker med funksjonsnedsettelser) i motsetning til eksempelvis kvinnekonvensjonen, IKKE fortjener plass i norsk lovverk (menneskerettsloven).
MEN: Det at mange (majoriteten) mener samme ting, er slett ikke det samme som at det man da mener, er rettferdig og bra. Selv om det altså er demokratisk, og jeg fremdeles er for demokrati. Fordi demokrati er det som hittil har vist seg å fungere best, tross alt, som politisk styringssystem. Så langt, frem til man finner fram til noe enda bedre, som tar hensyn til alle typer mennesker, selv minoritetene, innenfor befolkningen?
Og tror altså fremdeles 8-åringen har rett, i hva som er dønn og kompromissløst rettferdig. At likt fordelt = rettferdig. Og at ulikt fordelt = urettferdig. Jeg vil da kanskje tilføye, innenfor rimelighetens grenser, og at det altså burde være noenlunde likelig fordelt, innenfor rimelighetens grenser, med byrder og ressurser i blant oss.
Og jeg syns ikke man skal drive å kamuflere fornuftsgrunner og fordommer man eventuelt måtte ha, som rettferdighet! Jeg kan godt både erkjenne, og skjønne og akseptere, kanskje, til og med, hvorfor den verden vi holder til i, er urettferdig. Men jeg trenger ikke å like det! Eller hylle det, heller, for den del.
Og her, igjen, det diktet av en autist, om autisme, som er en av mine favoritter, selv om Gud og dermed religion, er med der. Jeg er ikke helt sikker på om det burde være det.
Og her fra en borgerlig konfirmasjon jeg var tilstede ved for ikke så mange årene siden:
Kjerringa mot strømmen av Andre Bjerke, for jeg føler at det er nok det territoriet jeg befinner meg på eller i nå, å skulle trosse tyngdekraften…
Vet du at det hender jeg misunner folk som har veldig synlige handikapp/begrensninger eller annerledeshet? Fordi at DA får man kanskje ikke høre sånt noe som at du fungerer jo så bra, jeg ville aldri trodd du var autistisk, at DU har asperger etc etc.
Skjønt gudene vet, det finnes høyst sannsynligvis der også sånne helt spesielle idioter gående i blant oss, som kanskje kan finne på å si til en blind at nå må du se til å kvitte deg med den staven, vi VET nok at du ser.?…
Og til ei eller en med CP at nå må du for pokker slutte å gå på så rar måte.. Og jeg utelukker slettes ikke at det også finnes folk som kunne finne på å si til noen som har downs, at det tullet må du slutte med å ha?
Den farligste av alle fordommer er å tro at vi ikke har noen. – Veikko Antero Koskenniemi
Og nei, selvsagt misunner jeg ikke dem med fullt synlige handikapp selve handikappet, hvem ville vel det, men altså det å kanskje slippe å forklare at slik og sånn, og se øynene til folk dette litt sånn bakover i bakhuet… 😛
Alf Prøysen samlet skillingsviser i noen år, i en spalte som het Gamle viser, i Allers (Magasinet for alle). En av dem var denne, ei vise bygget på en sann historie fra Stange i Hedmark.
Her en snutt om det med fordommer på youtube, og selvsagt (sukk) er heller ikke DER autisme med… men det er jo ikke så rart, fordi autisme er jo faktisk nokså usynlige greier, ofte. Selv om det kan også variere en del, hvor synlig det med autismen er.
Bla til side 2, det gjør du nederst på siden her, for å se mer.
Jeg ønsker meg ikke, fortrinnsvis, toleranse. Det er ikke på langt nær nok. Selv om det kanskje, men bare kanskje, ville forhindre den aller verste mobbingen og ekskluderingen av nevrodiverse fra skole, arbeidsliv og samfunnsliv. Kanskje.
Jeg ønsker meg aksept og tilrettelegging, blant annet. Og offentlig debatt om dette.
Det er det mange flere enn meg som gjør, ønsker seg aksept og tilrettelegging, og aller viktigst og høyest prioritert bør det nok være, ville jeg da synes, med tilrettelegging og aksept for barn, ungdommer og unge voksne som er nevrodiverse.
Noe av min naturlige tilbøyelighet er visst nettopp å være intens, omstendelig, tidvis nokså ensporet, også… så all kritikk jeg måtte motta i den sammenheng, er nok høyst sannsynligvis absolutt berettiget.
Klarer visst heller ikke nå å helt utelate autisme fra mine betraktninger, jeg vet jo at Donald Trump støtter organisasjonen Autism Speaks, en organisasjon jeg ikke støtter.
Det burde gi de aller fleste, kanskje, en oppvekker hva angår akkurat den organisasjonen, at dersom president Donald Trump støtter den, så må det jo være noe gæernt der etsteds? 😛 (selv kan jeg jo på oppfordring fortelle akkurat hva jeg personlig syns er gæernt med Autism Speaks, da, og deretter i så og si lik sammenheng gå inn på norske forhold). https://hannekarisblogg.net/2019/11/05/hvorfor-verden-gar-ad-undas/
Her imidlertid to opptak fra Trumps verden (tv2), som jeg syns var/er en nokså bra parodi, av Brad Pitt, der han etterlikner smittevernsekspert Anthony Fauci:
Vi er alle mennesker. Og vi er alle sårbare. Alt deler vi, og alt låner vi av hverandre. Derfor er det urettferdig å måle en grov urettferdighet opp mot andre grove urettferdigheter. Noen ville imidlertid ha det til at jeg hyller autisme, i en diskusjon rundt ABA (Applied Behavior Analysis), og deler av EIBI (Early Intensive Behavioral Intervention). ABA er ikke mye brukt i Norge, og er kontroversiell som behandlingsmetode, hva hensiktsmessighet angår, og hva angår om det altså er en metode som forbedrer livene og livskvaliteten hos autistiske mennesker.
Deler av EIBI tror jeg er bra, deler er jeg litt skeptisk til om fungerer hensiktsmessig.
Å hylle autisme, det gjør jeg ikke, og har heller aldri gjort, jeg syns vi som er del av autismeminoriteten derimot kan være og er utsatt for svært mye urettferdighet, uforstand og ikke minst misforståelser.
Det er også altså viktig å vite at de medfødte begrensningene som medfølger, de har man også i voksen alder, om enn de ikke synes tykt utenpå! Og til og med hvis de altså der og da er usynlige for deg!
Her om hvorfor kamuflasje av ens autismeutfordringer er skadelig i lengden:
Og noen steder på vår klode er vi dårligere stilt enn andre steder i vår verden. Men selv om jeg altså ikke hyller autisme, og ser helt klart at autismen innebærer soleklare begrensninger, så er jeg heller ikke med på at det er verdens undergang å være født autistisk, slik som eksempelvis organisasjoner som Autism Speaks vil ha alle til å tro.
Jeg, som autistisk menneske selv, jeg er nemlig nødt til å leve med det. Og jeg kan ikke leve med å ha en undergangsfølelse sittende i kropp og sjel! Og det er dessuten ikke sant at det er verdens undergang å være født autistisk. Beklager, men slik ser jeg det og opplever det ganske enkelt ikke!
Derimot ser jeg det slik, og dette er også tilfelle i Norge:
Ari Ne’eman, juni 2010, i intervju med Steve Silberman i juni 2010:
Dagliglivet i en verden bygget for nevrotypiske folk kan være som å vandre gjennom et minefelt. Det er en mengde sosiale regler vi ikke forstår, og enorme konsekvenser påføres oss for å bryte dem
Det påvirker selvsagt og kan gi enorme konsekvenser også for våre pårørende, det påvirker hjelpeapparatet, og det berører sterkt, kan gjøre, våre venner, vår familie og vår slekt.
Og jeg har selv vært isolert relativt sammenhengende i noen år allerede, altså lenge før koronatidene nå, for min del hovedsakelig på grunn av kombinasjonen generalisert angst, asperger syndrom og en autoimmun sykdom (polykondritt). Som gir meg en samlet effekt av å være eller bli sliten, mye trett, slapp, ha søvnløshet, mye eller bare litt hoste, smerter i kroppen, svie i øynene, og dessuten svimmelhet. Og jeg lever med vondt i magen og «ull i hodet» på grunn av angst som kan oppstå i hverdagen min.
Men jeg sitter tross alt i en pen leilighet, jeg har utsikt fra terrassen min, har det meste av hva jeg trenger (inkludert gode venner, familie og slekt), og i går bestilte jeg pizza fra Peppes, levert med en dose sprit på minibanktastaturet og med hansker, på døra, av et snilt og hyggelig pizzabud.
Jeg befinner meg tross alt ikke, eksempelvis, i en overfylt flyktningleir, eller i de mange slumområder som finnes verden rundt…
Og det er dessuten altså ikke sant at ingen autistiske barn blir voksne, jeg har selv altså rukket å bli 52 år gammel. Så heldig var eksempelvis ikke min egen bror, han døde i en alder av 41 år. Og han var ikke autistisk.
Så jeg er ikke enig i Autism Speaks sitt forferdelige, grusomme bilde av hvordan det er å være autistisk, at autismen liksom skulle ha kidnappet meg, og/eller liknende.
En pandemi er det vi har nå, det, med koronaviruset, og DET er en høyst virkelig epidemi. Autisme er ikke noen epidemi, og det er ikke engang noen sykdom, men det utgjør handikapp og noen eller mange begrensninger, det gjør det.
Begrensningene og ressursene er individuelle, også innenfor en og samme diagnose og gradering. Grunnen til det er dels at alle former for autisme er syndromer. Og et syndrom består av mange forskjellige type begrensninger eller ressurser. Med forskjellig gradering innenfor hvert felt. Dels skyldes det antakeligvis også at selv med dønn like graderinger og samme diagnose, så spiller personligheten også inn.
Her en av Autism Speaks sine reklamevideoer, for å få en til å donere penger til en organisasjon som så vidt jeg vet, sist jeg sjekket (selv om det muligens var en 2-3 år siden), kun brukte, dengang, ca. 4-5% av totale inntekter til å rent faktisk hjelpe pårørende til autistiske barn/voksne, samt de autistiske barna/voksne. Dette er offentlig tilgjengelige regnskaper, sånn at dette er det heller ikke vanskelig å se og sjekke selv.
Autism speaks-reklamevideo:
For meg, så er disse reklamevideoene Autism Speaks legger ut, rett og slett kvalmebringende greier! Autisme innebærer handikapp, men NEI, det er ikke verdens undergang, det nekter jeg faktisk å se på det som. Og dessuten, uansett hvor man lever, og under hvilke forhold man lever under, så hjelper det å vite hvorfor man lever. For å se vårblomstrene som nå snart dukker opp, og noen har visst dukket opp allerede, og om mulig høre vårgrus under føttene. Eller bare å føle en vårlig vind. Blant annet.
Regndråpe -maleri i akryl på lerret, ferdig sånn ca. 4. april 2020
De aller fleste autistiske mennesker jeg vet om, har motstand mot sånne ting som ABA, muligens også deler av EIBI, og ikke minst, organisasjoner liknende til Autism Speaks, som ikke har autistiske barn/voksne i sin midte (altså som del av organisasjonen og i styret). Her to autistiske tilbakemeldinger om Autism Speaks (det finnes langt, langt flere, verden rundt).
Men her er altså to av de:
Og her en link til en annen organisasjon, og den borgerrettighetsorganisasjonen ER for, og av, autistiske mennesker, jeg er selv et noenlunde passivt medlem av den organisasjonen (ASAN): https://autisticadvocacy.org/
Resultatet av hva autisme og -Tourettes -utvalget i Norge har kommet fram til av tiltak, har jeg fremdeles ikke lest, i hvert fall ikke godt nok, til å ha noen mening om det, ennå. Jeg syns det blir så mye, så jeg vet ikke engang om jeg har ork, helse eller vilje til å lese det, for tida, dessverre. Det er dessuten mange år siden jeg engang har greid å lese ei ny bok, og kunne greie å beholde fokus hele boka igjennom, så det er en av mine begrensninger, artikler går, men blir det for mye tekst, så sliter jeg med fokus.
Selv er jeg altså ufør (ung ufør), har vært i relativt sammenhengende isolasjon i flere år, og i risikogruppen for koronaviruset, også, sånn sett, både fordi jeg har høyt blodtrykk, og har dessuten hatt litt komplikasjoner i hjerte og karsystemet og lungene på grunn av både det høye blodtrykket (hjerteinfarkt) og betennelse i hjerteposen samt luftveisinfeksjoner (bronkiene og luftrøret), pluss av og til skurring på stemmebåndet og håshet/hoste på grunn av en sykdom jeg har (polykondritt). Og tretthet og ikke så rent lite svimmelhet i hverdagen.
Og bekymrer meg lett over alt og ingenting.
Jeg svir dessuten så og si alltid i øynene på grunn av stadig tilbakevendende øyeinfeksjoner, og har vondter i kroppen, antakeligvis på grunn av både angst, artritt og den polykondritten. I tillegg til angsten, som er en type bekymringsangst (generalisert angstlidelse) er jeg født autistisk, men ble først diagnostisert med asperger syndrom i en alder av 35 år.
Ei jeg kjenner via facebook kom nylig med ei lang liste over grums hun har blitt møtt med fordi hun er ufør på grunn av nakkeskade. Så da skrev jeg like gjerne ned en liste (listen er ikke uttømmende) over utsagn jeg selv har møtt, og som er vanskelige og forvirrende å møte for de aller fleste autistiske mennesker, også for meg:
«Du kan ikke være autistisk, du som har så god humoristisk sans og er så ålreit..
fra kirurg som skulle minske brystene mine, og fra en annen sykehuslege som opptrådte «humoristisk» (les: harselerende) både overfor meg og overfor autisme generelt. Etter at jeg forlot kontoret til den nokså overlegne overlegen begynte jeg bare å gråte, men greide å forholde meg smilende, via litt av en kraftanstrengelse, mens jeg var der inne. Neimen om han skulle se meg gråtende, nei, i hans nærhet!
Fra så og si alle:
-«Du virker ikke autistisk»… og .»alle er vel litt autistiske»
(så hvordan virker man egentlig autistisk, montro?..?). –
«Autisme gir jo så mange begavelser, så du skulle bare være glad for å være så velsignet fra naturens side».
Her en aller så liten repetisjon (skjermdump) av Greta Thunbergs hilsen på autisme-verdensdagen i fjor (2. april 2019):
-«Autisme er en sykdom»
(fra svært mange, og autisme er altså overhodet ingen sykdom i seg selv, men medfører allikevel noen handikapp).
-«Autismen er ikke medfødt»,
fra to leger som reagerte på noe jeg sa etter at jeg hadde gjennomgått hjerteinfarkt.
Det jeg sa, som tydeligvis provoserte, men som rent faktisk var dønn ærlig, var at jeg syntes ikke hjerteinfarkt var så ille å gjennomgå, det, sånn at det kunne da ikke være så ille måte å dø på… Og selv om jeg kanskje kunne og kan skjønne at det utsagnet kunne være provoserende for en lege å høre, så sa jeg tross alt ikke at jeg har lyst til å dø ennå, da, liksom…Jeg kan godt vente med å dø en sånn ca. 30-40 år (jeg er nå 52 år gammel, født sommeren 1967).
Fra sykehus lege:
-«Hvorfor har du brukerstyrt assistent»?
(han irriterte seg kanskje over at assistenten var der, altså til stede?…)
-«Kanskje du har fragilt X-syndrom»
(fra lege v/attføringsinstitusjon en måned ETTER at jeg var ferdigutredet nevropsykologisk). I ettertid (noen år etter) sa nevropsykologen min, som jeg fremdeles den gang gikk til samtaler hos, at skulledet oppstå mer tvil blant leger eller annet fagpersonale rundt diagnosen, så kunne jeg glatt henvise dem til henne, så skulle jeg slippe den ekstra belastningen det er, for på den tiden var den belastningen betydelig, i å skulle måtte forsvare asperger/autismediagnosen min selv.
Hva er så autisme?
Autisme: fra gresk: autos = selv, tilbaketrekning til selvet.
I følge doktor Tony Attwood, så er autisme en
Annerledes form for tenkning
annerledeshet i hvordan man forholder seg til andre mennesker
Annerledeshet i læring
Annerledeshet i persepsjon .
Her (under) dr. Tony Attwood om jenter med asperger/autisme.
Tenkning (hva kan angå eksempelvis organiseringsevne, fokus, detaljorientering) og hvordan man oppfatter ting, altså persepsjon (hva kan angå eksempelvis øyekontakt, sansning, lesing av kroppsspråk og lesing av diffuse og fort skiftende ansiktsuttrykk)
Her også en youtubevideo over hva man generelt sett ikke bør si til mennesker som er autistiske dersom ønskemålet er å komme godt overens med oss. Jeg har møtt så og si samtlige kommentarer som fremkommer i videoen, og kan skrive under på at sånt noe er vanskelig, forvirrende og ikke rent lite sårende å møte :
Selv lurer jeg på om selve autismediagnosen gjør at man automatisk liksom er et menneske som er mindre verdt, og som det er helt ok og innafor å kunne mobbe, trakassere eller være likegyldig overfor?
Og ikke minst, bagatellisere autismen overfor, så her en motreaksjon til det, som jeg også har som forsidebilde på facebook:
Og her to Albert Einstein sitater til ettertanke og kanskje til trøst:
Skal du beskrive sannheten, må du overlate elegansen til skredderen.
Dødsfrykten er den urimeligste frykt, for risikoen for en ulykke er ikke tilstede hvis man er død.
Og noen pokerspiller, det blir jeg aldri, ei heller noen stor organisator, der sliter jeg, og har alltid slitt, med å få de enkleste, dog sammensatte ting, gjort. Så her også om eksekutive funksjoner, igjen fra Ask an autistic:
Selv skjønner jeg virkelig verdien av å kunne bevege seg fritt.
Her om dagen måtte jeg gjennomgå lungefunksjonsundersøkelse på lokalsykehuset, og var i grunnen ikke spesielt sjokkert over å få vite at lungefunksjonen min er litt redusert akkurat nå. Håpet er at det vil bedre seg utover våren. 🙂 Det pleier å bedre seg når sommeren er kommet, akkurat denne årstiden her er ikke den beste for meg. Hvis jeg greier å la være å kommentere eller svare på kommentarer på facebook og andre steder, da, noen ganger burde jeg virkelig hatt den evnen til likegyldighet som enkelte politikere ser ut til å ha så rikelig av… mulig de er flinkere til å sitte på hendene sine enn det jeg er? 😛 https://www.revmatiker.no/diagnose/polykondritt/?#section2
Jeg mener at det bryter med menneskerettighetene å ikke ha reell bevegelsesfrihet mellom land på de tidspunkt dette ikke bryter med plikter man har, eksempelvis via aktivitetsplan I NAV. Som var det som utløste NAV-skandalen. Samt at det bryter med reglene om sosialtrygd og eiendomsrett i menneskerettighetserklæringene, å ikke ha inntektssikring i karantene-perioden som ble innført i 2018. Aktuelle artikler i den alminnelige menneskerettighetserklæringen (Og DEN er, i motsetning til CRPD (hrmmfff), skrevet inn i norsk lov) er artiklene 3, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 13, 17, 22, 23, 24, 25
Dette landet er ikkje eit fengsel
Teoretisk kan du dra kvar du vil
Om direktørane ser positivt på utviklinga
står det deg alltids fritt å meine noko anna
Alle kan klatre ein stubb i systemet
Dersom dei sver at det ikkje finst skilnad og klasser
kan dei iallfall bli underbetjentar
Mest sjølvfortent er det framleis å hamne på botnen
Reglementet er liberalt
Kulturaktivitetar for alle
er jamstelt med roande piller og sprøyter
Demonstrasjonar er tilletne
Aggressiviteten treng sine kanalar,
demokratiet sitt alibi
Ungdomsopprør i ulike retningar
er så å seia ønskeleg
Berre det ikkje får ei retning
Og berre ikkje dei nødvendige
dei som held hjula i gang
set seg og krev sin rett,
ein fridom som trugar systemets grunnlag
Da blir det mumlande samtaler på det hemmelege
kommunikasjonsnettet
og skjerpa vakthald
Brått ser dei innesperra
vakttårna, piggtråden, murane, schäferane
og eit veltrimma terrorpoliti
– Arnljot Eggen (1923 – 2009)
DIN TANKE ER FRI
Din tanke er fri,
hvem tror du den finner.
Den flykter forbi,
slik skygger forsvinner.
Den kan ikke brennes, av fiender kjennes.
:/: Og slik vil det alltid bli: Din tanke er fri! :/:
Jeg tenker hva jeg vil,
mitt ønske bestemmer.
I stillhet blir det til,
i ukjente drømmer.
Min tanke og lengsel
vil bryte hvert stengsel.
Og slik vil det alltid bli:
Min tanke er fri!
Og tvinges vi inn bak jernslåtte dører,
da flykter den vind som tankene fører.
Fordi våre tanker kan rive ned skranker.
Og slik vil det alltid bli:
Vår tanke er fri!
Norsk tekst: Alf Cranner Tilegnet Amnesty:
https://www.youtube.com/watch?v=rdSU-Bfav7k
😛
🙂 Det pleier å bedre seg når sommeren er kommet, akkurat denne årstiden her er ikke den beste for meg. Hvis jeg greier å la være å kommentere eller svare på kommentarer på facebook og andre steder, da, noen ganger burde jeg virkelig hatt den evnen til likegyldighet som enkelte politikere ser ut til å ha så rikelig av… mulig de er flinkere til å sitte på hendene sine enn det jeg er? 
