To sykehusopplevelser og røykeslutt.

Har du noen ganger møtt noen som gjør deg ekstra glad og varm om hjertet? Ikke fordi du ble forelsket, ikke fordi du fikk en ny venn, men fordi himmelen liksom åpnet seg, og du kikket opp på et hjertevarmt ansikt med milde øyne, et lunt smil, og som nærmest utstrålte menneskekjærlighet og omtanke?

Et slikt menneske møtte jeg på rikshospitalet her om dagen. Vel, når jeg tenker meg om, så møtte jeg svært mange av det selvsamme slaget, både på rikshospitalet, i ambulansen, og lokalt, men akkurat denne personen var allikevel spesiell. Jeg husker ikke om han var lege eller sykepleier eller om han hadde noen oppgaver å utføre overfor meg, der jeg kom dit som hjertepasient pga hjerteinfarkt, men jeg glemmer ikke den varmen som ble meg til del. Som grep om hjertet mitt, og fikk meg til å skrive akkurat disse ordene.

Johnny Cash – Heart of gold

Opplevelsen lokalt, i forbindelse med legevisitt:

Ett utsagn som jeg møter ofte, og aldri har skjønt, er det utsagnet om at det er forskjell på fungeringsgraden når det gjelder asperger, og at jeg tydeligvis, da, fungerer høyere enn andre. Men uten at noen noensinne har gjort noe som helst forsøk på å kartlegge, vitenskapelig, hvordan jeg fungerer hjemme. Mao, så er vurderingen deres NULL verdt. Jeg opplever det som at de bare forsøker å bagatellisere spesialbehovene mine.

OG jeg opplevde det sist, nå, i fbm. sykehusoppholdet her lokalt, der en av legene mente at jeg selv valgte angsten min (eller autismen, jeg vet nemlig ikke hvor autismen slutter og angsten begynner, eller motsatt, og en psykolog i videreutdanning til å bli nevropsykolog, hun mente at angsten min egentlig ikke var angst, men selve autismen. Som jeg altså ifølge den sykehuslegen har valgt?….? Denne gang, da, i samtale med legen om det å trimme, som angivelig, i følge ham, nærmest måtte foregå utendørs. Og jeg da ble nødt til å forklare ham om den dørstokkmila mi, som jeg selv ikke skjønner, og som det ikke går an å få behandlet, heller. Legen lurte også på hvorfor jeg har brukerstyrt assistent-ordning, og måten han lurte på det, gjorde at jeg svarte nokså tvert: «Fordi jeg har asperger syndrom».

Så flott, da, å få vite at jeg har valgt autismen min. Jeg som hele tiden har trodd dette var medfødt, liksom, men flott at sykehuslegen har funnet en kur, da, det er jo verdenssensasjon, det…. det burde jo umiddelbart publiseres, må vite, for dette er jo et verdensgjennombrudd!! (sterkt ironivarsel her).

Når det er sagt, så er jeg enig med sykehuslegen i at jeg burde trimme mere (moderat trimming, jeg må ta hensyn til polykondritten, også). Og selvsagt at jeg burde slutte røyke, jeg prøver å kvinne meg opp i disse dager til å foreta den røykeslutten. UTEN nikotinplaster, plasteret hadde null effekt på meg. Langt bedre å slutte tvert, og jeg har jo greid det tidligere, tross alt, sånn at helt umulig er det jo ikke. Det var mine søndagstanker om egen helse, og sykehuspersonalets uforstand og totalt uvitenskapelige fremgangsmåte akkurat hva autisme eller angst angår. I henhold til epikrisen som ble skrevet, skulle jeg angivelig være lite motivert for hjerteskole, også, til tross for at jeg hele tiden sa at det stilte jeg meg positiv til, bare jeg fikk ha med meg assistenten min den dagen. Hvordan han dermed har oppfattet meg som lite motivert, det skjønner jeg faktisk ikke, siden jeg hele tiden sa JA til det, og aldri TJA.

Det er fullstendig egnet til å få høyt blodtrykk av, det, å møte den arrogansen og uvitenheten hva autisme angår (eller angst, for den del). Hva som er hva, hva angår meg, det vet jeg faktisk ikke. For den dørstokkmila mi, den gjelder nemlig BARE utenfor min egen bolig, på sykehus, eksempelvis, så går det helt greit og angstfritt for meg å gå ut. Og jeg skjønner det ikke selv, men disse viktigperene, de skjønner visst hva alle andre ikke skjønner?…?

Og greier å anslå fungeringsgraden min med den fullstendig uvitenskapelige metode å ta pekefingeren oppi lufta og liksom kjenne vindretningen?….? #autismefrustrasjoner

Jeg har flyttet svært mye på meg i løpet av livet, fordi den dørstokkmila plaget meg mere og mere, jo lenger tid jeg bodde et sted. Hele 16 ganger, tror jeg det har vært, alt i alt. Hele mitt voksne liv, altså. Helt til jeg endelig skjønte at jeg slapp ikke unna, uansett hvor jeg bodde hen. Så da sluttet jeg å flytte, siden det så allikevel ikke virket. Så nå er hjemmet mitt her jeg bor, og jeg vurderer ikke å flytte, lenger, såvidt jeg da ikke vinner i lotto eller noe. ❤ Og her i kommunen har jeg nå bodd siden 1998, og jeg er nå 51 år.

Og jeg må understreke at det er kun bagatelliseringen av autisme/angst jeg reagerer på, og som jeg syntes var ytterst sårende. At sykehuslegen mener jeg bør trimme, og slutte å røyke, er liksom: Duh… har man hatt hjerteinfarkt, så er det jo så absolutt det man burde gjøre, det er dermed ikke noe å ta seg nær av at noen foreslår og tilogmed formaner om. Han ville neppe gjort sin plikt som lege, dersom han ikke foreslo dette.

Her er hjemmet mitt.

20171206_144826

 

Og noen av mine malerier:

 

 

Reklamer
Fremhevet

Hijab, grunnloven og facebook.

I går la Christian Tybring-Gjedde ut et facebookinnlegg som jeg har funnet det formålstjenlig å lime inn her, og også kommentere på hans facebookside. Her altså skjermbildene fra Chr. Tybring-Gjedde’s facebookside. Hans innlegg og min kommentar til det.

2018-08-26 (3)2018-08-26 (6)

Det er synd at facebook forkludrer det med ytringsfrihet, idet politikerne på sine egne facebooksider fritt kan redigere og plukke vekk innlegg og kommentarer fra meningsmotstandere, det utgjør faktisk et demokratisk problem, dette at man kan misbruke facebook sine i og for seg fornuftige redigeringsmuligheter.

Det er fornuftig at den som eier en facebookside, kan luke vekk hatmeldinger, trakassering o.l., men faren ligger jo i at man også kan luke vekk alt av meningsmotstanderes innlegg, kommentarer og meninger, og at politikernes egne facebooksider på den måten blir til ekkokamre.

Linkene jeg har vedlagt kommentaren min til Christian Tybring-Gjedde er disse:

Tilknytning til ACER – Stortinget.no

Anledning til å ta vekk det norske statsborgerskapet i saker der personer har doble statsborgerskap – Stortinget.no

Og har registrert at i saken om ACER så var ikke Christian Tybring-Gjedde til stede, og han stemte ergo hverken for eller imot, mens i saken om doble statsborgerskap, så stemte han for en løsning der det ble muliggjort å ta vekk det norske statsborgerskapet via vedtak i utenriksdepartementet, i stedet for å kunne ta vekk statsborgerskapet via domstolene. Dette er, såvidt jeg kan skjønne uten å være jurist, et brudd med grunnlovens linje om at all straff skal idømmes via domstolene våre.

Og jeg var glad for at det som kom ut av dette, var at stortingsflertallet gikk inn for at man skulle kunne ha anledning til å ta vekk en persons statsborgerskap (gjelder altså mennesker med doble statsborgerskap), men at det måtte innom domstolen først. En svært viktig skillelinje.

Her også link til grunnlovens paragrafer om menneskerettigheter, herunder ytringsfrihet og på hvilken måte man skal idømme straffer (dommer), og der det klart og tydelig står at alle dommer skal idømmes av våre domstoler, IKKE av forvaltningen. §§ 96 (om domstolsbehandling) og 100 (om ytringsfrihet).

Lovdata: Norges Grunnlov

Siden det er søndag i dag, så spanderer jeg på dere eventuelle lesere av bloggen min en rap som blant annet omhandler retten til å kunne ytre seg, og der det blir poengtert at hvis man har noe på hjertet, så bør man komme med det, og det er særlig viktig i tider der sliktnoe blir aktivt motarbeidet av våre folkevalgte (inkludert altså, tydeligvis, Christian Tybring-Gjedde).

Samt et tilbakeblikk via youtube hva angikk feiring av grunnloven i 2014.

Grunnlovssang 2014

Dan Bull – The NSA hates this song.

 

Rosetogene og utenforskapfølelsen.

I rosetogene følte jeg meg, såvidt, innenfor, jeg la ned roser på kirkegården i Oslo, skrev meg inn i sørgeprotokollene på to steder. Siden følte jeg meg utenfor igjen, den gang pga diagnosen min, som var en av mange som ble nevnt opp som mulige diagnoser på terroristen som jeg fremdeles har vondt for å skrive helt ut navnet til. Skjøvet ut på sidelinjen, så og si. Vet ikke hvorfor det føltes og føles slik, men det gjorde og gjør det altså. Så jeg lurer på om det finnes andre med diagnoser innenfor DSM-5  eller ICD-10, som føler seg skjøvet vekk i fra rosetogene og ut på sidelinjen, hva nasjonen vår og fellesskapet angår.  For følelsen var jo ikke ny, og den oppstod ikke der og da, heller. Den ble ikke skapt den 22. juli 2011, ei heller av rettssaken, direkte. Men sommeren 2012 syntes jeg var brutal å komme igjennom. Tårene som fylte begeret og fikk det til å flyte over. Isnende sorg.

Selv angret jeg meg for å ha fulgt rettssaken, og hadde dagen før Ulrik Malts redegjørelse i rettssaken fått råd av psykologen min om ikke å følge rettssaken på tv lenger, siden det tydelig satte meg ut. Jeg så en veldig ensom mann. – TV2 8.06.2012- av Kjersti Johannessen Mange var de som uttalte seg etterpå, både om Ulrik Malt sitt forhold til etikk og kritiserte ham for  å bringe diagnosen som jeg og mange andre har på dagsorden i rettsprosessen. Har ikke funnet igjen en kronikk om dette skrevet av filosof Einar Øverenget, men fant en annen artikkel med/om Einar Øverenget, denne, om psykiatriske observasjoner, tilregnelighet eller utilregnelighet og filosofi i den sammenheng:

VG- 5.6. 2012 – Filosof: – Utilregnelighet betyr at man ikke har noe valg

Og om etikk ble det også skrevet om fra (dengang) leder Trond Markestad i legeetisk råd og nestleder Karstein Hytten: -Legetikkens dilemmaer. – av Karstein Hytten og Trond Markestad

Rådet mitt fra psykologen min var ett jeg dessverre ikke fulgte, jeg trodde på det tidspunktet at noe skadelig for meg kunne vel ikke komme fra psykiatrien i  Norge. Der tok jeg visst gruelig feil, gitt. På koordineringsmøte med kommunen, fastlege og psykologen min like etterpå (samme uke, såvidt jeg kan huske), sa jeg at «En sten kan ikke fly. Mor Nille kan ikke fly., Ergo er mor Nille en sten.» (fra Jeppe på bjerget, Holberg) Da HOPPET fastlegen min nærmest opp av stolen, og sa at «JA; akkurat slik er det.» Hvorvidt han har eller ikke har asperger, så forklarer det jo ikke terrorhandlingene uansett, og jeg syns det var galt av Ulrik Malt å trekke fram den diagnosen i fbm. rettssaken. Ikke forklarer det noe, og det ville heller ikke gitt noen utslag i rettssaken, siden asperger syndrom er en tilregnelighetsdiagnose.

Allikevel plaget det meg, og plager meg fremdeles, den tanken på at han liksom skulle ha noen autismespekterdiagnose. Jeg syns at den nevrotypiske delen av menneskeheten må kunne finne seg i at han hører til blant dem, og i den delen av dem som har de type personlighetsforstyrrelsesdiagnoser som retten etterhvert fant at han tilfredsstilte kriteriene til, og som derfor ble stående som diagnoser. Det ville dessuten ikke utgjort noen fordel for ham, tror jeg, det å ha asperger, snarere tvertimot, han burde jo ha hatt gode evner til å tolke kroppsspråk, ut i fra det jeg har fått med meg av opptredenen hans da han ankom Utøya. Allikevel kan jeg jo ikke være sikker på hvorvidt han har eller ikke har asperger, bare at det altså ikke har noe å si for hvorfor han gjennomførte de terrorhandlingene. Terroristen likte ikke denne sangen, men det gjør jeg, så her kommer den, sangen om regnbuebarna.

Barn av regnbuen-Lillebjørn Nilsen Gitarkameratene pluss originalen på amerikansk.: The rainbow race. – Pete Seeger

Rettssaken var fryktelig og grusom å skue, gjerningsmannen dum og ond.  Mange som selve har asperger, tror antakeligvis fremdeles at ABB kunne ha hatt asperger syndrom. Min eksmann syntes det var latterlig, og at det neppe kunne stemme, min fastlege likeså. Selv er jeg ikke så sikker. Men fremdeles plager det meg å tenke at han kanskje, kanskje ikke hadde/har asperger. Og det plager meg at det tar lang tid å lese gjennom 77 navn. Ett av Utøya-ofrene hadde dessuten asperger syndrom. Så jeg forsøkte og forsøker å fokusere på henne framfor terroristen. Og her er en artikkel om henne fra 2015, og om en pris delt ut fra hennes minnefond.

Da Benedichte (15) døde, bestemte moren seg for at flere skulle få vite hvordan det er å leve med et barn med Asperger

Se gjerne også:

Søndagsordet.

En intens og rik indre verden.

Jeg ser bagateller, derfor er jeg. Jeg smiler, ergo er jeg. Jeg blir sint over tingenes iboende faenskap, og ikke finne tilbake til en avdeling på et sykehus, ergo er jeg. Så jeg har definitivt et temperament som ikke alltid tillater meg å tenke meg om for å finne de fineste ordene for å få uttrykt dette sinnet mitt, over de tingene som ikke helt går i hop, over løftebrudd, sånn som at en sykepleier sier hun skal følge meg til CT-undersøkelse, og så ikke gjør det, men nøyer seg med å peke og si det er til venstre (når det egentlig viste seg å være til høyre, DEN glippen tillater jeg, og tillot henne å ha, da, for akkurat det hender det jeg selv også sier eller oppfatter feil.

Etterhvert oppfattet jeg at hun hadde angitt feil retning…… men etterat CT-undersøkelsen var over, hvor skulle jeg da gå, for å finne veien tilbake igjen, liksom. Så spurte jeg ved en annen resepsjonsdisk, men hun som var der, hun visste ikke…. og jeg brettet da ut hele min frustrasjon til henne, og selvsagt kunne jeg ha fått sagt dette på penere måter, hvis jeg altså hadde tenkt meg om, og dessuten at jeg hadde fått sovet godt om natta. Den gang ei, natta før jeg skulle inn til rikshospitalet for undersøkelse, hadde jeg kun fått sovet 2 timer, så min tålmodighet var allerede prøvet, og den feilet fullstendig. Siden hun hadde sagt hun skulle følge meg, lot jeg den brukerstyrte assistenten min sitte igjen, hadde jeg visst hun ikke skulle følge meg, så ville jeg ha tatt ham med meg. Så ville vi vært to om å lete oss fram, om ikke noe annet.

Så jeg ser bagateller, men greier tydeligvis ikke å sette dem sammen godt nok til å finne tilbake til hvor jeg nå engang var. Sånne situasjoner har jeg faktisk hatt drømmer om, en typisk drøm der vil være at jeg befinner meg på et hotellrom, og skal ta et fly. På veien til flyplassen oppdager jeg at jeg har glemt igjen veska mi, med lommebok, pass og flybillett i. Og må finne tilbake til hotellet før flyet går. Og hvert skritt jeg tar bringer meg lengre og lengre enn langt vekk i fra hotellrommet, og tiden tikker og går, det er bare en snau time igjen til flyet skal gå, og jeg vet jeg skal innom både utsjekkingsdisk og passkontroll før jeg kan sette meg på flyet. Da våkner jeg, fordi jeg innser at tiden nå er altfor knapp, og jeg kommer ikke til å nå det flyet.

Og jeg lengter tilbake til den tid da sånt noe ikke stresser meg, men der jeg hadde en intens, rik indre verden, et sluk av et kjemperom av fantasier og drømming. Før jeg innså at jeg måtte pugge veier, før jeg lot meg stresse av å bli voksen. Tenk om jeg kunne dra tilbake, liksom, til den verden jeg vet fremdeles er der inne, verdenen til en tenåring som fremdeles ikke hadde lært seg å bli tilstrekkelig nevrotypisk til å passe i den verden alle vil ha meg inn i, men som egentlig fremdeles er låst og lukket for meg.

Og fremdeles forventes det at man skal greie å uttrykke seg pent…….men det greier jeg altså ikke alltid, hjernen fungerer ikke fort nok til å få det til, der og da. Så da ber man om unnskyldning, da, heldig nok traff jeg den samme resepsjonisten litt senere, og jeg fikk forklart at jeg bare hadde blitt veldig stresset og at jeg ikke hadde sovet godt om natta. Og ba om unnskyldning. For selvsagt var HUN fullstendig uskyldig i det hele, og hun var ny der, sånn at det var forståelig at hun ikke visste hvor alle sykehusavdelingene befinner seg, rikshospitalet er en stor institusjon.

Rikshospitalet, de skryter nærmest av å ha et godt system for å tilrettelegge for autister/aspergere?…har jeg også fått med meg (link under) Og diagnosen min, F 84,5, den står det om i journalen min, og jeg pleier alltid å opplyse om det ved første anledning jeg får, for jeg syns at åpenhet er viktig. Jeg sier det bare…..?…….

Men kanskje anser de ikke asperger som noen autismespekterforstyrrelse, men det er det faktisk, altså, sånn er det bare. Det gikk jo allikevel tålelig bra, og jeg kunne hvile ut etter alskens undersøkelser hjemme. Grunnen til at jeg var der, var at jeg i tillegg til asperger syndrom har polykondritt, så jeg ble innlagt for å få gjennomgått diverse undersøkelser i den forbindelse. Oppmøte tidlig om morgenen samme dag som mange av undersøkelsene skulle foretas, deri lå da også grunnen til søvnvansker natta før. Men jeg antar de gjør så godt som de kan, og får lov til, for alt skal jo skje så fort i sykehus-Norge. ❤

Vil øke forståelsen for pasienter med autismespekterforstyrrelse (ASF) ved sykehusinnleggelse. –

Selv lengter jeg altså litt tilbake til min rikeste indre verden. 🙂 ❤

008 (2)

 

Se også: Hvilken planet?

Den indre krigen

Litt rapmusikk her: Eminem- The way I am.

Fremhevet

Dansen rundt gullkalven.

Høie rystet etter VG’s predikant avsløring-skal se på loven med nye øyne. -VG 17.06.2018

Nå har dette gått for langt! Denne utnyttngen av folk må man få stans på. Jeg ber selv bønn. Får jeg ikke sove, hender det jeg ber fader vår. Om ikke annet, så kan det kanskje hjelpe meg til å få stilnet alskens repetisjoner og kaotisk virksomhet i topplokket.

Men forbønn for andre, DET gjør man for faen (unnskyld uttrykket) helt 100% gratis! Det er ikke noe man tar seg betalt for via teletorget! Håper virkelig lovfolkene kan få satt en stopper for den uhumskheten i å skulle tjene penger på sånt noe!

Jesus jaget selv vekk torghandlerne i tempelet, det bør man gjøre her, også! Jag dem vekk, hele hurven av sjarlataner og helbredelespredikanter, det er ukristelig å gjøre sånt noe! Det trenger jeg ikke å slå opp i bibelen for å skjønne, heller! Men for ordens skyld, da, her er de 10 bud:

1) Du skal ikke ha andre guder enn meg.
2) Du skal ikke misbruke Guds navn.
3) Du skal holde hviledagen hellig.
4) Du skal hedre din far og din mor.
5) Du skal ikke slå i hjel.
6) Du skal ikke bryte ekteskapet.
7) Du skal ikke stjele.
8) Du skal ikke tale usant om din neste.
9) Du skal ikke begjære din nestes eiendom.
10) Du skal ikke begjære din nestes ektefelle, eller hans arbeidsfolk eller andre som hører til hos din neste.

Såvidt jeg kan se, er det brudd på flere av budene, dette her.
Nærmere bestemt nr. 1, 2, 5,7, 8 og 9. Enten i direkte eller indirekte forstand. For man skal ikke danse rundt gullkalven (det er å ha andre guder enn Gud) man skal ikke misbruke guds navn til profitt, man skal ikke drepe (og forleder man folk som er potensielt dødssyke til ikke å ta medisinene sine, så er det nettopp det man indirekte gjør).

Man skal ikke stjele (dette er sjarlatanvirksomhet, syns ihvertfall jeg, og som sådan renspikket svindel, altså tyveri, man har også beviselig benyttet løgner i markedsføringen, har jeg skjønt),. Det er også å begjære andres eiendom/penger. Mulig dette kan være brudd på å hedre ens far og mor, også, for endel tolker dette dithen at som foreldre regnes også samfunnet som sådan (lovene, samfunnsforfatningen, fellesskapet vårt og lederne våre). Og er dette teletorget oppe på søndager/helligdager, så er det minsanten også brudd på det 3. bud.

Og så bryter man det største av alle budene (det dobbelte kjærlighetsbud); «Du skal elske din gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og forstand. Men det er et annet bud som er like stort; du skal elske din neste som deg selv.»

Sånn, da fikk man satt det skapet på plass? 😀

For selv om jeg ber fader vår, og det blant annet står der, da, i den bønnen «Gi oss i dag vår daglige brød», så skjønner jeg at Gud setter ikke den maten ferdig tilberedt på bordet mitt, jeg må finne den maten enten selv, eller få noen annen til å finne den for meg, her på jorden!

Følg debatten her:

Facebookgruppen Stans Hanvold

Se også gjerne:

Jon Niklas Rønning: Predikantens oppskrift. Sang.

Mercedes Benz – Janis Joplin

Josefs julevise

Forever young – Bob Dylan – sunget av Audra Mae – Sons of Anarchy

og

Dyr fattigdom og dominoeffekten

 

Fremhevet

Intens og omstendelig.

ETT svært tydelig asperger trekk jeg har, er ihvertfall å kunne kjede folk ihjel med å være intens og omstendelig. Og jeg skjønner folk som muligens blir drittleie etter n’te repetisjon av noe jeg ikke vet om disse har skjønt eller erkjent, nettopp fordi disse samme har ignorert meg gang etter gang…… Og der ligger et nytt problem, jeg greier visst ikke å ignorere det å bli ignorert, heller, men holder på den frustrasjonen i evigheter, det var jo så viktig, syntes jeg, hva det enn var jeg hadde å si. 😀 

Åh, herregud, så snål jeg virkelig intenst og inderlig er…. vel, vel, vil de ikke høre eller se eller skjønne, så er det jo faktisk fint lite jeg kan få gjort med den saken allikevel. Var det bare ikke så vanskelig å ignorere ignoreringen. 😛 Her en sang som av tekstmessige grunner satte meg på spor av å skrive om akkurat dette her, nå. 🙂

REM – Losing my religion

Sakset derifra: «Oh no, I’ve said too much. I haven’t said enough. »

 

Hvilken planet?

Jeg har ikke alltid vært så veldig bevisst meg selv og hva som faktisk utgjør meg, i langsommelige tider lurte jeg allikevel på dette endel, hvordan det kunne ha seg at andre så ut til å få til det sosiale og en hel haug andre ting så mye bedre enn meg. Helt i fra barneskolen gjorde jeg det. Andre la kanskje ikke så godt merke til det, for i ettertid så har jeg jo fått vite at det var ikke så mye forvirring i blant andre, som det var i mitt eget indre, om hvem og hva jeg var. At jeg var distré ble imidlertid lagt merke til, og at det hendte jeg gikk inn i feil klasserom. Blant annet.

Selv husker jeg at jeg forsøkte å se om det var riktig klasserom ved å titte på de andre, men uten helt å vite om dette var de samme som gikk i klassen min, alltid. Så jeg fikk panikk inni hodet mitt, for nå hadde jeg havnet i en pinlig situasjon, igjen. Og igjen. Og atter igjen. Aller mest husker jeg ensomheten, og den er der fremdeles, selv om jeg har venner, og hadde venner den gangen også.

Jeg slo det fra meg med at alle er annerledes enn alle andre, eller rettere sagt, forsøkte å slå det fra meg.

Man skulle da tro at undringen sluttet da jeg fikk asperger diagnosen, men den fortsatte, den undringen og den letingen etter meg selv og hva som var og er meg. Dette ser ut til å være nokså vanlig, har jeg etterhvert skjønt, blant mennesker med asperger/autisme. For det er ikke gitt å kjenne seg godt igjen i tingliggjøringen som hører selve asperger diagnose-kriteriene til. Dette sett med kriterier som liksom skal båsplassere oss, en gang for alle.

Som om det gikk an, liksom? Å plassere et menneske, et hvilketsomhelst menneske, i bås. Inn i en tabell eller det berømmelige A4 arket.

Selv ikke nevrotypiske mennesker går det an å gjøre det med, og der er det heller ingen som har gjort noe genuint forsøk på det, å liksom lage en «diagnose» på hva det er å være et vanlig, normalt menneske. Dette var det jo noen som syntes var litt for ille, da, at ikke nevrotypiske mennesker også skulle ha en diagnose, så dermed kom denne parodien her til verden:

Nevrotypisk syndrom

Eminem er også inne på det, her, disse tankene han har hatt om dette, blant annet i setningene

I used to be the type of kid that would always think the sky is fallin’

Why am I so differently wired?

Am I a martian?

What kind of twisted experiment am I involved in?

Disse er tatt fra rapen Legacy, her:

Legacy – Eminem

Eminem kom ut av «asperger-skapet» i 2013 med rapen «Wicked ways», en rap som jeg syns er god nettopp fordi den virkelig understreker individualiteten i blant autisme/asperger – minoriteten.

Wicked ways – Eminem

Se også:

Nevrodiversitet nå! Av Thomas Owren, vernepleier

Våpenet

Verdifull og vakker

The final countdown – Europe