Under det første innlegget om og etter veivalget i KrF den annen i ellevte, på Olaug Vervik Bollestad sin facebookside, falt den aller første kommentaren slik:

«Kameler må børstes godt, deles opp i mindre biter og svelges med hårene».

Og den aller første kamelen som Kjell Ingolf Ropstad følte han skulle og måtte svelge, den var om abortlovens paragraf 2 C, idet han uttalte seg om at KrF ikke har noen ufravikelige krav, her:

NrK – nyheter 2. november 2018 kl. 22.53

Jeg tar den uttalelsen til etterretning, det gjør sikkert også hans fremtidige regjeringskollegaer. Det ser ut for meg som om han har gitt opp allerede i utgangspunktet. Selv vet jeg ikke helt hva som er riktig og viktigst, det finnes vanskelige avveininger her, syns jeg, i den ene og den andre retning. Selvbestemmelsesretten som kvinner har til å bestemme over egen kropp er svært viktig. Man kan også argumentere for at barnets rett til å bli født og ikke bli utsortert på grunn av barnets egenskaper også er svært viktig.

Men føler for å trekke fram et bibelsitat:

Salmene 8: 4-10 i min bibel:

Se også:

Sorteringssamfunnet og konformiteten.

og

Om verdiene på anbud.

Og ellers så er det en sang fra min barndom her:

Liten ekorn satt

Ha en god søndag.

Stempelet.

 

 

Noen av mine malerier. Noen egne malerier.

Politikk, samfunn og verdier

Men hva veivalg angår, så vet jeg ikke om borgerlig side gir oss med annerledeshjerner noen flere muligheter, egentlig så har jeg gitt opp hele fargepaletten der. For dere gjør det vanskeligere for oss med politikken deres, og dere har visst bestemt dere for at hvis man ikke helt passer inn, og er utsortert, så skal man også være fattig, og bli straffet økonomisk for å være annerledes og tilhørende utenforskapet. Og det gjøres vanskelig i forhold til byråkratiet med hjelpeordninger.

Og det gjelder visst begge leire, men borgerlig side vel noe mer enn venstresiden, det har jeg nemlig merket på lommeboka mi. Her også litt om hva slags vansker som man kan ha, og der syns jeg denne artikkelen om jenter med asperger syndrom er rimelig god.:

Usynlig sosialt handikapp – Nils Kaland

Og om slitenhet, en forklaringsmodell her, over hvordan hjernen fungerer:

Forklaringsmodell – hjernen

Jeg tror vel ikke det er noen hemmelighet at jeg regner meg som kristen, med all den tro og tvil som hører dertil. Jeg sliter allikevel ikke ned dørstokken i kirka, jeg syns faktisk det finnes bedre måter å bruke tida mi, og hver gang jeg allikevel har trådt gjennom det som tidligere var et våpenkammer, gangen i kirka, inn i kirkerommet, inn i båten, og satt meg for å høre på, så har jeg for det meste syntes det har vært bortkastet tidsbruk. Og står i langt større fare enn ellers for å sovne.

Og jeg syns ikke det er så farlig, heller, om man banner litt i tide og utide. Og syns det er lovlig å bruke eget vett, jeg tror Gud liker det, faktisk, for hverken Gud eller Jesus var særlig begeistret for fariseere. Og de har det vært mange av, i kirkens historie. Fariseere og skriftlærde, de som har sett på ordenes kraft i bokstavelig betydning, og til og med de som har brukt kirken for å få makt, de som innførte kristendommen her til lands med sverd, slag og øks Kristendommens_historie_i_Norge- Norsk leksikon , og de som satte i gang korstogene. Korstog – Norsk leksikon

De som hverken har brydd seg særlig om bibelens ord eller helheten i hva bibelen sier om barmhjertighet, om fattigdom og rikdom, om nestekjærlighet, ei heller om ikke å dømme.

Noen i FrP og på den høyreekstreme siden, de etterlyser visst en nyversjon av korstogene…. Og her et svar til Sylvi hva angår om hun selv er velkommen i kirka. Sylvi burde vel vite at ingen er feilfrie, og at den som er skyldfri kan kaste den første sten. Men Sylvi kan ikke, og bør ikke, forsøke å hindre biskopene og prestene i å forkynne hva som faktisk står i bibelen.

Og der står det blant annet at det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å gå inn i Guds rike ( Lukas 18:25). Det står ikke at det er umulig, men jeg tror at milliardærene her til lands har litt tungt for å ta til seg den teksten, akkurat som Sylvi og andre kan ha litt tungt for å ta til seg andre deler av bibeltekstene.

Så her en reaksjon fra en prost til Sylvi:

Kirken-ratner-ikke-pa-rot- Trond Bakkevig, prost i Vestre Aker, Oslo

Kristendommen i Norge ble innført med slag, sverd og øks.

Ta kristendommen, sa de, eller mist et lem eller dø. Sånn at i mange, mange årtier etterat kristendommen ble innført, satt vikingene i kirkene og ristet runer, enten som protest mot kirkens makt, eller fordi man ikke turde annet, kanskje. Hva om Odin avbildet på kirkedøra allikevel kom seg inn i kirka? Her lukter det kristenmanns blod og bein, den setningen har vel mange av oss fått med oss fra folkeeventyret her: Folkeeventyr – Eventyret om de tre kongsdøtre i berget det blå

Kanskje Sylvi lukter kristenmanns blod her om dagen….?…..jeg syns ihvertfall hun muligens er litt trollaktig av seg…..Kommer ikke til å stille i kø for å kjøpe den boka hennes, ihvertfall….. Så ok, det var vel prekenen for i dag, det da (skulle jeg blitt prest, montro) ? 😛 Troll sprekker ihvertfall i sola, det gjelder nok nettroll, også, det. Og Sylvi’s ord?… 😀 Folkeeventyret om Herreper

Liten ekorn satt

Vandringsvise – tekst av Einar Skjæraasen, melodi Finn Ludt, Sunget av Erik Bye

Våre små søsken av Inger Hagerup

Kirken den er et gammelt hus – sunget av Erling Krogh i 1927

Stemorsblomsten, løvetannen og andre blomster

Tord Foleson

Det finnes utallige måter å skjønne en og samme setning på. Så det blir som å se etter spøkelser, mens man egentlig ser etter mennesket inni. Der feiler jeg gang etter gang etter ørtende gang. Blir såret, forvirret, og i det hele tatt så kan jeg få det veldig vondt inni meg. Språket treffer magen min. Jeg vet ikke om jeg alltid har hatt det sånn, det er mulig jeg har vært mer tykkhudet tidligere. Men det var dengang da, og dette er nå.

Av og til kan jeg også selv føle meg som litt av en bulldog, eller kanskje en liten bjeffende, og hissig terrier…… for jeg kan være hardtslående nok selv, er jeg redd. Hvis jeg selv blir såret av noe. Det sies at angrep er det beste forsvar. Vel, jeg lurer litt på den saken, om det faktisk er sånn. Lurere ville det vel kanskje vært å være overbærende. Men dengang ei…..

Georg Friedrich Nietzshe, filosofen, ser ut til å være ute etter å bekjempe egoismen i oss selve. Kanskje han, som beskrevet i denne sangen her, var ute og søkte etter det gyldne hjertet.

Heart of gold – Johnny Cash

Og undrer seg om Gud virkelig er død, og hvorvidt vi er nær enden, her en komikers tanker om klimaforandringene.

Saving the planet – George Carlin

Og et meningsinnlegg om emnet, også, hvorvidt vi er enden nær, og hvor lite vi får til for å redde oss mennesker og dyr på planeten vår.

Verden går til helvete – Johan B. Mjønes

Så leter man seg fram her i verden, da, som de kroniske turister de aller fleste av oss er?

Det er en god tanke å klamre seg til, og forsøket er vel verdt noe, det også, om man ikke får det helt til?

Ha en god søndag.

Her litt klassisk musikk på en fin sensøndag.:

Ensom vandrer – Grieg

Fin musikk på en tordenværsdag når strømmen har gått, og det er helt stille i leiligheten eller huset. All summing av elektriske artikler og ledninger blir da borte.

Frøsøblomster – Peterson-Berger

Frøsøblomster av Peterson.-Berger er en melodi som jeg synes å huske å ha forstrekket de litt for korte fingrene mine på i ungdommen. Jeg spiller ikke piano lenger, det er kanskje også noe jeg burde ha tatt opp igjen, for pianoet, det står i leiligheten min og samler støv og ustemmer seg……

Og om å se spøkelser, så liker jeg også denne sangen her, av Grieg:

Voktersangen – Edvard Grieg

Jeg har tenkt litt rundt det med forventninger og forventningspress. Selv legger jeg enormt mye press på meg selv for å være så god en kameleon som overhodet mulig, noe som selvsagt virker mot sin hensikt på utallige måter, hvorav jeg har blitt klar over bare noen få, tror jeg kanskje. Og så har jeg, atter igjen, noen spørsmål som jeg håper noen vil svare meg på, hvis noen av dere har svarene på det, da. 1) Hva mener folk når de sier at det finnes så mange måter å ha asperger syndrom?

Jeg har alltid blitt, og blir alltid såret av det, fordi jeg da føler jeg ikke greier å møte en eller annen ullen forventning om å være slik eller sånn, for ellers har jeg ikke «nok» aspergersk over meg, mens egentlig så tar jeg meg jo sammen for å greie å være så vanlig eller nevrotypisk (les her om Nevrotypisk syndrom) som mulig. Og det greier jeg heller ikke å slutte med, det sitter sånn i ryggmargen min at det makter jeg visst ikke. Selv om jeg skulle hatt lyst, mener jeg. Fordi at jeg da ikke makter å innfri mine egne forventninger til meg selv, heller. Enten det, eller så dreier det seg om at gammel vane er vond å vende, jeg fikk asperger diagnosen som 35 åring, sånn at naturlig nok har jeg i alle år forut for det latt som om jeg er som alle andre, eller i hvert fall forsøkt å være helt som alle andre.

Med andre ord, i møte med andre mennesker er jeg aldri helt fullstendig meg selv. Meg selv er jeg bare når jeg er helt alene. Da kan jeg gjøre helt som jeg vil. Noe har jeg blitt litt flinkere til, allikevel, da, for eksempel å spørre om igjen når det er noe jeg ikke har fått med meg, fordi huet mitt har tatt seg en pause i sted og tid, med andre ord; jeg har da tatt meg en spasertur i verdensrommet/zoomet ut/Spacet ut (kjært og ukjært barn har mange uttrykk).

Og 2) Blir aspergere der det synes utenpå mer aksepterte som de er, enn f.eks. meg, der det synes så lite utenpå, hvis det i det hele tatt synes?

Og 3) Hvorfor insisterer sykehusleger og andre fagfolk (selv de ålreite), på å ignorere asperger diagnosen og behandle oss helt som om vi er nevrotypiske mennesker? Les: Jeg er så lei av sykehusleger og andre fagfolk som maser på meg om røyking og vekttap, og skaper forventningspress som jeg så allikevel aldri greier å nå opp angående, jeg har rett og slett ikke energien som trenges til det. Og jeg føler at jeg slettes ikke blir sett, og knapt nok hørt, men at de bare kjører på med sin egen agenda, og nekter å ta hensyn til at jeg faktisk har en asperger diagnose. Det nekter de visst å forholde seg til i det hele tatt.

Med andre ord, hva er det med asperger diagnosen som gjør at andre synes de har lov til å tråkke på oss?…? Kan noen av dere hjelpe meg med å tolke det? For jeg syns det er forvirrende og frustrerende, nemlig. Og dessuten syns jeg det er diskriminerende, for jeg har jo faktisk den asperger diagnosen, da, selv om det ikke synes utenpå.

Jeg tenker på Eminem, han er visst seg selv, for det meste, han, muligens. Livsfilosofien hans ser visst ut til å være noe sånt noe som at «Jeg er negativ, ergo er jeg. Aksepter meg som jeg er» ! Jeg beundrer faktisk den filosofien, jeg, så jeg tror jeg liker Eminem, selv om jeg tidligere har følt at han kanskje har satt et dårlig lys på det å ha asperger syndrom. Men det var altså tidligere. Nå beundrer jeg ham for den velsignede ærligheten!

Her Eminem om det å ha asperger syndrom, hans versjon av det:

Eminem Wicked ways.

Og om å være seg selv, før han ble diagnostisert med asperger syndrom (så vidt jeg vet):

Eminem: The way I am.

Det er jo flere tekster av Eminem som kunne trekkes fram, om samme tema, men også denne her syns jeg da hører med:

Eminem: White America.

Og for dere med asperger syndrom som tilfeldigvis snubler over denne bloggen, dere er helt ålreite akkurat sånn som dere er! Eminem har også en sang om det, å være seg selv, og være vakker akkurat sånn som man er.

Beautiful av Eminem.

Og ikke minst: Legacy av Eminem.