Jeg vil ikke henge som en sur eplekart på arbeidsministerens gren.

https://radikalportal.no/2014/12/18/jeg-vil-ikke-henge-som-en-sur-eplekart-pa-arbeidsministerens-gren/

 

https://hannekarisblogg.net/2016/11/22/reaksjon-pa-utsagn-fra-arbeidsministeren-2014/

Reklamer

Om myndighetene og menneskene

Jeg føler på en måte at mye av myndighetenes håndtering av ulike mennesker handler om splitt og hersk. Mennesker med ulike former for funksjonssvikt: skade, lyte, sykdom, blir behandlet som problemer som bare koster penger og er byrder. Alderspensjonister og innvandrere/asylsøkere likeså. Det viktige er å spare penger på alt som er, unntatt hvis det gjelder folk som er rike, de får visst stort sett være i fred. Dette ser ut til å være en del av en internasjonal trend. Se gjerne denne, den anbefales:

https://tv.nrk.no/…/kapital-russell-brand-keiserens-nye-kla…

Og denne:

Uførebløffen

Selv har jeg også diagnose asperger syndrom, først og fremst er jeg imidlertid et menneske som alle andre. Sosialt sett så kan jeg kanskje tilsynelatende fungere sånn noenlunde. Jeg smiler, ergo er jeg? ute blant folk. I forkant, og i etterkant, går jeg gjennom status. Hvordan greier jeg/ greide jeg meg? Snakket jeg høl i huet på folk? Ja, muligens. Var jeg altfor selvsentrert? Slapp jeg andre til? Såret jeg noen uten å vite om det, tro? Irriterte jeg vettet av folk? Spørsmålene er mange. Autisme, av gresk, Auto, som betyr selv: Tilbaketrekning sosialt. Asperger handler om begge deler, både (ofte) ønsket om å fungere bra sosialt, og autisme (blant annet det med å ta inn inntrykk, verden er overveldende, selv har jeg svært god luktesans, lav smerteterskel, litt vansker med lyd, lys etc. og er motorisk notorisk klossete).

Dette HER var utrolig klønete gjort av skolen, imidlertid.

Pluss to av mine yndlingssanger, den ene om autisme, den andre om overvåkning.

https://www.youtube.com/results…

Skolen brøt taushetsplikten om at Jon Aleksander (22) har Aspergers
KONGSBERG (VG) Da Jon Aleksander Sandsmark (22) begynte på videregående, sendte skolen ut en melding til alle elevene i klassen hvor de skrev at han hadde asperger – uten…
vg.no

Reaksjon på utsagn fra arbeidsministeren 2014

Jeg vil ikke henge som en sur eplekart på arbeidsministerens grenI 2014 ble uførereformen gjennomført, med virkning fra 2015. Artikkelen min ble skrevet som en protest mot uvitenhet og fordommer presentert fra regjeringshold. Uførereformen som sådan tar jeg ikke stilling til, før jeg vet mer konkret resultat av den, noe jeg ikke vet så mye om ennå.

Hva man allikevel KAN ta stilling til, det er fordummende holdninger uttrykt via media, og benytte seg av ytringsfriheten man selv har.

Musa og sukkertøyboksen

Viskelæret

Jeg hadde som barn et viskelær som det var avbildet en tegneseriemus på. Og den kalte jeg «musa». En dag mistet jeg viskelæret. Og gikk rundt og spurte de andre barna om de hadde sett musa mi…….hvordan kunne jeg vite at de hadde behov for å få vite at det var et viskelær jeg lette etter?…..

Jeg var heller ikke klar over at ordet mus betyr flere ting….men, jeg skjønte jo etterhvert, av litt rare reaksjoner jeg fikk av gutter i 6 klasse, selv gikk jeg da i fjerde klasse, at noe gjorde jeg tydeligvis litt galt……

Da jeg kom hjem, spurte jeg mor, og etterat hun hadde fått ledd ferdig, så fikk jeg jo en forklaring på at ordet mus har en dobbelt betydning.

Så det var flaut….

Jeg har fremdeles problemer med intuitivt å vite hva andre mennesker trenger å vite, selvom at den situasjonen m. sukkertøyboksen ville jeg nok anse som enkel å løse. En test for å undersøke hvordan autister oppfatter ting er sukkertøyboksen.
 Boken «Inn med idiotene».
 Kamran Nazeer er høytfungerende autist, og har skrevet boken «Inn med idiotene». Denne testen her, beskrevet i boken, ble utført overfor barn på den skolen Kamran gikk på i oppveksten sin og kan kanskje illustrere hva autister har problemer med, hva angår det å ta en annen persons perspektiv
 
Sukkertøyboksen: 

Les mer «Musa og sukkertøyboksen»

Et høyst nødvendig ubehag i Norge

For over 20 år siden, en regntung dag i Oslo,så ble jeg løpt etter av en tigger. For meg så det ut som om hun var rusmisbruker, og jeg ville ikke støtte oppunder rusavhengighet ved å gi henne penger. Hun ble sint, kalte meg alt melllom himmel og jord, så jeg måtte beinfly fra henne.

Den noe eldre damen var sprek, og fulgte etter meg nokså lenge, men omsider kom jeg meg vekk. Jeg har siden tenkt mye på saken, og alltid lurt på om jeg gjorde det riktige. Det kunne jo hende hun faktisk allikevel trengte pengene til mat. I såfall så ville valget mitt vært enkelt. Hun ville fått penger av meg.

Ei venninne av meg som bodde i Oslo, fortalte meg at hun pleide, hver dag, å gå forbi en uteligger på vei til og fra jobben. Han stinket, og var neppe noe forskjønnende innslag i hennes hverdag. En dag var han borte, og hun følte et savn etter ham. Hun var blitt så vant med å se ham i både solskinn, regnvær og snø.

Så hopper vi litt fram i tid. På høylys dag, i Kongsberg, før jul i fjor, takket være at kjøleskapet mitt hadde sviktet, og jeg måtte skaffe meg et nytt, befant jeg meg plutselig i et drama.

En mann jeg såvidt kjenner, kom med drapstrusler overfor ei rumensk dame som sto like ved Elkjøp og fredfullt solgte «Folk er Folk». Jeg følte jeg måtte gripe inn, der jeg sto, nettopp fordi jeg altså kjente mannen, og egentlig ikke anså ham som fysisk farlig. Det kunne ikke damen vite, så hun tok beskyttelse bak min rygg. Så hun måtte nok oppfatte meg som verdens tryggeste vesen, der og da.

Og jeg følte meg også trygg. Mannen så ikke ut til å oppfatte at jeg prøvde å få ham til å roe seg ned, han så forbi meg, og hatsk bort på kvinnen. I det hele tatt vet jeg ikke om han overhodet la merke til at jeg var der, engang, enda jeg kalte ham ved navn.

Situasjonen roet seg imidlertid heldigvis ned, mannen forsvant inn i sin bil, kjørende bort forbi oss, spyttende haterklæringer gjennom åpent bilvindu. Borte var han.

Jeg ble stående igjen med dama, hun gråt, jeg ga en klem, jeg prøvde trøste henne, og så etter i lommeboka mi om jeg hadde noen kontanter der til å kjøpe bladet hennes for, det hadde jeg dessverre ikke, men ei dame som kom bort for å høre hva som hadde skjedd, hadde derimot noen småpenger å avse.

Poenget mitt er at vi trenger ubehaget. Vi trenger ikke nødvendigvis helt rene og menneskelig uberørte miljøer, der man ikke ser medmennesket.

Vi trenger ikke kalde skyskrapere og murer iblant mennesker. Viser også til Jonas Gahr Støres uttalelser om emnet (link under).

http://www.nrk.no/ostlandssendingen/store_-_-ikke-kriminelt-a-gi-folk-en-kopp-kakao-1.12186452

Stopp tiggeforbud overalt!

Vi trenger varmen!