Et høyst nødvendig ubehag i Norge

For over 20 år siden, en regntung dag i Oslo,så ble jeg løpt etter av en tigger. For meg så det ut som om hun var rusmisbruker, og jeg ville ikke støtte oppunder rusavhengighet ved å gi henne penger. Hun ble sint, kalte meg alt melllom himmel og jord, så jeg måtte beinfly fra henne.

Den noe eldre damen var sprek, og fulgte etter meg nokså lenge, men omsider kom jeg meg vekk. Jeg har siden tenkt mye på saken, og alltid lurt på om jeg gjorde det riktige. Det kunne jo hende hun faktisk allikevel trengte pengene til mat. I såfall så ville valget mitt vært enkelt. Hun ville fått penger av meg.

Ei venninne av meg som bodde i Oslo, fortalte meg at hun pleide, hver dag, å gå forbi en uteligger på vei til og fra jobben. Han stinket, og var neppe noe forskjønnende innslag i hennes hverdag. En dag var han borte, og hun følte et savn etter ham. Hun var blitt så vant med å se ham i både solskinn, regnvær og snø.

Så hopper vi litt fram i tid. På høylys dag, i Kongsberg, før jul i fjor, takket være at kjøleskapet mitt hadde sviktet, og jeg måtte skaffe meg et nytt, befant jeg meg plutselig i et drama.

En mann jeg såvidt kjenner, kom med drapstrusler overfor ei rumensk dame som sto like ved Elkjøp og fredfullt solgte «Folk er Folk». Jeg følte jeg måtte gripe inn, der jeg sto, nettopp fordi jeg altså kjente mannen, og egentlig ikke anså ham som fysisk farlig. Det kunne ikke damen vite, så hun tok beskyttelse bak min rygg. Så hun måtte nok oppfatte meg som verdens tryggeste vesen, der og da.

Og jeg følte meg også trygg. Mannen så ikke ut til å oppfatte at jeg prøvde å få ham til å roe seg ned, han så forbi meg, og hatsk bort på kvinnen. I det hele tatt vet jeg ikke om han overhodet la merke til at jeg var der, engang, enda jeg kalte ham ved navn.

Situasjonen roet seg imidlertid heldigvis ned, mannen forsvant inn i sin bil, kjørende bort forbi oss, spyttende haterklæringer gjennom åpent bilvindu. Borte var han.

Jeg ble stående igjen med dama, hun gråt, jeg ga en klem, jeg prøvde trøste henne, og så etter i lommeboka mi om jeg hadde noen kontanter der til å kjøpe bladet hennes for, det hadde jeg dessverre ikke, men ei dame som kom bort for å høre hva som hadde skjedd, hadde derimot noen småpenger å avse.

Poenget mitt er at vi trenger ubehaget. Vi trenger ikke nødvendigvis helt rene og menneskelig uberørte miljøer, der man ikke ser medmennesket.

Vi trenger ikke kalde skyskrapere og murer iblant mennesker. Viser også til Jonas Gahr Støres uttalelser om emnet (link under).

http://www.nrk.no/ostlandssendingen/store_-_-ikke-kriminelt-a-gi-folk-en-kopp-kakao-1.12186452

Stopp tiggeforbud overalt!

Vi trenger varmen!

Reklamer

Om å skli på en annen planet

Tror jeg må være fra en planet som er en mellomting mellom flere planeter.

Jeg har stormene som herjer på Jupiter,
sårbarheten til Merkur,
og varmen til Venus.

(så på et program om solsystemet en gang)

Jeg har vært sint nok, og sikkert også såret veldig mange på min vei.
Både fortjent og ufortjent.
Jeg såret min psykolog, også, minst en gang, fordi jeg trodde hun ikke brydde seg det aller minste, egentlig, om hvordan jeg hadde det.

Og jeg vet at hun ble såret, fordi hun sa det. Så fikk jeg anledning til å be om unnskyldning.

Jeg tror endel regner meg som en vanskelig person. Spesielt folk i kommunen, ihvertfall enkelte av de.

Andre setter pris på meg, jeg vet vennene mine gjør det.

Når jeg får det vondt, så må jeg bare vente til det går over. Det er ikke så mye annet jeg får gjort.

Men jeg er i en hengemyr, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å komme ut av den. Slik har det vært veldig lenge, i mange år.

Jeg sklir.

Det er vanskeligere og vanskeligere å være slik som andre vil jeg skal være.

Min trofaste allerhelvetes følgesvenn angsten

Trofast er den, angsten brå
frykten kan jeg stole på.
den svikter meg dessverre ei
på skammen kan den støtte seg.

Forhatte, mektige, iherdige svenn,
min allerhelvetes følgesvenn
formet meg igjennom barneår
som ga meg ett og annet sår.

Fryser meg til stolen fast
jeg får visst ingen rast.
For mange kan den synes sær
-er det så kun en byrde jeg er.

Den styrker seg på svake trekk
byr på bekymring stadig vekk
Den skaper kroppens smerter
lener seg på kalde hjerter

Følger meg i snø og regn
får meg nesten ned i segn.
-Fotfølger meg nok fortsatt slik
på stien min helt frem til himmelrik

Da trekker den, først, det korte strå
tilbake i kulde og frost må den stå.

Hanne-Kari Havik

Du må

Du må:

-snu hver en sten

-sørge for å holde hodet over vannet

-snu verden opp ned for å finne en løsning

-finne nålen i høystakken

-heve deg over bagatellene

-ikke tenke så mye på det

-vite at det også finnes en morgendag

-ikke henge deg opp i detaljer, men se helheten

Og etterat du har gjort alt det der, og du allikevel ikke har funnet ut hvordan du skulle få innstallert det nye tekstprogrammet på pc-en din, så foreslår jeg at du leter opp noen innstalleringsinstruksjoner spør din datakyndige 9-åring eller ringer naboens datakyndige

10-åring.

-Hanne-Kari Havik

Tanker i forbindelse med debatt Oslo funker

I natt drømte jeg det marerittet igjen, om å finne fram, denne gang var det på et universitet. Det var vanskelig for meg å finne veien ut igjen av det. Jeg gikk trapper opp og ned, spurte noen om å vise meg veien, oppfattet ikke rådet særlig bra, og det var helt umulig for meg å komme meg ut derfra.

Jeg skulle komme meg ut på parkeringsplassen, der jeg hadde satt fra meg bilen min.

Og våknet før jeg altså hadde funnet veien i myriaden av veier og utganger som ikke førte noe steds hen.

Jeg tror jeg vet hvorfor jeg har denne drømmen nå. Jeg har engasjert meg i det å få frem at man må få undersøkt nøye hvordan mennesker med asperger syndrom/høytfungerende autisme har det rundt om i landet vårt, i hverdagen.

Og jeg deltok i en debatt arrangert på Sagene Samfunnshus i Oslo – Oslo funker, som var arrangert av Norges Handikappforbund den 25. februar i år.

Det var vanskelig å få kommet seg dit, grunnet at vi hadde problemer med å finne fram, men 45 minutter etterat debattmøtet begynte, og et kvarter før debatten m. politikerne og fremmøtte fra organisasjonene i arbeidslivet begynte, kom vi heseblesende inn i lokalet. Så både jeg og min assistent var stresset.

Jeg hadde ikke forberedt noe innlegg, så jeg benyttet tiden under debatten til å forberede meg mentalt. Uten min assistent tilstede, så ville jeg nok ikke greid å få tak i mikrofonen, jeg fikk hjelp av henne til å finne ut hvordan jeg skulle få tildelt taletid. Så det gikk med et nødskrik.

Og jeg var utrolig stolt av meg selv at jeg fikk det til, og fikk sagt sånn noenlunde det jeg ville, men noe var uteglemt, nemlig tiltak og tilrettelegging som jeg ville sett på som naturlig for at mennesker m. autismespekterforstyrrelser rent faktisk kan komme seg ut i arbeidslivet.

Det ble for viktig for meg å få sagt fra at det med endringer i AML mot mer midlertidighet i arbeidslivet ikke vil gagne oss med asperger syndrom/høytfungerende autisme, for faste stillinger er det man trenger, etter min mening. For trygghetens skyld. Og håper jeg fikk frem tydelig nok at dette anser jeg som SPESIELT viktig for vår gruppe mennesker. Det er veldig slitsomt med uforutsigbarhet.

Blant annet så sa jeg at det hadde vært stressete for meg å få kommet meg til debatten, noe det til gagns var, og trakk frem det med sensoriske utfordringer.

Og prøvde meg på en vits, også, i det jeg sa at det kunne ha sine fordeler, jeg har god luktesans, og kan lukte noe i kjøleskapet som står i fare for å bevege seg ut derfra helt aldeles på egenhånd. I ettertid så ser jeg jo det, at dette kan ha blitt oppfattet noenlunde sarkastisk, men der og da så mente jeg det kun som beskrivende for sensoriske utfordringer…..

Jeg avsluttet innlegget mitt med noe sånt noe som at jeg selv var støtt over å bli misbrukt i forbindelse med å få igjennom dette med midlertidighet i arbeidsmiljøloven, og sa at hvis ikke en eneste autist var født her i verden, så ville verden ha brukt lenger tid på å gå fremover.

Heldig nok fikk jeg fatt i en av politikerne, Karin Andersen, etter debatten var over, og vi hadde en samtale om det med tilrettelegging.

Det med å få tak i henne, medførte uheldigvis nok at jeg tok tak i skulderen hennes og snudde henne mot meg, noe jeg selv ser på som uhøflig, så unnskyld for det, Karin. Men jeg så på emnet som såvidt viktig, at jeg tror nok hun tilga meg den opptredenen. Håper jeg.

Og jeg mener det med at hvis ikke en eneste autist var født, så ville verden ha mer vanskelig for å bevege seg fremover. Så det er fremdeles behov for oss.

Men da må man, tror jeg, blant annet bevege seg vekk fra samarbeidsmodellen i skolen, det blir for vanskelig for oss å være med på det. Norsk skole bør være for alle, også for oss individualister.

Bryr du deg?

Bryr du deg på tv2 tar opp mange nyttige tema, og jeg ser på det som en leksjon i hvordan man bør reagere i de gitte situasjonene. Noen ganger vet jeg helt utmerket hvordan jeg ville reagert, andre ganger er jeg litt mer i tvil.

I går husket jeg avmakten. Det er en byrde jeg ikke har lenger, og som jeg så inderlig skulle ønske at broren min kunne sett, hvordan det nå er. For nå er det bra. Men byrden har visst allikevel aldri fullstendig forlatt skuldrene mine.

Broren min ser det fra der han er nå, kanskje, men døden vet vi jo egentlig ikke hva er. Det er en sorg jeg aldri kan slippe tak i. Og det er ting jeg ikke har tilgitt, enda jeg kanskje BURDE ha gjort det. Kanskje mest for egen del.

Oppmerksomhet

Jeg selv kan like godt innrømme det: Jeg er veldig glad i oppmerksomhet, jeg suger det til meg som en svamp, får nesten ikke nok av det. Har man først, og fortsatt tidvis føler seg som verdiløs, er nesten all form for oppmerksomhet gull verdt. Men jeg er svært krenkbar. Og er også veldig opptatt av å ikke såre andre. Såpass mye, at jeg kan gruble i langsommelige tider på om utsagn fra meg har vært sårende.

Jeg har faktisk også seriøst tenkt på om jeg er narcissist, og jeg spurte min eks om det, HAN svarte at: «Ikke mer enn hva som er normalt når man har asperger syndrom». Jeg har lurt litt på hva jeg skal legge i akkurat det han da sa…mulig jeg må spørre ham om det, ved anledning. Min eks regner jeg som den beste venn jeg har.

Og jeg bevarer all ros jeg får i en varm krok av mitt hjerte. Dessverre har jeg svært god hukommelse for de negative tingene, også.

Vennene mine mener at jeg er snill. Selv føler jeg meg tidvis som alt mulig annet enn snill.

Boksemesteren

Boksemesteren

Det finnes en boksemester inni meg, som hamrer løs på tregheten min. Hvorfor kan ikke ting gå kjappere for seg, der oppe i hjernen min? Hvorfor er følelser så vanskelige å mestre? Jeg skulle ønske det ikke gikk for seg seigere enn sirup.

Derfor skriver jeg om sånne ting som å legge ut miniputtmotoren i hjernen min ut på anbud, og lager meg lister over kandidater som jeg syns kan være egnet til å overta hjernen min ei lita stund, sånn at jeg kan få fred. Og ønsker meg tidvis at det kunne finnes vrakpant for energitomme sjeler.

Hvorfor bekymrer det meg så intenst hva andre mennesker tror og tenker om mennesker med asperger syndrom, og hvorfor skvetter jeg og får vondt i magen hver gang det kommer fram noe mindre fordelaktig om asperger syndrom i media? Synsinger rundt det å være et annerledesmenneske, spesielt fra fagfolk, er spesielt plagsomt.

Det repeteres i evigheter i hjernen min, jeg får det ikke til å stilne. Jeg ønsker meg en øredøvende stillhet akkurat da.

Så åpenhet er et dilemma. Det er ønskelig, men allikevel plagsomt.

Et dilemma med åpenhet, er naturlig nok at folk kan bruke det mot en. Hvis de vet hvor vanskelig mennesker med asperger har for å skjønne eget og andres sinn, så åpner det for endel problemstillinger, og utnyttelse av tilstanden.

Alle misforståelser kan bli forklart dithen, at det er mennesket med asperger syndrom som har misforstått situasjonen, og man får et troverdighetsproblem, som krever sannhetsvitner til å fortelle om hva som EGENTLIG skjedde.

Språket blir tilsidesatt, og man står da i realiteten like svakt som ethvert menneske med mer lavtfungerende autisme, uten annet språk enn selve sinnstilstanden man blir satt i på grunn av miljøpåvirkninger av ulik art.

Men det skipet har jo allerede seilt, det, sånn sett. Så dermed så taper jeg ikke så veldig mye på å være åpen, allikevel, har jeg tenkt, og forliter meg på de fleste menneskers gode samvittighet og evner til medfølelse og toleranse.

De fleste er nemlig slik laget, etter min erfaring, til tross for endel erfaring med det motsatte, også.

Jeg har møtt svært mange svært gode mennesker på min vei gjennom livet. Og endel råtne egg, også, på veien, tror jeg.

Jeg tror du er et av de gode menneskene. Allikevel skjelver jeg på hånden ofte. Noe av det jeg har skrevet kan kanskje ha fått deg til å tenke at jeg er et dårlig menneske. Og at jeg har irritert deg ved å være intens.

Men man trenger sannhetsvitner. Og jeg nekter å la språket bli tatt vekk fra meg på den måten.

Er mennesker med asperger syndrom elskelige mennesker?

Kan man kalle en person elskelig, som i fullt drittsinne ber en musiker om å dempe lyden, fordi det gjør vondt for ørene til en hel haug mennesker
med asperger syndrom som sitter i naborommet? Der kom det nemlig noen strofer som jeg aldri hadde hørt før.

DET var faktisk å vise empati overfor oss andre, men musikeren vil jo ikke oppfatte dette som verken elskelig eller empatisk. PS: det var ikke meg, altså, den gangen, men det kunne forsåvidt godt vært det. Bare med litt andre ord som hadde falt mer naturlig for meg, men ikke nødvendigvis særlig mildere allikevel.

Selv kom jeg ut av asperger syndrom skapet nokså tidlig, men ikke i full offentlighet, før jeg deltok på et seminar om asperger syndrom, et seminar der alle kan delta, men der det nok befant seg, for det meste, pårørende til mennesker med asperger syndrom og fagfolk. Jeg skjønte relativt raskt at det var nok egentlig ikke beregnet for mennesker med selve diagnosen. Og ble tiltakende sint der jeg satt, over måten den psykiateren der oppe, foredragsholderen, fremstilte mennesker med asperger syndrom.

Så da det var åpent for spørsmål fra salen, rakte jeg opp hånda, og sa yttest sarkastisk at: «det finnes 2 aspergere her, som har sneket seg inn på dette foredraget, her, om asperger syndrom.»

Alles øyne snudde seg råkjapt mot meg der jeg satt, og jeg sank temmelig langt tilbake i stolen, overveldet av øyeblikksresponsen. Men temperamentet mitt var ikke helt oppbrukt, så jeg hadde noen flere spørsmål. Det samme hadde den andre personen med asperger syndrom i salen, en som jeg kjente igjen fra ei samtalegruppe for mennesker med asperger syndrom/høytfungerende autisme, som Kari Steindal ved autismenheten arrangerte i Oslo dengang.

Da foredraget var over, men sinnet mitt fremdeles ikke, så labbet jeg opp til foredragsholderen med eksmannen min på slep, og delvis skjelte ham ut, delvis spurte hvorfor vi med asperger syndrom ikke fikk mer veiledning i hvordan å takle selve diagnosen. Syns jeg å huske. Jeg tror neppe den psykiateren oppfattet meg som spesielt elskelig, høfligheten og anstendigheten var som blåst, jeg var så forbanna som jeg svært sjelden blir, nå, lenger.

Etterpå fikk jeg naturlig nok bondeanger, for jeg var virkelig ikke snill mot den psykiateren, han selv prøvde nok å svelge tungt den voldsomme skytsen jeg kom med mot ham. Egentlig tror jeg han ble nokså skremt. Vanligvis er jeg et rolig menneske, men sinna kan jeg så avgjort bli, så til de grader, også. Ikke så mye nå lenger, men tidligere så kunne jeg det.

Min eksmann sa en gang, at når jeg blir skikkelig sinna, så får jeg «kullsvarte øyne». Han skvetter tilbake og blir med sine 1.88 på strømpelesten vettskremt.

Så jeg har ikke tall på alle unnskyldninger jeg i løpet av livet mitt har kommet med, på grunn av det drittsinnet mitt.

Men etterat jeg har fått en dypere forståelse av meg selv, så er jeg ikke så sint lenger. Faktisk som oftest svært så rolig. Selv om jeg fremdeles kan bli irritert over småting, og det kan gå en kule varmt.