Om Prøysen, av Alf Prøysen’s biograf

En annerledes Alf Prøysen Ove Røsbak, Forfatter og Alf Prøysens biograf

Reklamer

Piken med svovelstikkene, av HC Andersen

http://www.sidene.no/jul/julehistorier/piken_med_svovelstikkene.htm

Piken med svovelstikkene –
fortelling av H.C. Andersen

Det var gresselig kaldt. Det snedde, og det begynte å bli mørke kvelden. Det var da også den siste kvelden i året, nyttårskvelden. I denne kulden og i dette mørket gikk det en liten fattig pike, barhodet og med bare føtter gjennom gatene. Ja, egentlig hadde hun hatt tøfler på seg da hun gikk hjemmefra, men hva hjalp det? Det var noen riktig svære tøfler, så store at moren hennes hadde brukt dem den siste tiden, og den lille piken mistet dem da hun skyndte seg over gaten, akkurat idet to vogner for forbi i voldsom fart. Den ene tøffelen klarte hun ikke å finne igjen, og den andre tok en gutt og 1øp sin vei med. Han sa at han ville bruke den til vugge når han selv fikk barn.

Og der gikk den lille piken med de bare, små bena, som var røde og blå av kulde. I et gammelt forkle hadde hun en mengde svovelstikker, og en bunt gikk hun med i handen. Ingen hadde kjøpt noe av henne hele dagen. Ingen hadde gitt henne en eneste liten skilling. Sulten og forfrossen gikk hun der og så ulykkelig ut, stakkars liten. Snefnuggene falt i det lange, gule håret som krøl1et seg så pent i nakken, men slikt tenkte hun ikke det minste på. Ut av alle vinduer skinte det lys, og det luktet så deilig gåsestek i gaten, for det var jo nyttårsaften – ja, det tenkte hun på.

Borte i en krok mellom to hus – det ene stakk litt mer fram i gaten enn det andre, satte hun seg og krøket seg godt sammen. De små bena hadde hun trukket oppunder seg, men hun frøs mer og mer, og hjem torde hun ikke gå, for hun hadde jo ikke solgt noen svovelstikker. Ikke hadde hun fått en eneste skilling heller, og faren kom til å slå henne. Kaldt var det hjemme også, for de bodde oppunder taket, og der pep vinden inn, enda det var dyttet med strå og filler i de største sprekkene. De små hendene hennes var nesten døde av kulde. Å – så godt som en liten svovelstikke ville gjøre! Om hun bare vaget å dra en ut av bunten, ripe den mot veggen og varme fingrene! Hun trakk en ut, og ritsj! som den futtet og brant! Luen var varm og klar som et lite lys da hun holdt handen omkring den. Det var et underlig lys. Den lille piken syntes hun satt foran en stor jernovn med blanke messingkuler og messingrør på. Ilden brant så vidunderlig og varmet så godt. Å, så deilig det var! Den lille piken strakte allerede føttene fram for å varme dem også – da gikk flammen ut, kakkelovnen forsvant, og hun satt der med en liten stump av den utbrente svovelstikken i handen.

Hun ripet av en ny, den brant og lyste, og der hvor lysskinnet falt på muren, ble den gjennomsiktig som et stykke flor. Hun så helt inn i stuen, hvor bordet sto dekket med skinnende hvit duk og fint porselen, og en stekt gås sto og dampet så deilig, fylt med svisker og epler. Og det herligste av alt var at gåsen hoppet ned fra fatet og vraltet bortover gulvet med gaffel og kniv i ryggen, helt bort til den lille piken kom den. Da sloknet svovelstikken, og så var det ikke noe annet å se enn den tykke, kalde murveggen igjen.

Så tente hun en ny. Da satt hun under det vidunderligste juletre. Det var enda større og finere pyntet enn det hun hadde sett gjennom glassdøren hos den rike kjøpmannen siste julekveld. Tusen lys brant på de grønne grenene, og farveglade bilder, slike som de pynter i butikkvinduene med, tittet ned på henne. Den lille piken strakte begge hendene i været – og da sloknet svovelstikken. Alle julelysene steg høyere og høyere, og nå så hun at de var de klare stjernene der oppe. En av dem falt og laget en lang ildstripe på himmelen.

«Nå døde et menneske!» sa den lille piken, for gamle mor hadde sagt at når en stjerne faller, så går en sjel opp til Gud. Mormor, som nå var død, var det eneste menneske som hadde vært snill mot den lille piken.

Hun strøk igjen en svovelstikke mot muren. Den lyste opp rundt om, og i skinnet sto gamle mormor, så klar, så strålende. så mild og god.

«Mormor» ropte den lille piken. «Å, la meg få være med deg! jeg vet at du er borte når svovelstikken går ut, borte akkurat som den varme kakkelovnen, den deilige gåsesteken og det store, vakre juletreet!» Og så strøk hun fort av alle de svovelstikkene som var igjen i bunten, for hun ville holde på mormoren. Og svovelstikkene lyste med en slik glans at det ble lysere enn midt på lyse dagen. Mormor hadde aldri vært så vakker før og så stor. Hun løftet den lille piken opp på armen sin, og de fløy i lys og glede, så høyt, så høyt. Det fantes ingen kulde mer og ingen sult og angst – de var hos Gud.

Men i kroken ved huset satt den lille piken og var død da den kalde morgenen kom, hun var frosset i hjel den siste kvelden i det gamle året. Hun satt der med røde kinn og et smil om munnen.

Nyttårsmorgenen gikk opp over den lille døde, som satt der med svovelstikkene sine. En bunt av dem var nesten brent opp. Hun har villet varme seg, sa folk. Ingen visste noe om alt det vakre hun hadde sett, og om hvordan hun var gått sammen med mormor inn til nyttårs glede i stråleglans.

Beinvegen, av Alf Prøysen

https://digitaltmuseum.no/011085442468/beinvegen?query=Beinvegen&amp%3Bpos=0

Beinvegen, av Alf Prøysen, utdrag.

En kveld kom det fire karer og bar han på ei båre. Han hadde kjørt utfor låvebrua med et høylass og slått seg stygt. Nå låg han i svime på båra. Men da dom svingte inn i skauen rørte han på seg. –Gå beinvegen, sa han.

Det var beinet det hadde gått verst utover, han satt ved omnen og røykte og sputte seg gjennom vinteren. Om våren begynte den eldste gutten på garden i plassen hans, han var 16 år nå og stor og sterk.

En kveld la han merke tel at gutten kom i fra garden og gikk gamlevegen. Sinnet skaut opp i han, og så sto han på trammen og tok i mot. -Du har god tid, du visst! Gutten prøvde å smyge seg inn uten å svara. –Svar når far din tala åt deg, gett! Gutten sto og såg i bakken. –Var det itte likere du skunte deg hemmat og gjorde no?

-Å skal je gjøra her, da? Sa gutten.

-Gjøra! Skreik han, -Det æ da fell nok å gjøra! Du kæin grøfte så itte vatnet tek med seg ganggolvet her, du kæin samle i hop stauren som onga har slengt utover jordet, Du kæin gå vegen min!

Gutten såg han rett i aua og tok slaga som kom uten å ynke seg.

Han satt ved glasruta og passte på kvelden etter. –Å dæven hakke, hæin går gammelvegen! Han tok kjeppen og stiltre seg bak døra. Gutten gikk rett inn og fekk slaget over nakken. Han snudde seg brått og rykte staven tel seg før den kom susendes en gong tell.

-Har du vørti tullete, skreik hu som sto ved omnen.

-Det æ hæin som æ tullete” Hæin gå gammelvegen om kvelden, det æ itte bra nok å gå beinvegen!

-Å ska en gå beinvegen etter her da, ropte han opp. –En kjem nå fell tidsnok hemmat åt detti rothølet! Det er bare beinvegen du tenkje på du, du ser itte at folk går og flire over vægen og deg og stellet oppi her!

Så smalt døra i og gutten var borte. Han sto på sprang ferdig tel å ta han da han kjente ei hand på aksla- Han glodde olmt for å få a tel å sleppe. Da såg han inn i to auer som forsto. To auer som hadde vøri med ifrå fysste dagen han flaug beinvegen for å komma seg fram i væla, dom hadde sett smerten hos han når det mislykkes, når den grå hverdagen la ei likegla klam hand over alt han tok seg fore, og helt tel det siste da han klamre seg fast tel det eneste han var forunt å skapa her i livet. En beinveg tel ingen ting.»