Itte no’ knussel – Barbra Ring.

Rik og barnløs satt Marte Svennerud, landhandlersken, på Svennerud gård og holdt bygdens tømmer i sin hånd. Kunne folk betale, drev Marte Svennerud ubarmhjertig inn like til siste øre. Kunne de ikke betale, slo hun en strek over hele regnskapet.

”Itte no’ knussel”, sa Marte Svennerud.

Så hendte det like under jul at lærer Hansen døde, og enken satt igjen med syv uforsørgede – i rene armoden. Presten sendte rundt liste for å få penger til begravelsen – og til å betale husleien. Listen kom selvfølgelig først til Marte Svennerud. Den oppmerksomhet skyldte bygden henne. Men videre kom den heller aldri. Den gikk tilbake til presten med den påskrift:

Je bitaler    itte no knussel       Marte Svenneru
Hvor meget Marte Svennerud holdt på ikke å være knuslete, sparte hun alltid på d’en i Svennerud.

”Det der kunne bare én i hele bygda ha skrevet – og det er Marte Svennerud” – sa presten – han satte et komma etter ”bitaler”.

Så lot Marte Svennerud spenne for – anbragte sin mektige person på baksetet – og fylte hele sluffen med små og store poser fra butikken, og så kjørte hun til lærer Hansens enke.

Hvis noen etter den visitten hadde spurt lærer Hansens barn om hvordan det vakreste kvinnfolk i verden så ut, ville de alle sammen ha forsikret at hun hadde tre haker og små lyseblå øyne – sånn som Marte Svennerud.

Men lillejulaftens morgen gled lærer Hansens enke i kjellertrappen – falt ned og slo seg, så hun døde fra barneflokken sin noen timer etter.

Presten hentet alle syv til prestegården og sammenkalte i hui og hast et møte av bygdens beste menn – til dem hørte først og fremst Marte Svennerud – for å høre om noen var villig til å ta til seg ett av lærer Hansens barn.
Møtet hadde ikke vart lenge før alle syv var anbragt. Bygdens hjertelag var stort.

Imens satt barna i prestegårdskjøkkenet og spilte gnav. ”Det er best de får noe annet å tenke på, krypet – og gnav er et uskyldig spill,” sa prestens husholderske. De hadde spist opp alle rosinene de hadde fått å spille om. De satt og lyttet til stemmene inne i prestens kontor. De største skjønte godt hva det dreide seg om. Plutselig sa Nils, en liten lyslugget med gløgge øyne og minst mulig til nese:

”Vi spiller om hvem som kommer til Marte Svennerud. Hun tar nok en av oss.”
Spillet begynte. De var så spent som om det gjaldt livet. Å komme til Marte Svennerud var nesten som å komme lukt i Paradis. Mikkel, den eldste, vant.

”Mei osså vil til Matte Fenneru!”

Men gråten stanste brått. Det gikk i døren til kontoret.


Marte Svennerud kom ut. Det var selvsagt at hun skulle velge først.
Hun satte seg ned og lot de små lyse øynene vandre rundt på alle sammen. En gang til – rundt på alle sammen. Hun stanset ved Nils.

”Navnet ditt?” spurte hun.

”Nils Ezekiel Hansen,” svarte gutten, ildrød av forventning.

”Å gammel?”

”Jeg fyller ti år den attende januar,” kom det kjapt.

”Vil du følge med til Svennerud og komme på butikken?”

”Ja takk,” brast det ut av Nils. Han strålte. Men så kom han til å se bort på Mikkel, som satt og svelget og svelget.

”Takk – men,” sa Nils.

”Nå? Har du kanskje itte løst?” Marte Svennerud hørtes støtt.

”Jo – men,” Nils skottet på ny bort på Mikkel.

”Nå? Å er’e med ei?” spurte Marte Svennerud – litt vasst.

”Jeg ville nok gjerne – – men – det var Mikkel som vant deg,” sa Nils fort.

”Å forslag?” spurte Marte Svennerud uforstående.

”Vi spilte om hvem som skulle komme til Svennerud. Og Mikkel vant.”

Marte Svennerud drog på smilet.

”Så du spelte bort meg, du da Nils?”

”Ja, jeg gjorde nok det,” Nils hvisket og så skamfull ned.

”Åkken vann du da?”

”Ingen,” Nils så mer og mer ulykkelig ut.

”Stakkarn,” sa Marte Svennerud.

”Åkken vann du da?” Hun vendte seg til en åtteåring med to lyse fletter. Hun ble blodrød. Vred seg hit og dit, og fikk møysommelig frem at hun heller ikke hadde vunnet noen.

”Var det berre han Mikkel som vann, da?” spurte Marte Svennerud.

”Ja; for vi spilte ikke om andre enn deg?” hvisket Nils.

”Så. Åffer spelte dere itte om andre?” Marte Svenneruds øyne tittet nysgjerrig ut av det runde lyserøde ansikt.

”For vi ville helst være hos deg alle sammen,” svarte Nils.

”Jaså,” sa Marte Svennerud og så betenkt ut av vinduet. ”Jaså,” sa hun engang til – hun knep munnen sammen, reiste seg brått – og gikk uten å si mer.

Barna så på hverandre. De ble sittende ganske stille – de var redde for at hun skulle være blitt sint og ikke ville ha noen av dem.

Men Marte Svennerud gikk inn i kontoret og satte seg ned ved siden av presten.

”Je tar alle sju. Itte no’ knussel,” sa hun myndig og klasket den store hånden sin i bordet.


Da Marte Svennerud en stund etter kjørte ut av prestegården med sluffen stuvende full av unger, og bygdens gode menn satt i sledene og ventet – for etter gammel skikk å la Marte Svennerud kjøre først – trådte presten ned av trappen.

”Nu et hurra for Marte Svennerud,” ropte han og svingte i begeistring kalotten. Og da det hurra var slutt, svingte han den en gang til.

”Engang til. Itte no’ knussel,” smilte presten.

Og hurra ble det ropt, så lenge den brede ryggen til Marte Svennerud var synlig fra prestegårdstrappen.

https://tv.nrk.no/serie/i-lesekroken/1996/FALE20000496

Piken med svovelstikkene, av HC Andersen

http://www.sidene.no/jul/julehistorier/piken_med_svovelstikkene.htm

Piken med svovelstikkene –
fortelling av H.C. Andersen

Det var gresselig kaldt. Det snedde, og det begynte å bli mørke kvelden. Det var da også den siste kvelden i året, nyttårskvelden. I denne kulden og i dette mørket gikk det en liten fattig pike, barhodet og med bare føtter gjennom gatene. Ja, egentlig hadde hun hatt tøfler på seg da hun gikk hjemmefra, men hva hjalp det? Det var noen riktig svære tøfler, så store at moren hennes hadde brukt dem den siste tiden, og den lille piken mistet dem da hun skyndte seg over gaten, akkurat idet to vogner for forbi i voldsom fart. Den ene tøffelen klarte hun ikke å finne igjen, og den andre tok en gutt og 1øp sin vei med. Han sa at han ville bruke den til vugge når han selv fikk barn.

Og der gikk den lille piken med de bare, små bena, som var røde og blå av kulde. I et gammelt forkle hadde hun en mengde svovelstikker, og en bunt gikk hun med i handen. Ingen hadde kjøpt noe av henne hele dagen. Ingen hadde gitt henne en eneste liten skilling. Sulten og forfrossen gikk hun der og så ulykkelig ut, stakkars liten. Snefnuggene falt i det lange, gule håret som krøl1et seg så pent i nakken, men slikt tenkte hun ikke det minste på. Ut av alle vinduer skinte det lys, og det luktet så deilig gåsestek i gaten, for det var jo nyttårsaften – ja, det tenkte hun på.

Borte i en krok mellom to hus – det ene stakk litt mer fram i gaten enn det andre, satte hun seg og krøket seg godt sammen. De små bena hadde hun trukket oppunder seg, men hun frøs mer og mer, og hjem torde hun ikke gå, for hun hadde jo ikke solgt noen svovelstikker. Ikke hadde hun fått en eneste skilling heller, og faren kom til å slå henne. Kaldt var det hjemme også, for de bodde oppunder taket, og der pep vinden inn, enda det var dyttet med strå og filler i de største sprekkene. De små hendene hennes var nesten døde av kulde. Å – så godt som en liten svovelstikke ville gjøre! Om hun bare vaget å dra en ut av bunten, ripe den mot veggen og varme fingrene! Hun trakk en ut, og ritsj! som den futtet og brant! Luen var varm og klar som et lite lys da hun holdt handen omkring den. Det var et underlig lys. Den lille piken syntes hun satt foran en stor jernovn med blanke messingkuler og messingrør på. Ilden brant så vidunderlig og varmet så godt. Å, så deilig det var! Den lille piken strakte allerede føttene fram for å varme dem også – da gikk flammen ut, kakkelovnen forsvant, og hun satt der med en liten stump av den utbrente svovelstikken i handen.

Hun ripet av en ny, den brant og lyste, og der hvor lysskinnet falt på muren, ble den gjennomsiktig som et stykke flor. Hun så helt inn i stuen, hvor bordet sto dekket med skinnende hvit duk og fint porselen, og en stekt gås sto og dampet så deilig, fylt med svisker og epler. Og det herligste av alt var at gåsen hoppet ned fra fatet og vraltet bortover gulvet med gaffel og kniv i ryggen, helt bort til den lille piken kom den. Da sloknet svovelstikken, og så var det ikke noe annet å se enn den tykke, kalde murveggen igjen.

Så tente hun en ny. Da satt hun under det vidunderligste juletre. Det var enda større og finere pyntet enn det hun hadde sett gjennom glassdøren hos den rike kjøpmannen siste julekveld. Tusen lys brant på de grønne grenene, og farveglade bilder, slike som de pynter i butikkvinduene med, tittet ned på henne. Den lille piken strakte begge hendene i været – og da sloknet svovelstikken. Alle julelysene steg høyere og høyere, og nå så hun at de var de klare stjernene der oppe. En av dem falt og laget en lang ildstripe på himmelen.

«Nå døde et menneske!» sa den lille piken, for gamle mor hadde sagt at når en stjerne faller, så går en sjel opp til Gud. Mormor, som nå var død, var det eneste menneske som hadde vært snill mot den lille piken.

Hun strøk igjen en svovelstikke mot muren. Den lyste opp rundt om, og i skinnet sto gamle mormor, så klar, så strålende. så mild og god.

«Mormor» ropte den lille piken. «Å, la meg få være med deg! jeg vet at du er borte når svovelstikken går ut, borte akkurat som den varme kakkelovnen, den deilige gåsesteken og det store, vakre juletreet!» Og så strøk hun fort av alle de svovelstikkene som var igjen i bunten, for hun ville holde på mormoren. Og svovelstikkene lyste med en slik glans at det ble lysere enn midt på lyse dagen. Mormor hadde aldri vært så vakker før og så stor. Hun løftet den lille piken opp på armen sin, og de fløy i lys og glede, så høyt, så høyt. Det fantes ingen kulde mer og ingen sult og angst – de var hos Gud.

Men i kroken ved huset satt den lille piken og var død da den kalde morgenen kom, hun var frosset i hjel den siste kvelden i det gamle året. Hun satt der med røde kinn og et smil om munnen.

Nyttårsmorgenen gikk opp over den lille døde, som satt der med svovelstikkene sine. En bunt av dem var nesten brent opp. Hun har villet varme seg, sa folk. Ingen visste noe om alt det vakre hun hadde sett, og om hvordan hun var gått sammen med mormor inn til nyttårs glede i stråleglans.

Beinvegen, av Alf Prøysen

https://digitaltmuseum.no/011085442468/beinvegen?query=Beinvegen&amp%3Bpos=0

Beinvegen, av Alf Prøysen, utdrag.

En kveld kom det fire karer og bar han på ei båre. Han hadde kjørt utfor låvebrua med et høylass og slått seg stygt. Nå låg han i svime på båra. Men da dom svingte inn i skauen rørte han på seg. –Gå beinvegen, sa han.

Det var beinet det hadde gått verst utover, han satt ved omnen og røykte og sputte seg gjennom vinteren. Om våren begynte den eldste gutten på garden i plassen hans, han var 16 år nå og stor og sterk.

En kveld la han merke tel at gutten kom i fra garden og gikk gamlevegen. Sinnet skaut opp i han, og så sto han på trammen og tok i mot. -Du har god tid, du visst! Gutten prøvde å smyge seg inn uten å svara. –Svar når far din tala åt deg, gett! Gutten sto og såg i bakken. –Var det itte likere du skunte deg hemmat og gjorde no?

-Å skal je gjøra her, da? Sa gutten.

-Gjøra! Skreik han, -Det æ da fell nok å gjøra! Du kæin grøfte så itte vatnet tek med seg ganggolvet her, du kæin samle i hop stauren som onga har slengt utover jordet, Du kæin gå vegen min!

Gutten såg han rett i aua og tok slaga som kom uten å ynke seg.

Han satt ved glasruta og passte på kvelden etter. –Å dæven hakke, hæin går gammelvegen! Han tok kjeppen og stiltre seg bak døra. Gutten gikk rett inn og fekk slaget over nakken. Han snudde seg brått og rykte staven tel seg før den kom susendes en gong tell.

-Har du vørti tullete, skreik hu som sto ved omnen.

-Det æ hæin som æ tullete” Hæin gå gammelvegen om kvelden, det æ itte bra nok å gå beinvegen!

-Å ska en gå beinvegen etter her da, ropte han opp. –En kjem nå fell tidsnok hemmat åt detti rothølet! Det er bare beinvegen du tenkje på du, du ser itte at folk går og flire over vægen og deg og stellet oppi her!

Så smalt døra i og gutten var borte. Han sto på sprang ferdig tel å ta han da han kjente ei hand på aksla- Han glodde olmt for å få a tel å sleppe. Da såg han inn i to auer som forsto. To auer som hadde vøri med ifrå fysste dagen han flaug beinvegen for å komma seg fram i væla, dom hadde sett smerten hos han når det mislykkes, når den grå hverdagen la ei likegla klam hand over alt han tok seg fore, og helt tel det siste da han klamre seg fast tel det eneste han var forunt å skapa her i livet. En beinveg tel ingen ting.»