Fremhevet

Legenden om de fire adventslysene.

Legenden om de fire adventslysene
Fire lys brant på adventskransen. Det var helt stille, så stille at man kunne høre lysene snakke til hverandre.

Det første lyset sukket og sa:

«Mitt navn er fred.

Jeg skinner klart, men menneskene vil ikke ha fred, de vil ikke ha meg.»

Lyset ble mindre og mindre…

Til slutt sluknet det helt.

—-

Det andre lyset sa:

«Mitt navn er tro.

Men jeg er blitt overflødig.

Menneskene vil ikke vite av Gud lenger. Det er meningsløst at jeg brenner.»

Så sluknet det andre lyset.

Bedrøvet og med lav stemme sa det tredje lyset:

«Mitt navn er kjærlighet.

Jeg eier ikke lenger kraften til å brenne.

Menneskene overser meg. De ser bare seg selv og ikke de andre som de skulle elske.»

Også det tredje lyset sluknet.

Da kom et barn inn i rommet, så på lysene og sa

«Dere skal da lyse og ikke slukne»
med øynene fulle av tårer.

Da hørtes plutselig stemmen til det fjerde lyset:

«Vær ikke redd!

Så lenge jeg brenner, kan vi tenne de andre lysene igjen.
Mitt navn er håp»

Og barnet tok en flamme fra håpets lys med en fyrstikk og tente igjen alle de andre lysene.


-Ukjent (for meg) forfatter

God advent.

Itte no’ knussel – Barbra Ring.

Rik og barnløs satt Marte Svennerud, landhandlersken, på Svennerud gård og holdt bygdens tømmer i sin hånd. Kunne folk betale, drev Marte Svennerud ubarmhjertig inn like til siste øre. Kunne de ikke betale, slo hun en strek over hele regnskapet.

”Itte no’ knussel”, sa Marte Svennerud.

Så hendte det like under jul at lærer Hansen døde, og enken satt igjen med syv uforsørgede – i rene armoden. Presten sendte rundt liste for å få penger til begravelsen – og til å betale husleien. Listen kom selvfølgelig først til Marte Svennerud. Den oppmerksomhet skyldte bygden henne. Men videre kom den heller aldri. Den gikk tilbake til presten med den påskrift:

Je bitaler    itte no knussel       Marte Svenneru
Hvor meget Marte Svennerud holdt på ikke å være knuslete, sparte hun alltid på d’en i Svennerud.

”Det der kunne bare én i hele bygda ha skrevet – og det er Marte Svennerud” – sa presten – han satte et komma etter ”bitaler”.

Så lot Marte Svennerud spenne for – anbragte sin mektige person på baksetet – og fylte hele sluffen med små og store poser fra butikken, og så kjørte hun til lærer Hansens enke.

Hvis noen etter den visitten hadde spurt lærer Hansens barn om hvordan det vakreste kvinnfolk i verden så ut, ville de alle sammen ha forsikret at hun hadde tre haker og små lyseblå øyne – sånn som Marte Svennerud.

Men lillejulaftens morgen gled lærer Hansens enke i kjellertrappen – falt ned og slo seg, så hun døde fra barneflokken sin noen timer etter.

Presten hentet alle syv til prestegården og sammenkalte i hui og hast et møte av bygdens beste menn – til dem hørte først og fremst Marte Svennerud – for å høre om noen var villig til å ta til seg ett av lærer Hansens barn.
Møtet hadde ikke vart lenge før alle syv var anbragt. Bygdens hjertelag var stort.

Imens satt barna i prestegårdskjøkkenet og spilte gnav. ”Det er best de får noe annet å tenke på, krypet – og gnav er et uskyldig spill,” sa prestens husholderske. De hadde spist opp alle rosinene de hadde fått å spille om. De satt og lyttet til stemmene inne i prestens kontor. De største skjønte godt hva det dreide seg om. Plutselig sa Nils, en liten lyslugget med gløgge øyne og minst mulig til nese:

”Vi spiller om hvem som kommer til Marte Svennerud. Hun tar nok en av oss.”
Spillet begynte. De var så spent som om det gjaldt livet. Å komme til Marte Svennerud var nesten som å komme lukt i Paradis. Mikkel, den eldste, vant.

”Mei osså vil til Matte Fenneru!”

Men gråten stanste brått. Det gikk i døren til kontoret.


Marte Svennerud kom ut. Det var selvsagt at hun skulle velge først.
Hun satte seg ned og lot de små lyse øynene vandre rundt på alle sammen. En gang til – rundt på alle sammen. Hun stanset ved Nils.

”Navnet ditt?” spurte hun.

”Nils Ezekiel Hansen,” svarte gutten, ildrød av forventning.

”Å gammel?”

”Jeg fyller ti år den attende januar,” kom det kjapt.

”Vil du følge med til Svennerud og komme på butikken?”

”Ja takk,” brast det ut av Nils. Han strålte. Men så kom han til å se bort på Mikkel, som satt og svelget og svelget.

”Takk – men,” sa Nils.

”Nå? Har du kanskje itte løst?” Marte Svennerud hørtes støtt.

”Jo – men,” Nils skottet på ny bort på Mikkel.

”Nå? Å er’e med ei?” spurte Marte Svennerud – litt vasst.

”Jeg ville nok gjerne – – men – det var Mikkel som vant deg,” sa Nils fort.

”Å forslag?” spurte Marte Svennerud uforstående.

”Vi spilte om hvem som skulle komme til Svennerud. Og Mikkel vant.”

Marte Svennerud drog på smilet.

”Så du spelte bort meg, du da Nils?”

”Ja, jeg gjorde nok det,” Nils hvisket og så skamfull ned.

”Åkken vann du da?”

”Ingen,” Nils så mer og mer ulykkelig ut.

”Stakkarn,” sa Marte Svennerud.

”Åkken vann du da?” Hun vendte seg til en åtteåring med to lyse fletter. Hun ble blodrød. Vred seg hit og dit, og fikk møysommelig frem at hun heller ikke hadde vunnet noen.

”Var det berre han Mikkel som vann, da?” spurte Marte Svennerud.

”Ja; for vi spilte ikke om andre enn deg?” hvisket Nils.

”Så. Åffer spelte dere itte om andre?” Marte Svenneruds øyne tittet nysgjerrig ut av det runde lyserøde ansikt.

”For vi ville helst være hos deg alle sammen,” svarte Nils.

”Jaså,” sa Marte Svennerud og så betenkt ut av vinduet. ”Jaså,” sa hun engang til – hun knep munnen sammen, reiste seg brått – og gikk uten å si mer.

Barna så på hverandre. De ble sittende ganske stille – de var redde for at hun skulle være blitt sint og ikke ville ha noen av dem.

Men Marte Svennerud gikk inn i kontoret og satte seg ned ved siden av presten.

”Je tar alle sju. Itte no’ knussel,” sa hun myndig og klasket den store hånden sin i bordet.


Da Marte Svennerud en stund etter kjørte ut av prestegården med sluffen stuvende full av unger, og bygdens gode menn satt i sledene og ventet – for etter gammel skikk å la Marte Svennerud kjøre først – trådte presten ned av trappen.

”Nu et hurra for Marte Svennerud,” ropte han og svingte i begeistring kalotten. Og da det hurra var slutt, svingte han den en gang til.

”Engang til. Itte no’ knussel,” smilte presten.

Og hurra ble det ropt, så lenge den brede ryggen til Marte Svennerud var synlig fra prestegårdstrappen.

https://tv.nrk.no/serie/i-lesekroken/1996/FALE20000496

Ingen er så trygg på ferda

https://www.youtube.com/watch?v=mSIjvlvQJxg

Ingen er så trygg på ferda

Ingen er så trygg på ferda
som Guds barneflokk i verda,
ingen fugl så vel er verna,
inga himmelsol og stjerna.

Naud og lukka til vil falla,
Herrens hand skal fast oss halda.
Som ein ven han sine aktar,
han er deira skjold og vaktar.

Han i nåde ut oss valde,
våre hovudhår han talde.
Han oss føda vil og kleda,
midt i sorga gjev oss gleda.

Sjå, dei gode faderhender
både med- og motgang sender!
Men hans vise råd er milde:
Bare vel han barnet ville.

Av Lina Sandell, 1856
Til norsk 1883
Melodi: Vise (tysk) før 1800.
Nynorsk omsetjing;
Nils Lavik, 1927

DSC00744 (4)

 

Mellom himmel og helvete.

 

He ain’t heavy, he’s my Brother – The Hollies

 https://www.youtube.com/watch?v=EYzfTdIZoP0
Lyrics:
The road is long

With many a winding turn

That leads us to who knows

where Who knows where

But I’m strong Strong

enough to carry him

He ain’t heavy, he’s my brother

So on we go

His welfare is of my concern

No burden is he to bear

We’ll get there For I know

He would not encumber me

He ain’t heavy,

he’s my brother

If I’m laden at all

I’m laden with sadness

That everyone’s heart

Isn’t filled with the gladness

Of love for one another

It’s a long, long road

From which there is no return

While we’re on the way to there

Why not share

And the load

Doesn’t weigh me down at all

He ain’t heavy, he’s my brother

He’s my brother

He ain’t heavy, he’s my brother…

Du ska itte trø i graset. av Einar Skjæråsen

DSC00549

 

Du ska itte trø i graset.
av Einar Skjæråsen

Du ska itte trø i graset.
Spede spira lyt få stå.
Mållaust liv har og e mening
du lyt sjå og tenkje på.
På Guds jord og i hass hage
er du sjøl et lite strå.

Du ska itte røre reiret,
reiret er ei lita seng.
Over tynne bån brer erla
ut sin vâre varme veng.
Pipet i den minste strupe
ska bli kvitring over eng.

Du ska itte sætta snuru
når du ser et hara-spor.
Du skal sjå deg for og akte
ælt som flyg og spring og gror.
Du er sjøl en liten veik en,
du treng sjøl en storebror.

https://www.youtube.com/watch?v=QciHb1wNsfU

https://www.youtube.com/watch?v=0DniqxCpPJo

https://www.youtube.com/watch?v=vvQjGfrikeY