Det er noe med dette livet. Det skal leves forfra. Hele tiden framover. Alltid inn i noe nytt. I ett øyeblikk er vi her. I det neste kan vi være i nytt og ukjent farvann. Aldri vært der før. Aldri tenkt igjennom muligheten for at man skulle havne der. Tidligere erfaringer hjelper ikke. Ingen bruksanvisning tilgjengelig. I hvert fall ikke der og da.

Vår veg gjennom livet er forskjellig fra andres veg. La gå at vi gjør erfaringer sammen. Men selv i våre nærmeste relasjoner er vi alene når vi opplever og tolker livet. Ikke alene på den måte at vi ikke kan dele og være sammen i det som skjer. Ikke alene på den måten at vi ikke kan støtte hverandre. Men alene ved at hver av oss tolker livet ut ifra vår egen personlige bagasje. Vi kan ha like tunge ryggsekker. Men innholdet behøver ikke være likt.

Men…

Når man har det vanskelig, kan det være godt å søke et fellesskap. Noen finner god støtte i grupper på Facebook. Jeg er admin i to grupper om Asperger syndrom; Asperger Norge og Kun Asperger Norge. Førstnevnte er en lukket gruppe for både de med diagnose og de som kjenner noen, den siste spesielt for de som har diagnosen selv. Det gir meg en funksjon, sammen med andre med Asperger. Vi tre i admin prøver å skape et trygt og godt rom å dele og diskutere i.

Selv om vi er i samme båt, er vi alle ulike individer og noen ganger oppstår det vanskeligheter mellom medlemmer, selv om man deler og er «lik» noen med felles diagnose. Jeg for eksempel, kommer med en litt annen bagasje enn mange som «bare» har eller er pårørende til noen med Asperger. Interesser og funksjonsnivå varierer også, og hvordan vi er…

Mange opplever i samfunnet vårt, at de ikke får forebyggende helsetjenester men kun får brannslukking. Da dette temaet kom opp i en mailkonversasjon, kom jeg til å tenke på et viktig fenomen:

I tillegg til å ikke være føre var, er den ei heller etter snar. Det er nemlig bare selve brannen som slukkes ganske ofte. Etterslukkingen blir noen ganger glemt, og da blusser brann lett opp igjen. Det er en del sin erfaring, dessverre.

Jeg skal fortelle litt om hvordan jeg fungerer (og ikke fungerer). Det kan tilsynelatende se ut som jeg har det ok, etter alle disse årene med behandling. Likevel ulmer det inni meg. Det står noen der når jeg tar fyr, men jeg kunne ønske jeg ikke ulmet slik. Det gjør så vondt å ulme. (Teksten fortsetter under bildet.)

Det kan også virke som om jeg aldri blir frisk. At jeg er en kroniker. At forandring…