Depresjon?

aspergerinformator

Noen ganger har jeg det sånn, at jeg bare sover og spiser (det føles sånn) og får ikke med meg det andre sier. Og det er definitivt ikke viktig for meg det de sier. Jeg er død. I morgen. Lå i sengen og ventet på legen. Lå i senga og tenkte. Lå i senga og bare var.

Jeg vet ikkehva som skjedde. Eller hva som skjer, etter den lille døden. For dette er jo ikke den virkelige døden. Jeg puster. Jeg har puls. Jeg har hjertebank. Jeg engster meg for livet som kommer rullende og trekkes til det destruktive.

Jeg vet ikke om det går over igjen, eller om det da går over for gått eller bare tar en pause. En pause der jeg fotograferer og snakker og sprudler med mitt og ikke bare spiser og sover men gjør det også, slik at jeg ikke dør på ordentlig, av…

Vis opprinnelig innlegg 1 ord igjen

FOMO (Fear Of Missing Out)

aspergerinformator

Med sosiale medier, har det blitt veldig tydelig at vi mennesker er redde for å ikke få med oss hva som skjer. Vi sjekker disse mediene hyppig. Vi oppdaterer vår status eller historie. Vi vil være med, der det skjer.

Men skjer det egentlig i de sosiale mediene? For en del som faller utenfor fordi vi ikke greier å være sosiale, kan sosiale medier være en arena der vi mestrer. Men vi kan mangle likes og kanskje bli mobbet.

Jeg kjenner en ungdom som blir mobbet via Snap Chat. Det er så lett å spre negativitet og skaffe seg tilskuere og følgere. Når jeg skriver noe positivt, håper jeg at alle deler og klapper med hendene. Men jeg teller ikke likes. Jeg teller delinger av innlegg. Det viser engasjement.

Selv om folk kan skrive negative kommentarer også på Facebook, ønsker jeg å lese hva det står. For meningene der…

Vis opprinnelig innlegg 91 ord igjen

Hvordan er det å ha asperger syndrom? En personlig skildring

Hvordan er det å ha asperger syndrom? En personlig skildring

menneskerettighetsbloggen

<Av Hanne-Kari Havik>

015Å bli møtt med nedverdigende holdninger i skolevesen, i arbeidsliv, hos kommunen, hos NAV, at man i det hele tatt blir behandlet som et menneske som er mindre verdt enn alle andre. At man faller utenfor, og at dette er et mønster som går helt fra vugge til grav.

Min slekt og mine venner har nok alltid syntes at jeg ikke har vært helt av A4-format. For noen år siden, i en alder av 35 år fikk jeg diagnosen asperger syndrom, en omstridt diagnose innenfor autismespekteret. Nå er jeg snart 47 år gammel.

Unike individer

En person jeg møtte hos noen venner her om dagen, som jobbet som ambulansesjåfør-lærling, han spurte meg om hva egentlig asperger syndrom er. Han hadde opplevd en episode med en person som hadde dette syndromet, som hadde hatt noe som vel kunne beskrives som et fullstendig sammenbrudd fordi han ikke taklet noe…

Vis opprinnelig innlegg 544 ord igjen

Stolthet over Asperger syndrom

aspergerinformator

Stolthet og fordom, er en film så vidt jeg husker. Eller kanskje det var en bok eller tv-serie. Uansett er det sentralt når jeg skriver om Asperger syndrom. Det ligger mange fordommer knyttet til diagnosen, som at personer med Asperger er sosialt tilbakestående (beklager ordbruken) og mangler empati.

Fordommene rundt vår funksjon, kan stemple oss med et lavt selvbilde. Men det er også en fordom, og sannhet, med modifikasjoner. Mange bærer diagnosen med stolthet. Fordi, den er en del av oss og oss har en verdi både i sosiale relasjoner og i utvikling av ferdigheter. Her kommer vi!

Uten Asperger som en slags forklaring på vanskene mine, som jeg jo ikke fikk på papiret først i 2014 tretti år gammel, hang problemene i en løs tråd som ble en diger floke. Nå vikler jeg opp floken og bruker evnene mine mer konstruktivt. Jeg har fortsatt mine tilleggsdiagnoser og er…

Vis opprinnelig innlegg 360 ord igjen

Hey ho (Freddy Kalas)

aspergerinformator

Jeg sitter og varmer opp til julestemningen. Hey ho, de tramper oppå taket (…), det er gaver under grana (..), tomtegløgg i krana. Jeg smiler og ler, fordi Freddy setter tradisjonene på spissen.

Jeg er lykkelig. Ikke hele tiden. Men noen ganger, kan jeg smile ved foten til grana, se på lyset i stjerna uten å tenke at jeg i grunn skulle vært død akkurat nå, nei det er helt greit at jeg lever en jul til. Jeg og Betlehems-stjerna.

Hvorfor? For jeg har noen som er glad i meg og jeg er glad i dem. Og i grunnen skylder jeg meg selv å nyte de tradisjonene jeg vokste lykkelig opp med. Mamma tørker støv og setter nissen på trappa, baker julekaker og i radioen er det julemusikk. Kanskje er det Prøysen og julekveldsvisa, ja kom så sett vi oss og sjer.

Tradisjoner er noe mange med Asperger syndrom verdsetter…

Vis opprinnelig innlegg 112 ord igjen

Mennesker for pokker. Ikke ordninger, men mennesker.

Mennesker for pokker. Ikke ordninger, men mennesker.

Vernepleieren

Det kan være skummelt. Av flere grunner skummelt å flytte debatten fra en debatt om ordninger. Den debatten som kommer i kjølvannet av historiene. Alle de enkelthistoriene om folk som får avslag på tjenester eller ytelser. De folkene som faller mellom to stoler, eller der systemene og ordningene ikke er tilpasset akkurat det som akkurat disse menneskene trenger bistand til. For å leve liv i tråd med egne verdier. Til en debatt om mennesker. Om menneskemøter. Men. Er det ikke akkurat det vi må?

Vis opprinnelig innlegg 2 099 ord igjen

Sånn. Dette bør komme rekende på en fjøl.

Sånn. Dette bør komme rekende på en fjøl.

Vernepleieren

Mange foreldre til barn med en eller annen funksjonsvariasjon eller alvorlig sykdom forteller om kampen mot systemet. At ingenting kommer rekende på en fjøl. Til alle dere politikere (og andre) med nyvunnet omsorg for familier med barn med alvorlig sykdom eller funksjonsnedsettelse. Dette er noe av det som bør komme rekende på en fjøl:

Vis opprinnelig innlegg 582 ord igjen