Aspergere er som alle andre mennesker svært forskjellige fra hverandre. Men jeg har likevel på min vei mot å forstå meg selv og andre med Asperger funnet to hovedtyper:

1. De som kan masse fakta (memorerer den) om et eller flere emner (som kanskje resten av verden kan svært lite eller ingenting om) og ofte snakker nærmest monologer om dem. 

Over til neste gruppe (å vente på tur er forresten ikke alltid vår sterke side):

2. De kreative, som assosierer, skaper og kanskje deler (gjerne innen kunst, musikk, litteratur).

Jeg er i gruppe nummer to, og har bare småtrekk fra gruppe nummer en. Her i gruppe to, skriver jeg, fotograferer, redigerer bildene mine inn mot noe kunstnerisk og litteraturen min er av og til på et kunst-nivå i sin særegne prosastil. Jeg har også skapt kreasjoner med ull og tråd og leire. Jeg begynte tidlig og slutter sent. Kanskje aldri.

Jeg lager vennskapsbånd med tråder i alle farger. Knute for knute. Jeg lager dem ikke i menneskestørrelse. Hvorfor? Jeg har ikke noen å gi dem til. Jeg lager de til dukkene mine.

Jeg er mer opptatt av gjenstander jeg kan kontrollere enn mennesker. Mennesker er uforutsigbare personer og bare familien tør jeg stole på at er venner for bestandig. Andre kommer og går. Mest går.

Interaksjon med andre mennsker, stopper opp. Innimellom kan jeg skrive så godt at folk elsker meg, andre ganger, som når jeg sitter med sykepleierne som kanskje trykker på empatiknappen min og sier sånn kan du ikke være, du kan ikke avvise meg, ser jeg at jeg lukker meg ned.

Alt jeg kan si i en slik forsvarsposisjon er at da får de sende meg vekk. Det er ikke fordi jeg ikke vil kjenne tilknytning til der jeg er, men fordi jeg rett og slett ikke klarer…

Gjøvik

Hva er drivkreftene bak saken om kommunestruktur? Hvilke interesser er det som står opp i mot hverandre? Det finnes flere modeller for å analysere ulike interesser. En av dem er sentrumperiferimodellen, som stammer fra Johan Galtung, men som delvis brukes av Senterpartiet og den kjente SV-politikeren, professor Ottar Brox. Mange konfliktlinjer i norsk politikk kan med fordel forklares utifra sentrumperiferi- modellen. By og land er det mest kjente eksempelet. Arbeiderpartiets parole «by og land, hand i hand» kunne i sin tid bidra til å forene landet som da var preget av splittelse.

EU-saken var i sin tid et oppgjør mellom sentrum og periferi. Ja-folket var i flertall i de store byene, men flertallet stemte nei. Prosessen var grundig, og det var stor deltakelse i folkeavstemningene, både i 1972 og i 1994. For eliten var nei-flertallet en krenkelse. De hevner seg ved stadig å utvide den udemokratiske EØS-avtalen. Folket har…

Det å blogge, er å dele. Mine tanker og tanker jeg leser. Og det er å skrive, beskrive og skildre og utbrodere og komme med eksempler fra virkeligheten.

For en som sliter med å holde seg i live i virkeligheten, les meg,  er det av og til vanskelig å blogge. Jeg blir blokkert av egne tanker, kaos og angst. Jeg er redd for å feilopplyse. Tenk om alle behandlerne tok feil, og jeg ikke har Asperger syndrom? Hvis så er tilfelle, blir min informasjon og erfaring med å leve med syndromet ugyldige.

Det er så lett å bli usikker på seg selv når menneskene rundt meg har vært så usikre på hva det er med meg i så mange år. Selv om de er helt sikre nå, på at jeg har Asperger syndrom i bunnen for alt det andre, har jeg en murrende usikkerhet inni meg.

Denne usikkerheten gjør at…

Aspergere er ikke evneveike. Vi kan ha problemer med å forholde oss til andre mennesker, kommunisere og ha en god dialog. Men vi kan språket og vi kan også en del fakta. Og fakta er; vi har ujevn begavning!

Noe er vi gode på, andre ting blokker helt. Vi kan være riktig dyktig på noen felter, og ha store hull på andre. I dag vil jeg mimre litt rundt det jeg lærte på skolen, og hva som faktisk sitter igjen. Jeg mangler mer enn du aner! Lærerne oppdaget det likevel ikke. Jeg vet knapt nok når andre verdenskrig var.

Jeg hadde en styrke skolemessig når noe ikke interesserte meg. La oss snakke geografi og historie. Styrken var at jeg kunne huske alt jeg hadde lest ordrett og derfor kunne gjengi det på prøver og dermed påfølgende få gode karakterer i noe jeg egentlig kunne svært lite om.

Jeg var veldig flink…

Autismetilstander, som Asperger syndrom, ligger under gjennomgripende utviklingsforsyrrelser i diagnosesystemet. Jeg har før jeg fikk diagnosen Asperger, fått høre av leger at utviklingen min stoppet opp på et punkt pga. mobbing.

Leger kan gjøre feil. Det er fint at de skjønner at man faktisk er født annerledes, men det er vondt å få stemplene på seg underveis. Jeg følte meg som en trassig elleveåring i sjetteklasse da legen kastet ut sin syntese i 2005 eller 2006 da jeg selv var litt over tjue.

Jeg vet at flere med Asperger syndrom har vært kasteballer i psykiatrien. Det skyldes ofte mangel på kompetanse og våre tilleggsvansker som kan oppstå hos alle mennesker og ofte hos misforståtte aspergere. Vi med personlighetsforstyrrelser kan virke lite modne for alderen. Tilleggsvansker legger skyggelapp over den medfødte tilstanden. Aspergere har også en sårbarhet for å utvikle tilleggsdiagnoser. Les:

Det kan være depresjoner, spiseforstyrrelser, angst, personlighetsforstyrrelser, tvangslidelser. Tilleggsdiagnoser…

Det finnes barn med Asperger på nesten hver skole i dag, men det tok tid før diagnosen etablerte seg. Den første beskrivelsen av barn som ikke passet helt inn i normen «nevrotypisk» ble publisert for over 50 år siden av Hans Asperger. Hans Asperger var en barnelege i Wien og identifiserte et konsekvent adferdsmønster som hovedsakelig fantes hos gutter (Tony Attwood Asperger Syndrom, en håndbok for foreldre og fagfolk).

Mønsteret inkluderte manglende empati, liten evne til å etablere vennskap, enveismonologer, uvanlige og/eller intense interesser og klossete bevegelser. Hans Aspergers banebrytende arbeid fikk ikke internasjonal anerkjennelse før i 1990-årene. Jeg begynte i første klasse i 1991. Ingen visste noe om meg eller om den typen problemer jeg holdt inni meg. Og leser du videre, forstår du hvorfor.

Manglende empati har senere blitt forstått som annerledes empati, ikke mangel på den. Jeg brydde meg svært mye om mine nærmeste og hunden min. Jeg smilte, jeg…

I dag så jeg på en dokumentar om autistiske jenter. De vanligste feiltakelsene, er at jenter ikke har det, at de ikke har følelser og at de ikke bryr seg om andre mennesker. Et foreldrepar sa så fint om sin datter: Hun er en sann glede! Det gikk ikke an å kjede seg med henne og de ville ikke bytte henne med noen.

Asperger-jenter har noen handicap. Men vi har også noen styrker. Vi finner glede i objekter og fantasivenner. Vi trenger ikke alltid mennesker, men vi er ikke kalde. Vi er gloheite! Og noen av oss blir forelska og blir opphengt i andre mennesker. Vi idealiserer dem, ser på bilder av dem, smiler til dem uten at de har sagt noe.

En av jentene i filmen skadet seg selv når hun hadde angst og vonde tanker. En annen lo av kreft. Begge hadde følelser, som de taklet på ulike måter…

Flere med asperger syndrom har tilleggsvansker. En av mine er selvskading. Selvskadingen min står i veien for et verdig liv. Jeg unner ingen å gå i mine fotspor. Derfor forteller jeg at jeg gjerne skulle vært velfungerende barfot.

Grunnen til at jeg havnet i mine sko, er nok ikke Asperger syndrom i seg selv, ene og alene, men kombinasjonen sammen med at ingen forstod at jeg hadde Asperger og jeg ikke engang visste at det fantes noe som het Asperger. Verden var veldig uforutsigbar og uforståelig for meg. Hvorfor skulle jeg ha det bra?

Jeg forstod det ikke, det at jeg skulle ha det bra hjemme, for på skolen var ikke medelevene snille. Hjemmefra fikk jeg dekket alle primærbehovene mine med klær og mat og leker og omsorg.

Verden var full av urettferdighet og jeg fikk den derfor ikke til å henge sammen. I Afrika sultet barn mens jeg spiste…