Å ikkje sjå skogen for bare trær. – Kristian Heggebø og Are Vegard Haug, NOVA, Oslo Met -Dagbladet debatt

https://www.dagbladet.no/kultur/a-ikkje-sja-skogen-for-bare-traer/71860619

Når ærlighet er best

Er det flere av dere som har vært borti diskusjoner dere har sett eller selv vært innblandet i, der det er brukt motargumenter som «du er gammeldags», «du har gammeldagse holdninger», eventuelt «du er reaksjonær» etc etc?

Jeg har ikke ofte det, faktisk bare i en eneste diskusjon, tror jeg, for noen dager siden (5-6 dager siden, tror jeg det var). Sett sånne typer argumenter bli benyttet, derimot, har det ofte hendt at jeg har.

Andre varianter kan eksempelvis være å si at noe er bra.

Gjerne også etterfulgt av «Det er svært grovt eller grovt av deg å sammenlikne dette med/påstå at» etterfulgt av ett eller annet.

Vit da at disse dels er himla dårlige argumenter, uansett om de måtte stemme eller ei, for 1)ting som er gammeldagse kan være like bra eller like dårlige som nyvinninger. OG 2)det blir nok svært ofte brukt i stedet for den mer uhøflige varianten sånn som å be deg holde kjeft eller liknende. Og 3) de er ikke logisk eller rasjonelt funderte. Og 4) skal du si at noe er bra, eller grovt/svært grovt, så må du sammenlikne det med ett eller annet for at det skal kunne ses som et logisk argument.

Her, blant annet, også om hersketeknikker ofte benyttet overfor minoriteter:

1. Innta en opphøyet og gjerne belærende posisjon.

2. Blås opp ett eller to utsagn som du forsøker å plukke fra hverandre, og helst latterliggjøre.

3. Overse alt du ikke bryr deg noe særlig om – det vil si alt det hun du angriper så hardt, faktisk var ute etter å formidle.

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/8mVbOE/rasisme-debatten-hva-har-skjedd-med-viljen-til-aa-lytte

Albert Einstein om teknologisk fremskritt og vitenskap:

Teknologisk fremskritt er som en øks i hendene på en patologisk kriminell

Det viktige er å ikke slutte å stille spørsmål

Vi kan ikke løse problemer ved å bruke den samme tankegang som vi brukte da vi skapte problemene.

Dire Straits: Industrial disease:

https://www.youtube.com/watch?v=fUUdax5VFMQ&feature=emb_err_watch_on_yt

Itte no’ knussel – Barbra Ring.

Rik og barnløs satt Marte Svennerud, landhandlersken, på Svennerud gård og holdt bygdens tømmer i sin hånd. Kunne folk betale, drev Marte Svennerud ubarmhjertig inn like til siste øre. Kunne de ikke betale, slo hun en strek over hele regnskapet.

”Itte no’ knussel”, sa Marte Svennerud.

Så hendte det like under jul at lærer Hansen døde, og enken satt igjen med syv uforsørgede – i rene armoden. Presten sendte rundt liste for å få penger til begravelsen – og til å betale husleien. Listen kom selvfølgelig først til Marte Svennerud. Den oppmerksomhet skyldte bygden henne. Men videre kom den heller aldri. Den gikk tilbake til presten med den påskrift:

Je bitaler    itte no knussel       Marte Svenneru
Hvor meget Marte Svennerud holdt på ikke å være knuslete, sparte hun alltid på d’en i Svennerud.

”Det der kunne bare én i hele bygda ha skrevet – og det er Marte Svennerud” – sa presten – han satte et komma etter ”bitaler”.

Så lot Marte Svennerud spenne for – anbragte sin mektige person på baksetet – og fylte hele sluffen med små og store poser fra butikken, og så kjørte hun til lærer Hansens enke.

Hvis noen etter den visitten hadde spurt lærer Hansens barn om hvordan det vakreste kvinnfolk i verden så ut, ville de alle sammen ha forsikret at hun hadde tre haker og små lyseblå øyne – sånn som Marte Svennerud.

Men lillejulaftens morgen gled lærer Hansens enke i kjellertrappen – falt ned og slo seg, så hun døde fra barneflokken sin noen timer etter.

Presten hentet alle syv til prestegården og sammenkalte i hui og hast et møte av bygdens beste menn – til dem hørte først og fremst Marte Svennerud – for å høre om noen var villig til å ta til seg ett av lærer Hansens barn.
Møtet hadde ikke vart lenge før alle syv var anbragt. Bygdens hjertelag var stort.

Imens satt barna i prestegårdskjøkkenet og spilte gnav. ”Det er best de får noe annet å tenke på, krypet – og gnav er et uskyldig spill,” sa prestens husholderske. De hadde spist opp alle rosinene de hadde fått å spille om. De satt og lyttet til stemmene inne i prestens kontor. De største skjønte godt hva det dreide seg om. Plutselig sa Nils, en liten lyslugget med gløgge øyne og minst mulig til nese:

”Vi spiller om hvem som kommer til Marte Svennerud. Hun tar nok en av oss.”
Spillet begynte. De var så spent som om det gjaldt livet. Å komme til Marte Svennerud var nesten som å komme lukt i Paradis. Mikkel, den eldste, vant.

”Mei osså vil til Matte Fenneru!”

Men gråten stanste brått. Det gikk i døren til kontoret.


Marte Svennerud kom ut. Det var selvsagt at hun skulle velge først.
Hun satte seg ned og lot de små lyse øynene vandre rundt på alle sammen. En gang til – rundt på alle sammen. Hun stanset ved Nils.

”Navnet ditt?” spurte hun.

”Nils Ezekiel Hansen,” svarte gutten, ildrød av forventning.

”Å gammel?”

”Jeg fyller ti år den attende januar,” kom det kjapt.

”Vil du følge med til Svennerud og komme på butikken?”

”Ja takk,” brast det ut av Nils. Han strålte. Men så kom han til å se bort på Mikkel, som satt og svelget og svelget.

”Takk – men,” sa Nils.

”Nå? Har du kanskje itte løst?” Marte Svennerud hørtes støtt.

”Jo – men,” Nils skottet på ny bort på Mikkel.

”Nå? Å er’e med ei?” spurte Marte Svennerud – litt vasst.

”Jeg ville nok gjerne – – men – det var Mikkel som vant deg,” sa Nils fort.

”Å forslag?” spurte Marte Svennerud uforstående.

”Vi spilte om hvem som skulle komme til Svennerud. Og Mikkel vant.”

Marte Svennerud drog på smilet.

”Så du spelte bort meg, du da Nils?”

”Ja, jeg gjorde nok det,” Nils hvisket og så skamfull ned.

”Åkken vann du da?”

”Ingen,” Nils så mer og mer ulykkelig ut.

”Stakkarn,” sa Marte Svennerud.

”Åkken vann du da?” Hun vendte seg til en åtteåring med to lyse fletter. Hun ble blodrød. Vred seg hit og dit, og fikk møysommelig frem at hun heller ikke hadde vunnet noen.

”Var det berre han Mikkel som vann, da?” spurte Marte Svennerud.

”Ja; for vi spilte ikke om andre enn deg?” hvisket Nils.

”Så. Åffer spelte dere itte om andre?” Marte Svenneruds øyne tittet nysgjerrig ut av det runde lyserøde ansikt.

”For vi ville helst være hos deg alle sammen,” svarte Nils.

”Jaså,” sa Marte Svennerud og så betenkt ut av vinduet. ”Jaså,” sa hun engang til – hun knep munnen sammen, reiste seg brått – og gikk uten å si mer.

Barna så på hverandre. De ble sittende ganske stille – de var redde for at hun skulle være blitt sint og ikke ville ha noen av dem.

Men Marte Svennerud gikk inn i kontoret og satte seg ned ved siden av presten.

”Je tar alle sju. Itte no’ knussel,” sa hun myndig og klasket den store hånden sin i bordet.


Da Marte Svennerud en stund etter kjørte ut av prestegården med sluffen stuvende full av unger, og bygdens gode menn satt i sledene og ventet – for etter gammel skikk å la Marte Svennerud kjøre først – trådte presten ned av trappen.

”Nu et hurra for Marte Svennerud,” ropte han og svingte i begeistring kalotten. Og da det hurra var slutt, svingte han den en gang til.

”Engang til. Itte no’ knussel,” smilte presten.

Og hurra ble det ropt, så lenge den brede ryggen til Marte Svennerud var synlig fra prestegårdstrappen.

https://tv.nrk.no/serie/i-lesekroken/1996/FALE20000496