Rosetogene og utenforskapfølelsen.

I rosetogene følte jeg meg, såvidt, innenfor, jeg la ned roser på kirkegården i Oslo, skrev meg inn i sørgeprotokollene på to steder. Siden følte jeg meg utenfor igjen, den gang pga diagnosen min, som var en av mange som ble nevnt opp som mulige diagnoser på terroristen som jeg fremdeles har vondt for å skrive helt ut navnet til. Skjøvet ut på sidelinjen, så og si. Vet ikke hvorfor det føltes og føles slik, men det gjorde og gjør det altså. Så jeg lurer på om det finnes andre med diagnoser innenfor DSM-5  eller ICD-10, som føler seg skjøvet vekk i fra rosetogene og ut på sidelinjen, hva nasjonen vår og fellesskapet angår.  For følelsen var jo ikke ny, og den oppstod ikke der og da, heller. Den ble ikke skapt den 22. juli 2011, ei heller av rettssaken, direkte. Men sommeren 2012 syntes jeg var brutal å komme igjennom. Tårene som fylte begeret og fikk det til å flyte over. Isnende sorg.

Selv angret jeg meg for å ha fulgt rettssaken, og hadde dagen før Ulrik Malts redegjørelse i rettssaken fått råd av psykologen min om ikke å følge rettssaken på tv lenger, siden det tydelig satte meg ut. Jeg så en veldig ensom mann. – TV2 8.06.2012- av Kjersti Johannessen Mange var de som uttalte seg etterpå, både om Ulrik Malt sitt forhold til etikk og kritiserte ham for  å bringe diagnosen som jeg og mange andre har på dagsorden i rettsprosessen. Har ikke funnet igjen en kronikk om dette skrevet av filosof Einar Øverenget, men fant en annen artikkel med/om Einar Øverenget, denne, om psykiatriske observasjoner, tilregnelighet eller utilregnelighet og filosofi i den sammenheng:

VG- 5.6. 2012 – Filosof: – Utilregnelighet betyr at man ikke har noe valg

Og om etikk ble det også skrevet om fra (dengang) leder Trond Markestad i legeetisk råd og nestleder Karstein Hytten: -Legetikkens dilemmaer. – av Karstein Hytten og Trond Markestad

Rådet mitt fra psykologen min var ett jeg dessverre ikke fulgte, jeg trodde på det tidspunktet at noe skadelig for meg kunne vel ikke komme fra psykiatrien i  Norge. Der tok jeg visst gruelig feil, gitt. På koordineringsmøte med kommunen, fastlege og psykologen min like etterpå (samme uke, såvidt jeg kan huske), sa jeg at «En sten kan ikke fly. Mor Nille kan ikke fly., Ergo er mor Nille en sten.» (fra Jeppe på bjerget, Holberg) Da HOPPET fastlegen min nærmest opp av stolen, og sa at «JA; akkurat slik er det.» Hvorvidt han har eller ikke har asperger, så forklarer det jo ikke terrorhandlingene uansett, og jeg syns det var galt av Ulrik Malt å trekke fram den diagnosen i fbm. rettssaken. Ikke forklarer det noe, og det ville heller ikke gitt noen utslag i rettssaken, siden asperger syndrom er en tilregnelighetsdiagnose.

Allikevel plaget det meg, og plager meg fremdeles, den tanken på at han liksom skulle ha noen autismespekterdiagnose. Jeg syns at den nevrotypiske delen av menneskeheten må kunne finne seg i at han hører til blant dem, og i den delen av dem som har de type personlighetsforstyrrelsesdiagnoser som retten etterhvert fant at han tilfredsstilte kriteriene til, og som derfor ble stående som diagnoser. Det ville dessuten ikke utgjort noen fordel for ham, tror jeg, det å ha asperger, snarere tvertimot, han burde jo ha hatt gode evner til å tolke kroppsspråk, ut i fra det jeg har fått med meg av opptredenen hans da han ankom Utøya. Allikevel kan jeg jo ikke være sikker på hvorvidt han har eller ikke har asperger, bare at det altså ikke har noe å si for hvorfor han gjennomførte de terrorhandlingene. Terroristen likte ikke denne sangen, men det gjør jeg, så her kommer den, sangen om regnbuebarna.

Barn av regnbuen-Lillebjørn Nilsen Gitarkameratene pluss originalen på amerikansk.: The rainbow race. – Pete Seeger

Rettssaken var fryktelig og grusom å skue, gjerningsmannen dum og ond.  Mange som selve har asperger, tror antakeligvis fremdeles at ABB kunne ha hatt asperger syndrom. Min eksmann syntes det var latterlig, og at det neppe kunne stemme, min fastlege likeså. Selv er jeg ikke så sikker. Men fremdeles plager det meg å tenke at han kanskje, kanskje ikke hadde/har asperger. Og det plager meg at det tar lang tid å lese gjennom 77 navn. Ett av Utøya-ofrene hadde dessuten asperger syndrom. Så jeg forsøkte og forsøker å fokusere på henne framfor terroristen. Og her er en artikkel om henne fra 2015, og om en pris delt ut fra hennes minnefond.

Da Benedichte (15) døde, bestemte moren seg for at flere skulle få vite hvordan det er å leve med et barn med Asperger

Se gjerne også:

Søndagsordet.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s