For nokså mange år siden, det begynner å nærme seg tredve år, sa jeg til ei tante av meg, at jeg syntes helvete, det var på jord, det, og at vi drar til himmels når vi dør. Og det tror jeg til dels på ennå, det, sånn at så veldig mye har jeg kanskje ikke forandret meg, der.

For jeg hadde det vanskelig da, og jeg har det tidvis svært vanskelig nå. Ikke så aller verst akkurat nå, men det kan forandre seg, det. Og jeg vet om mange andre som har det himla vanskelig. Gode, tidvis svært gode mennesker, også, sånn jeg har oppfattet og tolker det, som ikke har det så bra. Som isner i angst, og der tårene ikke slipper til, for det er så mye de menneskene har gjennomlevd, og fremdeles gråter av. Isnende iskaldt i isolasjon. For ikke å være en byrde for andre, fordi man ikke greier å si noe om det, man ønsker å bygge et svært byggverk over det hele, begrave det for evig og alltid, kanskje, også.

Min hjerne, den tar seg pauser, og i de pausene, der er det ingen som når inn til meg, hvis noen da snakker til meg, så må jeg be om at de må repetere det de sa. For ingenting har da sluppet til inn i min bevisste hjerne.

Det samme skjer hvis jeg ser på noe på tv, uavhengig til en stor grad av hva det er, jeg må stadig vekk spole tilbake, for å få med meg hva som har skjedd. Og jeg kan repetere programmer i evigheter, tv-programmer over noe jeg enten syns jeg må få med meg, eller som jeg genuint interesserer meg for.

Verken sitter der. Repetisjonene. 
Rettighetsovertrampene jeg vet om skjer. 
Overleverne og isolasjonen. 
Ensomheten der ute, som jeg tidvis bare aner, 
og av og til vet finnes.
Ondskapens, fordommenes, likegyldighetens og hatets virkning. 

Innimellom stråler kjærligheten, 
øm, kloksnill, kanskje, dumsnill, kanskje, 
og allestedsnærværende, 
drysser over en skyldtung, sorgtung sjel.
Kanskje man trenger dette mest, 
men de som da gir lyd fra seg, 
de minner en om merkene 
man kanskje har gitt en annen ufortjent. 

Eller merkene man selv har 
av at andre var krasse og
kalde, selv om man var uskyldig,
påførte en hets og skamfølelse.
Det er ikke lett, alltid, 
å vite hva som er hva.
 
Innimellom det hele, 
så kommer det kanskje allikevel ett og annet ord, 
som gjør vondtet littegrann mindre, 
herder skjoldet, viser en utvei, 
gir et bytte til det bedre, 
gjør at solen kanskje slipper bittelitt til.
Gjør at en har det tålelig bra

-Hanne-Kari Havik

It’s a wonderful world, med Louis Armstrong

Filteret og mennesket bak. Og om konflikt, krig og litt til.

Våpenet

Krigen i huet

Byråkratikamp, gråtekuler og pølsevev

Regjeringens ekspertgruppe vil fjerne lovfestet rett til individuell tilpasset (spesial) undervisning. Aftenposten.

Glede i tilværelsen

Representantforslag om bilstøtteordning også for dem som ikke har inntektsgivende arbeid eller er i utdanning

Ingen er så trygg i fare – meningsinnlegg av Paal Andre Grinderud i Dagen

Jeg vil ikke henge som en sur eplekart på arbeidsministerens gren. Radikal portal.no

Les mer «Mellom himmel og helvete.» →

Jeg har mistet en av mine facebookvenner, han slettet meg som facebookvenn, og jeg tok det tungt, for jeg tror at akkurat det mennesket, det er og blir et svært godt menneske. Jeg tror det ganske enkelt handlet om at vi nok kom fra nokså forskjellig ståsted, bare. Sånn at det som hendte, nok var til både hans og mitt beste, det at han slettet meg, mener jeg.

Jeg skulle ønske jeg kunne ha fått bedt om unnskyldning eller sagt, gjort eller formidlet ting bedre. Vært mer tydelig og ikke gått i defensiv modus, slik at jeg ikke fikk uttrykt ting godt nok, og med færre ord, også, hva dette faktisk gjaldt. Jeg er også lei meg for ikke å få sagt at jeg er lei meg for alt dette mennesket har vært utsatt for, for jeg tror bestemt han har gjennomgått svært mye vanskelig i livet sitt.

At jeg også har gjennomgått svært mye vanskelig, det vet jo ikke han. For man vet jo ikke mer om et menneske enn det som det mennesket er åpen om eller man har lagt merke til, og jeg liker virkelig ikke å syte over alt og ingenting. Selv om jeg gjør det en gang i blant, jeg som alle andre.

Hva jeg ønsket meg i den bittelille relasjonen som et facebook-vennskap jo tross alt er. Det handlet egentlig om svært lite, det jeg ønsket meg, egentlig, når jeg tenker meg om.  Og kanskje, og høyst sannsynligvis, har jeg ikke rett til å forvente noe som helst, heller, for alt hva jeg vet, selv om jeg ønsket det aldri så mye, liksom. Så det ble å skyte på spurv med kanoner, på en måte, hele greia.  Jeg greier ikke å tenke og føle fort nok. Et annet tempo enn kanskje mange andre greier.

Dan Bull-Autistic guy raps faster than you.

For filteret mitt, det funker nok bare sånn passe. Jeg tar inn det aller meste, tror jeg, blir sjelden forskånet for noe som helst. Andre ganger kan jeg ta inn for lite, også, tror jeg.

Det er ingens feil, for sånn er jeg bare.

Så magen min blir stram, vond, hard, og i øynene mine sitter tårene løst.

Så jeg er virkelig dum på så mange slags vis.

Alle mennesker har et filter som beskytter en mot å ta inn altfor mye. Mitt fungerer bare sånn passe, tror jeg, og det er ikke godt nok til å beskytte en. Det gjør, blant annet, at jeg er arbeidsufør, utmattet og trenger mye søvn (endel uten å få den) det gjør at jeg har angst, og det gjør at øynene mine renner fulle av tårer, men det er isnende tårer, dette, som sitter fast. Og det har sannsynligvis også gjort at jeg har den fysiske sykdommen jeg har, polykondritt, for den trigges av psykisk stress, og jeg er ikke flink nok til å beskytte meg selv, ikke på langt nær greier jeg den biffen.

På verdensbasis så kan man dele oss mennesker inn i tre hovedkategorier. Menn, kvinner og mennesker med funksjonsnedsettelse. Og hvor godt man klarer seg i verden, det avhenger av hvilken kategori man er født inn i, eller gjennom livet havner i. Enten uforskyldt eller selvforskyldt. Er man mann, så stiller man sterkest. Som kvinne, endel svakere. Og som menneske med funksjonsnedsettelse, aller svakest.

Under konfirmasjonen til mitt tantebarn, der ble det vist en video, som også forklarer noe av dette. Så det er ikke det ene eller det andre, det er alle tre kategoriene, og alle tre kategorier har like stor menneskeverdi. Bare at man er aller mest utsatt, altså, i sistnevnte kategori. I ett og samme menneske, der kan man ha en flyktning, ei kvinne, og den kvinnen kan ha en eller annen funksjonsnedsettelse. Da kan man ligge svært dårlig an til å overleve, det kan bestemme hvor rik eller fattig man er, og altså hvilke levekår man lever under.

Og her litt om menneskerettighetene 

I dag ble Syria igjen angrepet, folka i våpenindustrien de gleder seg nok stort, for nå kan det kanskje komme gode tider for den rundt om i verden. Selv er jeg pasifist, for krig har aldri gitt noen fred, det er det bare dialog som kan. Og forståelse. Mye forståelse og raushet, både mellommenneskelig sett, og i verdenssammenheng. Jeg ønsker meg fred og fordragelighet oss mennesker imellom.

Hvis ei gammel dame faller og slår seg, på gata, ønsker jeg det er noen der som hjelper henne opp, spør om det står bra til med henne, og hjelper henne til sykehus hvis det har gått galt med henne. Det er den verden jeg ønsker meg. Ikke at folk bare går forbi.

Og det er ingen konkurranse, dette med menneskelig lidelse, heller, selv om det ofte blir det, og der den svakeste taper mest terreng, akkurat slik som alskens fra og til FN-rapporter slår fast, og som jeg nevnte over her. Også her i Norge er det sånn, for menneskerettighetene blir brutt grovt eksempelvis overfor utviklingshemmede og andre mennesker med nedsatt funksjonsevne.

NRK ytring: Funksjonshemmede-flyktninger-star-bakerst-i-koen

https://www.fn.no/Om-FN/Avtaler/Menneskerettigheter/FNs-verdenserklaering-om-menneskerettigheter

https://www.klassekampen.no/article/20180413/PLUSS/180419865&loggedin=1 Kloksnill, ikke dumsnill. Helge Torvund-artikkel i Klassekampen

Katt og ekorn: https://www.youtube.com/watch?v=aDAQRcfiFCg