Av Hanne-Kari (Gjestrum) Havik. Min blogg om alt mulig menneskelig rettet som det faller meg inn å skrive om eller referere til. Det jeg skriver er rettet mot mine interesser, hovedsakelig. Jeg er opptatt av menneskerettigheter, kultur, musikk, kunst, litteratur, dikt, nyheter, politikk og alt som er relatert til autisme. https://hannekarisblogg.net/
Jeg ventet bare på det. At noen skulle knuse hjertebarnet mitt. Bloggen er hjertebarnet mitt. Jeg mistet det i gulvet av en kommentar. Den lød: Bloggen din er kjedelig.
Det er helt riktig, bloggen min har ofte samme vinkling, jeg blogger jo om Asperger syndrom. Det er noen grunnleggende fellestrekk jeg alltid vil trekke inn. (Fordi det hjelper noen å forstå. Jeg har et oppdrag.)
Men misforstå meg rett, jeg skulle gjerne vært en rosablogg, blogget om hva jeg spiste til middag, om hvordan man kunne få fyldigere lepper og dagens outfit. Jeg har ikke et sånt liv.
La meg forsøke. Jeg sitter i en grå One-Piece med lusekoft-print. Jeg har teppe rundt skuldrene som en gammel dame. Jeg er en gammel dame i en ung kropp. Jeg sitter med en flaske Pepsi Max, tvinner korken mellom fingrene og drikker med munnen min halvt åpen.
Jeg skulle lære å kjøre traktor da jeg var 12 år gammel, og det fant jeg ikke særlig enkelt, noe av det kunne nok kanskje komme av at den traktoren jeg da kjørte, den var åpen, uten tak, og særdeles tung å få tråkket ned clutchen og bremsen på, jeg måtte ta tak i skjermene over hjulene og presse meg selv nedover, for vekta mi alene var ikke nok for å få stanset skyssen.
Og så syns jeg å huske, også, senere en gang, at jeg skulle lære å rygge med tilhenger……det var heller ikke særlig lettvint å lære.
Og i overført betydning så syns jeg jo at livet mitt ellers også bærer preg av det med rygging, med tilhenger og det hele, inn i framtida. På videregående så pratet folk om hvor mye de så fram til framtida si, å komme i gang med å søke jobber, blant annet. Selv følte jeg ikke annet enn angst for hele greia, for hvordan i all verden skulle jeg greie det der, liksom? Jeg kunne virkelig trengt en steg for steg-instruksjon…… Tror vel ikke jeg er alene om å ha den opplevelsen, men for meg så har det preget hele mitt voksne liv, den angsten min for alt og alle.
Godwins lov: Jo lenger en debatt trekker ut, jo større er sannsynligheten for at noen etterhvert trekker inn Hitler og referanse til nazisme/fascisme. Den som trekker sammenlikningen taper diskusjonen, i hht Godwin. Såkalt Hitling.
Dette: å være i livet,
open for alt ikring,
bunden med sterke røter
til menneske og til ting,
gi både hjarte og hender
i omsorg som aldri svik,
var det som gav meining til ferda di
og let deg få kjenne deg rik.
Og den som er rik vil ha seg
eit hus som er såleis bygt
at alle som høyrer til huset
kjenner det godt og trygt,
og såleis at framande gjerne
kjem innom dørene der
og auker den rikdom som finst der før
med alt det dei sjølve er.
Fattig var du om aldri
i livet du kjenne fekk
at mellom deg og dei andre
levande straumar gjekk
av tillit og varme som styrkte
kvart band som til livet deg batt,
og lar deg få kjenne, når alt blir
gjort opp,
at meir enn du gav, fekk du att.
Hvis man ikke får ytret seg kritisk, så vil det vokse som en kreftsvulst på samfunnet, de tingene man ikke får kritisert, hvis man føler at kritiske røster er på sin plass. Ja, det er farlig å være taus, for den tausheten kan misbrukes av udemokratiske krefter i samfunnet vårt. Eller som det var sagt av en eller annen en gang: Absolutt makt korrumperer absolutt. Hvis det er farlig for en selv, det man har å ytre, så slutter det antakeligvis å bli farlig så fort man har ytret det offentlig? Hvis det skulle eksistere noe sånt i Norge, mener jeg? Gjør det det?
Jeg blir veldig ofte beskyldt for å hetse og drive heksejakt på politikere. Særlig mener mange at jeg er slem med Sylvi Listhaug, og nå sist kulturministeren når hun satte seg under juletreet i bunad og delte sine rotnorske juletradisjoner med det norske folk.
Om du går meg nøye etter i sømmene vil du ikke finne et eneste ord om disse to eller andre som kan minne om heksejakt eller mobbing av dem som privatpersoner. Jeg tar politikken og det de ytrer, som privatpersoner kjenner jeg dem ikke og avstår fra å mene noe om deres menneskelige kvaliteter. Så til dere som har skrevet til meg og sagt at dette er snille og gode damer privat; jeg har aldri påstått noe annet.
Når folk kommer med grove karakteristikker på mine sider på sosiale platformer ber jeg dem slette det umiddelbart, og om de ikke gjør det fjerner jeg det selv…
Tror vel ikke jeg er alene om å ha den opplevelsen, men for meg så har det preget hele mitt voksne liv, den angsten min for alt og alle.
Ninnorskabloggen 
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.