sies det. «Alt kler den smukke, men korsett kler ikke meg, sa purka. »
Selv vet jeg hva jeg synes om selve asperger syndrom-navnet, jeg har aldri likt det, men antipatien min der har nok mest å gjøre med hvordan det ikke ruller, men nærmest kanter og spytter seg ut av munnen,  I utgangspunktet. Siden har det tilkommet andre greier som også har gjort sitt til at jeg misliker navnet.

Det har dels å gjøre med enkelte fagprofesjoners uetiske oppførsel, uvitenhet, samt at jeg vet at barn blir mobbet på grunnlag av navnet, og at voksne blir utestengt fra arbeidsliv og samfunnsliv som følgetilstander av mobbing, eller som del av mobbing voksne imellom. Alle forsøker visst å late som om at mobbingen ikke fortsetter fordi om barnet blir voksent, men det gjør det, i form av utenforskap, utestenging fra arbeidsliv og hets og hakking fra våre politikere.

Greta Thunberg om det her:

Og Ari Ne’eman her: Sitat og intervju Ari Ne’eman av Steve Silberman

«Dagliglivet i en verden bygget for nevrotypiske folk kan være som å vandre gjennom et minefelt. Det er en mengde sosiale regler vi ikke forstår, og enorme konsekvenser påføres oss for brudd på dem»

Noe som nok ikke vil endres dersom navnet endres.
Jeg tror jeg ser fram mot at navnet etter hvert endres til ett eller annet. Men hva det endres til er ikke helt uvesentlig, for det finnes en del mennesker som befinner seg på spekteret som ikke liker at det vil gå over til å bli en autismespekterdiagnose/tilstand i nye ICD-11, og dermed at asperger syndrom som egen diagnose vil utgå.
Her er dessuten Johnny Cash med sangen «A boy named Sue», den ble første gang oppført under en konsert i San Quentin fengsel, den 24 februar 1969.

For, som sagt, navnet skjemmer ingen, men kan allikevel gjøre ting vanskeligere, og da er det stigmatisering, mobbing og utestengelse som gjelder. Selv er jeg redd for at selve asperger navnet gjør at jeg blir oppfattet annerledes enn andre, kanskje bli satt i en slags offer-rolle, eller bli oppfattet som at jeg selv setter meg selv i en offer-rolle, på et slags vis, at tingene jeg sier og skriver ikke blir tatt alvorlig nettopp fordi jeg altså har asperger. Bare ved å opplyse om at jeg har asperger. Jeg har blitt skadeskutt i den sammenheng, for det er ikke godtatt å være åpen om det, selv om det er aldri så anbefalt å være åpen om det.